Snoen Blogger

Slutten

Noen refleksjoner om hvorfor det gikk som det gikk med Oslos OL-planer fra en som var med – eller rettere sagt mot.

Noen refleksjoner om hvorfor det gikk som det gikk med Oslos OL-planer fra en som var med – eller rettere sagt mot.

Det har alltid vært tre viktige hindringer som OL-tilhengerne måtte overvinne:

Økonomi. Selv om både det norske folk og våre politikere lider av en viss oljepengeblindhet, er omkring 20 milliarder offentlige kroner mye penger. Vi fikk en hjelpsom illustrasjon på dette på tampen av debatten, da Bergen fikk tildelt sykkel-VM for 2017, et stort arrangement. Staten bidrar der med 30 millioner kroner. Da kommer 20 milliarder i riktig perspektiv.

På tross av iherdige forsøk på å villede med at disse pengene ikke skulle gå ut over noe, skjønte folket at prioriteringer faktisk er nødvendig. Det er en nyttig erfaring å ta med videre, og gjør at man ikke entydig kan utrope FrP til den politiske vinneren.

Tilhengerne prøvde å komme trekkende med alskens ringvirkninger for å rettferdiggjøre utgiftene. Men dette – enten det nå var fordeler for næringsliv og eksport, turisme eller folkehelsen slo aldri skikkelig til. Jeg tror det skyldes at forskningen ikke underbygger slike påstander. Allerede 23. august 2012 gikk jeg gjennom mye av denne forskningen.

Byrådsleder Stian Berger Røsland skjønte tidlig at disse ringvirkningsargumentene ikke var særlig tunge, og holdt seg stort sett unna dem, bortsett fra bidraget til byutvikling i Oslo. Dermed ble ja-argumentasjonen i praksis redusert til at man fikk noen anlegg og infrastruktur, og en stor folkefest på kjøpet. Motargumentet ble åpenbart – hvorfor trengte man å bruke mer enn 20 milliarder kroner for å få anlegg til 4-5?

Ja-siden måtte erkjenne at dette var dyrt, ja for dyrt. Derfor ble det gjort forsøk på slutten på å kjøre frem ”billig”-varianter, med en viss bevegelse i opinionen som resultat. Derfor var kvalitetssikringen som Kulturdepartementet la frem tirsdag så ødeleggende. Det var rett og slett ikke mye å spare. Selv trodde jeg at flertallet i Høyres gruppe ville gjøre enda et forsøk i denne gaten, ved å be departementet finne nye innsparinger – eller gå inn for et OL som ikke fantes, slik jeg skrev på twitter. Heldigvis var det mange nok som skjønte at en slik utsettelse av sannhetens øyeblikk ikke var tjenelig.

IOC. Måten organisasjonen har opptrådt på – i lang, lang tid, men særlig fokusert under Sotsji-OL, har skremt vekk mange, og VGs godt timede oppslag i går morges hjalp også nei-siden. Nordmenn vil rett og slett ikke assosiere seg med den typen folk. I seg selv er ikke listen over pampekrav særlig kostnadsdrivende. Men det vitner om en kultur som det er vanskelig å endre, og når ja-siden etter hvert ble henvist til å argumentere med at Norge skulle ha OL for å reformere IOC, og nok komme til enighet med IOC om et ”nøktent” OL bare statsgarantien var i havn, gjør den slags avsløringer det vanskelig å tro at det er mulig. Da blir nei-sidens alternative strategi – at IOC må få et nei for å realitetsorientere seg, mer kraftfullt. Gerhard Heiberg underbygget denne strategien da nei-et var et faktum. IOC trengte et slag i trynet, sa han. Velbekomme.

Oslo. Motsetningen mellom sentrum og periferi er politisk sprengstoff i Norge. Selv om motstand mot Oslo kommer langt ned på listen over grunner folk har oppgitt for å si nei, har den likevel spilt en rolle for å mobilisere motstand. Ikke bare i Nord-Norge, men også på Vestlandet.

Det har ikke hjulpet at hele OL-prosjektet etter hvert har fått klart preg av elite mot folket. Min samling av ja-argumenter fra høsten 2013, der arrogansen og Oslo-egoismen er fremtredende, er en av Minervas mest leste artikler – ja den som har kunnet gjenoppfriskes flest ganger.

Oslo Høyre forguder Fabian Stang, men jeg tror de overvurderer hvordan han fungerer på landsbasis. Etter å ha sett hans oppførsel mot en yngre kvinne på Debatten 4. september, og hørt hans ros av politikere som våget å gå imot folkemeningen, tror jeg snarere Stang fikk plass i Facebookgruppen ”Arrogante Oslo-folk for OL”, ellers administrert av Børre Rognlien og Gerhard Heiberg.

Elitemotstand
Det var ikke så mye motstanden mot Oslo som felte prosjektet, men motstand mot elitene. Mine og andres avsløringer av stadige uetterretteligheter fra ledende ja-folk fikk ekstra klangbunn fordi disse feilene, ja av og til rent ut sagt løgner, ble levert av arrogante gubber. Hvordan Idrettsforbundets dyre konsulenter ikke tidlig skjønte at ja-siden trengte en yngre kvinne som frontfigur er for meg en gåte.

Nei-siden var dårlig organisert. Det kostet oss folkeavstemningen i Oslo. Men etter hvert klarte vi å snu dette til vår fordel, ved å veve det inn i historien om eliten mot folket, David mot Goliat. Det har betydelig appell i Norge.

Fremskrittspartiet skjønte dette tidsnok til at det fikk betydning. Jeg finner ingen grunn til å tro at FrP hadde gått imot OL dersom meningsmålingene hadde vist at det var populært. Men denne gangen var populismen på sin plass: Folket hadde rett – politikerne var i ferd med å gjøre en feil.

Her fikk vi også drahjelp helt på slutten, da en Norstat-måling viste at Idrettsforbundet ikke en gang hadde flertall blant egne medlemmer. 90 prosent av Idrettstinget ble til 43 prosent av grasrota.

Ja-siden tenkte tradisjonelt. De rettet sitt arbeid primært mot beslutningstakerne, og drev lobbyarbeid på Stortinget. De trodde at det ville tjene saken å få LO-lederen og NHO-lederen til å stå frem som ja-folk.

Imens ble den folkelige motstanden galvanisert. Spenningen besto etter hvert i om politikerne, spesielt i Høyre, men også i Arbeiderpartiet, ville sette et klart flertall i folket til side. Det er på ingen måte opplagt at svaret på det var nei. Så sent som tirsdag morgen var det ganske sikkert et klart ja-flertall i Høyres gruppe. Men til slutt slo den politiske kalkylen – faren for å miste popularitet og velgere, inn for fullt.

Mediebildet
VG skrev i går om lobbyarbeidet, og hvor få (og relativt perifere) vi som har frontet nei-siden har vært.  Men alle har også fått med seg at nei-siden har dominert i sosiale medier, og i kommentarspaltene under artiklene i de store nettavisene. Innebærer nei-seiren også sosiale mediers virkelige gjennombrudd som maktfaktor?

Sosiale medier får først og fremst kraft i kombinasjon med andre medier. Det er først når det som skjer der fanges opp av de store, at det blir trykk i det. Siden jeg jobber for et nisjemedium, som er den tredje relevante medietypen her, tillater jeg meg å bruke meg og oss som et eksempel på hvordan interaksjonen fungerer.

Kjernen i mitt arbeid er det jeg skriver hos Minerva – et typisk nisjemedium (som riktignok leses av en del politikere og journalister). Dette spres via twitter, Facebook og andre sosiale medier. Her får det ikke bare en større leserskare (fremdeles ganske beskjeden), men plukkes også av og til opp av de store avisene, eller gir invitasjoner til TV og radio. Mitt virke på Minerva har også gitt meg en fast spalte i Aftenposten, som jeg tre ganger har brukt til å hamre løs mot Høyre i OL-saken. Jeg har også tilgang til VGs debattsider, og har skrevet to kronikker der om temaet.

Et annet eksempel er Stig Eidissens graving i OL-dokumenter, som først ble publisert hos Minerva. Det ga Eidissen et springbrett til å skrive flere artikler i de store avisene, samt delta i debatter.

Det er heller ikke slik at store medier har vært entydig på ja-siden. (Her sprekker ”elitene mot folket-fortellingen” litt). IOC har for eksempel ikke kommet pent ut av de store avisenes dekning. Viktige regionalaviser som Bergens Tidende har vært på nei-siden – og Nordlys, men det er mer forutsigbart, mens Adresseavisen og Stavanger Aftenblad har støttet ja-siden.

Aftenposten snudde etter hvert på leder- og kommentarplass. Jeg tror ikke avisledere teller så mye i seg selv, men det var et symptom på sprekker også i den eliten som særlig Høyre-folk lytter til.

OL-kampen er etter min mening et godt case for å studere samspillet mellom ulike medier og hvordan grasrotkampanjer basert på sosiale medier og nisjemedier står seg sammenlignet med First House-modellen for elitepåvirkning. Jeg ser frem til forskningsarbeider og doktorgrader på dette i tiden fremover.

Og nå – tigging!
Jeg skal ikke love at dette blir det aller siste innlegget mitt om OL-kampen, men det er ikke langt unna.

Egentlig hadde jeg lekt med tanken om å be om at en promille av innsparingene kunne overføres min konto – her er det nødvendig med en :-), uansett hva Frank Rossavik måtte mene – men det ville være i strid med hvordan jeg hele tiden har argumentert: OL-pengene er jo ikke ekstrapenger, men penger som ellers ville ha gått til mange gode formål – eller enda bedre, til skattelettelser. Det samme gjelder de pengene som Oslo kommune nå kan spare til videre utredning. Dessverre har de allerede rukket å bruke det meste, men det som nå blir frigjort, kan brukes til å redusere noen av kuttene som Byrådet har foreslått for neste år. (Aller helst burde de brukes til å redusere den stadig voksende gjelden, men dette er det visst bare jeg som er opptatt av).

Så derfor står vi igjen med deg, kjære leser.

Hvis du har satt pris på det bidraget Minerva har ytet for å stoppe denne uvettige bruken av statens penger, oppfordrer jeg deg til å gi oss en slant, slik at vi kan fortsette vårt arbeid.

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller følg denne lenken for å donere et valgfritt beløp.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden