Spaltist

Snikangrep på ytringsfriheten

Bilde: Pixabay

Vi bør ikke overlate vår ytringsfrihets i internasjonale institusjoners hender

Hvert år den 7. januar plikter vi å gjøre opp regnskap for ytringsrommet vårt. Det er nemlig årsdagen for massakren i Charlie Hebdos lokaler i Paris, der redaksjonen til den franske satireavisen ble brutalt nedslaktet for å ha publisert karikaturer av Muhammed. I år er det også en del urovekkende bevegelser på temaet, om enn ikke i form av kuler og krutt.

Det siste innslaget kommer fra FNs komite for eliminering av rasediskriminering. For få dager siden publiserte komiteen en rapport som uttrykte sterk bekymring for hvordan den norske regjeringen håndterer vårt ytringsrom. I rapporten anbefaler FN å rettsforfølge medier og politikere som komiteen anser for å fremsette hatefulle ytringer.  I et referat fra møte mellom en norsk delegasjon og FN-komiteen nevnes også Fremskrittspartiet eksplisitt som en aktør som sprer rasisme. Og et av FN-komiteens medlemmer etterlyser rettsforfølgelse av partiet. Hvor har FN-komiteen fått dette innfallet fra?

Ville straffeforfølge FrP for ytringer på sosiale medier

I arbeidet med FN-rapporten har flere norske ideelle organisasjoner under ledelse av Antirasistisk senter levert et innspill på over hundre sider til FN-komiteen. La oss kalle disse organisasjonene for ARS+. Gjennom denne rapporten ble det norske sivilsamfunnet representert gjennom en rekke organisasjoner som så vidt meg bekjent har lik agenda og like holdninger til de spørsmålene som ble diskutert. Det i seg selv er problematisk. Jeg så ingen harde forsvarere av bredt ytringsrom på listen over bidragsytere.

Under punkt 16a i disse organisasjonens rapport til FN omtales «hatefulle ytringer», «oppmuntring til rasehat» og «fremmedfiendtlig diskurs» i Norge. Her trekker ARS+ frem en rekke eksempler. Flere av dem er fra politikere i regjeringspartiet FrP og Hege Storhaugs bok den Den 11. Landeplage– som er solgt i 50 000 eksemplarer i Norge – blir også beskrevet. I det neste punktet i rapporten, skrives følgende: «Regjeringen må sørge for at hatefulle ytringer etterforskes effektivt og at de skyldige dømmes». Ingen spesifikke navn blir nevnt i 16b. Både Minotenk og ARS, to av organisasjonene bak rapporten, har skrevet at de selvfølgelig ikke vil straffeforfølge noen av de som blir nevnt.

Teknisk sett er det riktig. Det stemmer ikke som Hege Storhaug hevder, at de peker på henne og sier «hun bør rettsforfølges». Det eneste ARS+ gjør i sin rapport, er å gi spesifikke eksempler fra spesifikke personer under punktet «hatefulle ytringer», før de i neste punkt ytrer et generelt ønske om mer rettsforfølgelse av hatefulle ytringer. Som så blir fulgt opp av en FN-representant med et spesifikt ønske om rettsforfølgelse av en spesifikk person fra organisasjonenes eksempler. Puh.

FN vil innskrenke ytringsrommet

Fra FN-komiteen kommer rett og slett et ønske om innskrenking av det norske ytringsrommet, sammen med en anbefaling av mer rettsforfølgelse, med de gitte eksemplene som grunnlag. FN beklager også – som Aksel Fridstrøm tidligere har skrevet her i Minerva – at regjeringen ikke har vært aktive nok i å forby grupper som beskyttes i norsk lov.

Man kan si adskillig om utviklingen til HRS, der Hege Storhaug har sitt virke. Selv er jeg absolutt ingen fan, selv om det skal sies at de hadde en funksjon en tid tilbake. Men det er vel neppe nødvendig å repetere Voltaires berømte utsagn for Minervas lesere? Og det er nå engang slik, at om man skal forsvare ytringsfriheten, så ender man ofte opp med å forsvare både personer, organisasjoner og ytringer man selv ikke liker. Det ligger i forsvarets natur. Blomster-Finn trenger antageligvis ikke noe ytringsfrihetsforsvar etter en sending av TV2s lettbente morgenprogrammer. Men dette handler altså om prinsipper.

I det hele tatt kommer det mye uprinsipielt og skremmende på dette temaet fra det store utland om dagen. Sist FN ble diskutert på dette temaet i Norge, var i forbindelse med den etter hvert mye omtalte migrasjonspakten. Der ble det fremholdt at regjeringer burde oppdra sine nasjonale medier i riktig språkbruk om migrasjon og innvandring. Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun K. Nybø, mente at om den norske regjeringen tok dette bokstavelig, så ville det bryte med «alle de tradisjoner vi i Norge legger til grunn i forholdet mellom myndigheter og frie, uavhengige medier». FNs klare anbefalinger bør altså ikke tas bokstavelig.

Rett før det kom det en oppsiktsvekkende sak fra Østerrike og den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Der var en kvinne dømt for blasfemi og bøtelagt for å hevde at Mohammed var pedofil. EMD opprettholdt denne dommen. Det danner en farlig presedens. «Frykten vant i Østerrike», skrev politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen. «Her vant de som besvarer ytringer de misliker med trusler om uro og til og med vold». Hun hadde rett i det. Enda verre: det virker som om frykten også vant i EMD.

Farlige ytringer

Mange land har i flere år jobbet hardt i FN-systemet for å gjøre blasfemi straffbart i internasjonal lov. Det er lov å håpe at de aldri lykkes med det, men dessverre lykkes de ofte innenfor egne grenser. «Det er blitt farligere å spotte Gud i en rekke land», melder Aftenposten. Vi har for eksempel nettopp vært gjennom saken med den kristne Asia Bibi i Pakistan. Hun ble frikjent for blasfemi gjennom rettsvesenet, men dette førte til massive demonstrasjoner. Britiske myndigheter sa at de ikke kunne ta henne imot i Storbritannia. Wilson Chowdhry fra British Pakistani Christian Association har vært i løpende kontakt med britiske myndigheter om dette, og kan fortelle at asyl for Bibi ikke vil bli aktuelt grunnet «frykt for potensielle uroligheter i landet og angrep på ambassader og sivile». Pakistansk, religiøs mobblov i England, med andre ord. Det er en skam. Og det er ikke første gang.

Dette er heller ikke lenger noe nytt i Vesten. Ayan Hirshi Ali flyktet Nederland med en busslast sikkerhetsvakter etter at hennes kollega ble drept på åpen gate. Den liberale muslimen Majid Nawaz har havnet på Southern Poverty Law Centers oversikt over antimuslimske ekstremister (hvilket de måtte betale ham tre millioner euro for). Hamed Abdel-Samad løper rundt i Tyskland med skuddsikker vest for å ha skrevet en bok. Eksemplene kan fylle en spalte i seg selv. Noe av det farligste man kan være i Europa i dag, er religionskritisk eks-muslim.

Men dette er jo enkelt, tenker du kanskje. Det er jo bare å ikke være rasist. Men så enkelt er det ikke lenger. Rasismebegrepet – som en gang i tiden var forholdsvis tydelig – er nemlig blitt adskillig mer tåkete, diffust og vanskelig å bruke presist. Og – må det tillegges – voldsomt provinsielt. Det har mange av de samme organisasjonene som skrev skyggerapporten til FN jobbet for å gjennomføre. Gjennom en kamp om definisjonen av begrepet som raste rundt juletider, er det blitt utvidet i Store Norske Leksikon. Nyrasismen, som var så obskur da Martin Barker skrev om den tidlig på 80-tallet, har entret samtalen på alvor. Mener du for eksempel at menneskehetens historie tilsier at det er veldig vanskelig å blande kulturer og religioner i høy hastighet uten å oppleve konflikter, så skal du være forsiktig med å ytre det. Det er kulturrasisme. Kanskje du er «myk rasist».

Dette et godt eksempel på det amerikanerne kaller concept creep: stadige utvidelser av begreper, for slik å favne om mer og mer. Og det er vanskelig å se på følgene av dette som noe annet enn at faren for straffeforfølgelse for upopulære ytringer er økende. Og det i et samfunn som allerede opplever økende iver for saksøking. Bare spør den danske journalisten som nettopp er blitt saksøktfor rasisme for å bruke benevnelsen «grisefarvet» om «gammeldagse» dansker. Det er mildt sagt ingen god ide, alt dette. Det er illiberalt. Og det er heller ikke å finne i den normale venstresidens historie, spesielt med hensyn til religionskritikk.

Tilbake til Charlie Hebdo

Det er lett å anta at mange av de som er blitt beskyldt for hatefulle ytringer fra ARS+, også ville vært i siktet til Charlie Hebdos bitende satire om de hadde hatt virke i Norge. Det viser deres nådeløse behandling av politikere på høyresiden av det franske politiske spekteret.

Men de kan også stå som eksempel på noen som kunne blitt rammet av denne trenden. Det er lett å huske hvordan rasismeanklagene regnet ned over dette magasinet. Ikke bare mens redaksjonen var full, men også tragisk nok når den bare bestod av noen få gjenlevende. De promoterte hat og nøret oppunder fremmedfrykt og islamofobi, ifølge et sjokkerende antall «liberale» mennesker i Europa. «Hatefulle ytringer» var nok av de mildere anklagene de fikk rettet mot seg. Legger man denne FN-rapporten, skyggerapporten og den nye rasismedefinisjonen til grunn, så ville det være helt uproblematisk å kjøre i gang en rettssak mot Charlie Hebdo. Det er blitt forsøkt tidligere, først og fremst av den katolske kirken. Men søksmålene slo feil. Jeg er ikke sikker på om de ville slått feil i dag, spesielt om islam var involvert. På disse premissene kunne Charlie Hebdo fort blitt dømt til for eksempel bøter. Hvilket – for enhver som har et snev av innsikt i det magasinets historie – ville fremstå som fullstendig absurd.

Derfor mener jeg også at Trygve Svensson i Agenda har rett når han etterlyser en ny ytringsfrihetskommisjon. Er sosialdemokrater smarte, så er det nettopp de som bør sette ned en arbeidsgruppe, for å svare direkte angrep på disse angrepene. De bør definere et bredt og romslig (og ubehagelig, sårende og krenkende) ytringsrom. Arven etter karikaturstriden, med Støre og Stoltenbergs mildt sagt lite tillitvekkende oppførsel, sitter fremdeles i veggene i norsk samfunnsdebatt. Det skader, men kan rettes opp.

I år handler det ikke om våpen. Det handler heller ikke om den feige unnlatelsen vi så under karikaturstriden og i etterkant av Charlie Hebdo. I år handler det om et aktivt arbeid for å innskrenke ytringsrommet.

Det er ikke bra, spesielt ikke i en tid hvor det rommet bør – nei, – være så bredt som overhodet mulig. For å bruke Oxford-professor Timothy Garton Ash:

“The question of free speech in a multicultural – to use the short hand – Europe, is the fundamental question about the future of the freedom of Europe. That seems to me self evident”.

Et ytringsrom overlatt til FN er også et ytringsrom «in very bad shape», konkluderer han. Noe de siste ukers hendelser tydelig viser. For vår økende kultur- og religionsblanding krever mer ytringsrom, ikke mindre.

«Forsiktig med hva du sier, du kan bli drept» har vært en setning å ha i bakhodet for pressefolk og forfattere helt siden Charlie Hebdo. «Forsiktig med hva du sier, det kan få sosiale følger» tenker også forbausende mange meningmenn. Spesielt, viser forskning fra blant annet Institutt for samfunnsforskning, på den sentrumsnære venstresiden. Vi trenger absolutt ikke «forsiktig med hva du sier, FN kommer og tar deg» i tillegg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden