Kommentar

Smilet fra Bømlo

Bilde: Hildegunn Bernsen /WIkicommons

«Overalt offentlig skal KrF og Knut Arild Hareide omtales med den største begeistring.» (Lett omskrivning av AP-mannen Finn Moes uttalelse om Arbeiderpartiet i 1934.)

Agenda-leder Trygve Svensson har en pussig kronikk på trykk hos TV2 i dag. Den handler, som alt annet for tiden, om Kristelig Folkepartis veivalg. Mest handler den om den uerstattelige personen Knut Arild Hareide, «smilet fra Bømlo», som han skriver.

Det etter hvert så innøvde «sentrum-venstre»-begrepet til Agenda har blitt bønnhørt. Glemt og borte vekk er partiets fortid med kamp mot abort, for K i religionsfaget og mot homofiles rettigheter.

Hareide skal forresten ha ros for at han gikk i Pride-paraden for et par år siden. Han presiserte med teskje at det var for å ta avstand fra drapene på homofile i Oklahoma. Men det ble mislikt internt – i dette eneste partiet hvor slikt er omstridt, og som nå skal skape et «varmere samfunn».

Hvilken sentrumsdreining ønsker Agenda?

Kronikken til Agenda-lederen er mer pussig enn den er komisk og panegyrisk, slik vi først får inntrykk av. Argumenter og konkret politikk glimrer med sitt fravær.

Hvilken kristendemokratisk politikk er det sosialdemokratiet har nytte av, sånn utover at Støre kan bli statsminister? Hva innebærer det at Arbeiderpartiet kanskje slår opp med SV og trekker mer mot sentrum? Kan vi på høyresiden håpe på mer borgerlig politikk fra den kanten? I så fall hva? Friskoler? Mer næringsvennlig politikk?

Jeg skjønner at sosialdemokrater – og Agenda – vil ha makt og innflytelse, og at KrF kan være en (riktignok splittet) tunge på vektskålen. Man tar hva man har.

Jeg skjønner også at den mest populistiske retorikken i deler av FrP har skremt en del KrF-ere. Bedehusene forbindes gjerne med reaksjonære mørkemenn på grunn av merkesaker om sex og rus og salmevers i skolen, men det er ikke et miljø jeg kjenner som gjennomsyret av PR-regissert populisme. Man strikker votter til flyktninger og snakker pent om hverandre i de kretser.

Sex, drugs og tensing

Jeg kan også skjønne at de verdikonservative i KrF etter hvert ser seg om etter andre partnere i ektesengen enn det liberale høyre, selv om jeg ikke deler deres syn på ting.

Selv om Audgunn på 82 sitter på et bedehus i Lyngdal og ber til Gud og Hareide om at vi homofile må slutte å ha sex og slett ikke gifte oss, og at abort må bli forbudt, skjønner alle realistiske KrF-ere at de slagene er tapt.

Regjeringsprosjektet er ellers noe det kristelige parti kun oppnår hvis noen på landsmøtet bryter det åttende bud om to dager.

Da går vel enkelte lenger ned på listen over verdikonservative fanesaker, og hva finner de der? Jo, kamp mot porno, kamp mot sexkjøp og kamp mot legalisering av flere rusmidler, samt ønsker om mer bistand og mer innvandring. 

I disse sakene er det slett ikke gitt at KrF skal til sengs med den mest liberale høyresiden. Særlig ungdomspartiene er rus- og sexliberale, og Unge Venstre vil utvide abortgrensen. Noe av dette blir nevnt av Agenda-lederen, men det er ikke vesentlige saker for samfunnsutviklingen fremover. Abortgrensen er riktignok omstridt, og Erna Solberg og Høyre er på tilbudssiden her.

Jeg kan altså skjønne dreiningen, slik jeg skjønner at folk i Rødt ikke går med slips, selv om jeg mener kristendemokratiet har mer grunnleggende fellestrekk med det liberalkonservative. Det handler både om kultur og tradisjoner, personlig ansvar, en sunn og ikke vulgær individualisme, og en verdsettelse av sosialt ansvar, ofte nedenfra og i sivilsamfunn, og ikke bare regissert fra Staten selv.

«Smilet fra Bømlo blir vanskelig å erstatte.»

Dette spennet kunne vært utgangspunkt for drøfting og debatt. Det får vi ikke fra lederen i sentrum-venstresidens tankesmie. Derimot får vi en panegyrisk hyllest av Knut Arild Hareide:

«Med Knut Arild Hareide er jeg sikker på at det vil gå godt videre i livet, uansett utfall. Han har bevist store lederegenskaper og vil oversvømmes av jobbtilbud. Men jeg kommer til å savne ham dypt som en stemme for anstendighet og varme, og ja, for humor og samarbeid i norsk politikk.

Smilet fra Bømlo blir vanskelig å erstatte. Ikke minst for de som er igjen i KrF.»

 

Det er rørende. Det er vakkert. Og det er tømt for konkret politisk essens.

Sentrum-venstresidens tankesmie ser ut til å drømme om et regjeringssamarbeid som først og fremst er negativt definert, gjennom hva det ikke er. De vil ikke ha Erna, men hvor vil de, utover å få smilet fra Bømlo over på sin side? Hva skal være rødgul politikk for Norge i 2018, om ikke engang venstresidens tankesmie kan meisle ut noe mer konkret enn at Hareide er en likandes kar? Det tror jeg også.

Regjeringsprosjektet er ellers noe det kristelige parti kun oppnår hvis noen på landsmøtet bryter det åttende bud om to dager – etter en flisespikkende prosess hvor alle skal være representative.

Norsk politikk har blitt underlig.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden