Politikk

Snikrasisme

En oppsummering om snikislamisering, hijab, islam, rasisme, integrering og Fremskrittspartiet.

Så har den kommet opp i det politiske rom, debatten om snikislamisering av Norge — en debatt som raskt fulgte Godwins lov, da Siv Jensen forurettet mente at Per-Kristian Foss

Nils August Andresen

Nils August Andresen

Publisert:

Oppdatert:

En oppsummering om snikislamisering, hijab, islam, rasisme, integrering og Fremskrittspartiet.

Så har den kommet opp i det politiske rom, debatten om snikislamisering av Norge — en debatt som raskt fulgte Godwins lov, da Siv Jensen forurettet mente at Per-Kristian Foss hadde anklaget henne for å være Adolf Hitler. Debatten om snikislamisering er en konstruert debatt, som har lite å gjøre med realitetene. Samtidig er det en debatt som sier mye om Norge og om norsk politikk.

Minerva skriver på lederplass om avskyelige uttalelser fra en norsk imam fra mai ifjor, som har mer enn antydet at jøder sto bak terrorangrepene 11. september. Men denne uken er det andre som har bedrevet antydningens mer og mindre subtile kunst for å antyde at folkegrupper er en trussel.

La meg først si: Det er legitimt å være bekymret for innvandring. For manglende integrering og sosiale problemer. For raske kulturendringer. For illiberale holdninger, for eksempel i forhold til kvinner, homofile eller andre, enten de finnes i innvandrermiljøer, eller i andre miljøer. Mer enn det: Det er nødvendig å være bekymret for slike problemer. Og det er etter hvert de fleste politiske partier. Integreringsdebatt er viktig og nødvendig, og en positiv måte å svare på Fremskrittspartiets utspill på ville være å reise en slik debatt.

Denne artikkelen er imidlertid ikke et innlegg i integreringsdebatten. Det får komme senere. I stedet er det et innlegg i debatten om Fremskrittspartiet og snikislamisering. Debatten om snikislamisering av Norge handler nemlig heller ikke om integreringsutfordringene. I stedet handler den om en bevisst mistenkeliggjøring av norske muslimer. Om å definere annerledeshet, og å definere norske muslimer som “de andre”. Det er ikke rasisme; i stedet er det noe vi må kunne kalle snikrasisme: En systematisk mistenkeliggjøring, et systematisk spill på fordommer som opprettholder og skaper polariserende identiteter. Det er i den debatten Siv Jensen og Fremskrittspartiet leder an.

Identitetspolitikk

Fremskrittspartiets utspill i innvandrings- og integreringspolitikken er bare unntaksvis innrettet på å løse problemene beskrevet over. I stedet tjener de en annen funksjon, ved at de signaliserer ett viktig poeng til velgerne: “Vi vet dere er skeptiske til muslimer. Det er vi også. Stem på oss.”

Det er ingen tvil om at identitetspolitikk er viktig for stemmegivning, selv om det å påpeke det innebærer en viss patroniserende psykologisering av velgergrupper og en av og til for kynisk tolkning av politikere. Men av og til må spørsmålet cui bono? i hvert fall stilles: Hvem tjener på en gitt debatt? Og på hvilken måte tjener de den?

Fremskrittspartiets hovedgrep — enten det er intendert eller ikke — går på å skape en diskurs der det blir en motsetning mellom å være en god muslim og å være en god nordmann. Så lenge de to identitetene oppfattes som gjensidig ekskluderende, kan partiet være ganske sikre på at de bidrar til mer polariserende identiteter.

Identitetstilhørighet påvirker hva slags informasjon man stoler på, og hva slags avsender man stoler på. Ingen i Norge er flinkere enn Fremskrittspartiet til å lage politiske identiteter. Det er ikke til hinder for at Fremskrittspartiet også ofte selv tror på det de sier — og det er etter mitt politiske syn en betydelig del av problemet. Men innimellom er det vanskelig ikke å tro at partiet er mer kynisk og konstruerer problemstillinger som er egnet for å sende det riktige velgersignalet. Snikislamiseringsdebatten er et slik eksempel. Det er vanskelig å gi bevis for andre menneskers intensjoner og tanker. Jeg nøyer meg derfor med circumstantial evidence.

FrPs særbehandling av muslimer

Fremskrittspartiet uttaler ofte at partiet ikke er mot muslimer — det er bare mot særbehandling av muslimer. Men Fremskrittspartiet driver selv en spesiell form for særbehandling av muslimer. Det betyr blant annet at mangfoldsspørsmål normalt først blir problematisk for Fremskrittspartiet når deter muslimer involvert.

Hijab-saken er et eksempel. Én sak er hvorvidt politifolk bør kunne bruke hijab. Debatten der går på hvorvidt hijab er forenlig med en uavhengig, upartisk fremtoning som lovens håndhevere må ha. Fremskrittspartiet er — i likhet med mange andre — klare på at hijab for dem er langt mindre nøytralt enn for eksempel religiøst betinget skjegg, som for eksempel harediske jøder bærer, eller andre ytre kjennetegn som markerer tilhørighet til en eller annen undergruppe av befolkningen. Jeg mener en annen håndtering av spørsmålet om hijab i politiet i seg selv ville kunne bidratt til å gjøre plagget mer nøytralt, og at valget om å se hijab som uforenlig med politifaglig uavhengighet er nettopp et valg. Men så lenge tilstrekkelig mange oppfatter at det er en motsetning mellom hijab og en slik uavhengighet, ser jeg at det finnes gode argumenter også for et mer restriktivt syn.

En helt annen sak er hva Fremskrittspartiet har foretatt seg i saken. I etterkant av politidebatten har partiet blant annet også gått inn for å forby hijab i Forsvaret. Hijab har, i likhet med andre religiøse hodeplagg, vært tillatt i Forsvaret siden 1993. Men hijab har svært sjelden vært brukt i Forsvaret, fordi det er relativt få muslimske kvinner med sterk religiøs tilknytning i Forsvaret. Derimot har sikhenes turban vært et ikke uvanlig syn i Forsvaret. Som et forsvarsvennlig parti kan ikke Fremskrittspartiet ha vært uvitende om dette — men har aldri reagert på det. Fremskrittspartiet har ikke noe ønske om å markere seg mot sikhene. Men de har et ønske om å markere seg mot muslimer.

Mange av Fremskrittspartiets tolv punkterom snikislamisering har lignende kjennetegn. For eksempel sees muslimer som går inn for å ha en blasfemiparagraf som en langt større trusler enn kristne som mener det samme. Muslimer behandles også i påfallende stor grad som en gruppe. Til sammenligning har Fremskrittspartiet i liten grad brukt Liv Signe Navarsetes håpløse forsøk på å innføre et nytt vern mot religionskritikk til å si noe generelt om kristne eller om statskirketilhengere i sin alminnelighet. Kristne er en gruppe Fremskrittspartiet kan hente velgere fra. Da passer det seg ikke å angripe dem.

Muslimer som har ønsker om hva slags mat som serveres ulike steder, oppfattes også som en langt større trussel enn for eksempel vegetarianere som ønsker det samme. Norske fengsler lager daglig vegetarmat, veganmat, svinefri mat — men når noen ønsker halalmat, da reagerer Fremskrittspartiet.Fremskrittspartiet har ikke noe behov for å gå til krig mot norske vegetarianere. For selv om vegetarianere — en løs antagelse her — antagelig i større grad enn befolkningen for øvrig stemmer sosialistisk og er kritiske til Israel og USA, så er de gode, etniske nordmenn, som kanskje er døtre av gode FrP-velgere.

Et viktig punkt for Fremskrittspartiet har vært muslimske holdninger overfor kvinner. Et annet talende eksempel er derfor hvordan Fremskrittspartiet reagerer når det er nordmenn som fremviser tvilsomme holdninger til kvinner. Da en undersøkelse viste at halvparten av norske menn mener kvinner som oppfører seg utfordrende må ta delansvar for voldtekter, gikk Jan Arild Ellingsen ut og sa at kvinner selv må «ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut» — «særlig i et flerkulturelt samfunn», la han til, selv om det altså var halvparten av alle norske menn som hadde uttalt seg om dette. Da fikk han signalisert at han hadde forståelse for en av Fremskrittspartiets viktigste velgergrupper — hvite menn med lett sjåvinistiske holdninger — samtidig som han fikk gitt et lite spark til muslimene. To fluer i en smekk!

Så må man gjerne diskutere hva som menes med ansvar og skyld, hvordan det seksuelle og psykologiske spillet mellom menn og kvinner foregår, og hvor grensen går mellom legitim sjekking og utilbørlig press. Men tenk om en undersøkelse hadde vist at det var halvparten av muslimske menn som mente at kvinner hadde et delansvar. Er det noen i Fremskrittspartiet som er villige til, with a straight face, å si at partiet ikke hadde kastet seg på saken og sagt at dette viste uakseptable holdninger i muslimske miljøer?

Dobbeltkommunikasjon

En interessant indikasjon på at den polariserende diskursen er en bevisst strategi, og ikke bare et uttrykk for hva Fremskrittspartiet mener, er de korrigeringene som normalt følger etter Fremskrittspartiets sterkeste utspill.

I etterkant av Siv Jensens tale til landsstyret forrige helg har Ketil Solvik Olsen moderert uttalelsene overfor Stavanger Aftenblad. «Her er inga stor snikislamisering av Norge», sier han, og «dette var bare eitt av mange tema i Siv sin tale, og ikkje det ho brukte mest tid på. Det kom heler ikkje først i talen. Det er media og politiske motstandarar som har laga dette til eit vesentleg tema.»

Hva er hensikten med å sende disse ulike signalene? Hvorfor ta opp temaet på den måten det ble gjort, dersom det ikke foregår noen snikislamisering av Norge? Det er vanskelig — nei, det er umulig — å forestille seg at Fremskrittspartiet ikke har tenkt igjennom mediedekningen av Siv Jensens tale. Hensikten med slike taler er nettopp å få mediedekning. Snikislamisering er et ord som sikrer mediedekning — og det er selvfølgelig også derfor det er brukt. Igjen: Det hadde vært interessant å se noen fra Fremskrittspartiet med æren i behold og for åpen mikrofon hevde at mediedekningen av denne talen ikke var gjennomtenkt.

Fremskrittspartiet får dermed sendt de nødvendige signalene til Norges muslimkritiske befolkning. Men av og til får partiet også et behov for bevare et anstendig ansikt overfor mer moderate velgere og sin egen liberale fløy. Da kommer uttalelser som det Solvik Olsen kom med overfor Stavanger Aftenblad.

Dette følger et etter hvert gjenkjennelig mønster. Ifjor høst var Fremskrittspartiet og Jan Arild Ellingsen ute og foreslo at «kriminelle som er dømt i Norge, men som ikke er etniske nordmenn», burde sone i utlandet. Altså: Ikke «utenlandske statsborgere» — men de som «ikke er etniske nordmenn». Dette ville være regelrett rasisme. Noen dager senere forklarte da også Fremkrittspartiet at man snakket om statsborgerskap, ikke etnisitet. Men da var signalet allerede sendt: Vi liker fortsatt ikke dem som ikke er etnisk norske.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal bedømme det som fremstår som dobbeltkommunikasjon. Det er mulig — og til og med svært sannsynlig — at det er delte meninger i Fremskrittspartiet om mange av disse spørsmålene. Den mer innvandringsvennlige delen av partiet uttrykker sine standpunkter — og ivaretar samtidig hensynet til den delen av velgermassen som synes partiet av og til går for langt. Ketil Solvik Olsen, Morten Høglund og Ulf Leirstein er blant dem som oftest brukes når de mest vulgære synspuktene skal nyanseres — og det kan nok ha sammenheng med at de faktisk står for en noe annen linje enn partiets hovedstrategi. Men det er også mulig — og til og med svært sannsynlig — at dobbeltkommunikasjonen også er en bevisst strategi.

Hege Storhaug i Human Rights Service, en organisasjon Fremskrittspartiet i sin tid var pådriver for å gi en egen post på statsbudsjettet, anklager innimellom muslimer for å bedrive taqiyya. Man kunne undre seg om ikke norske snikrasister også benytter seg av taqiyya — en rasists plikt til å late som han eller hun ikke er rasist i offentligheten, og samtidig kommunisere budskapet på stammespråket til den allerede frelste meninghet.

Hvor integrerte er norske muslimer?

Fremskrittspartiet bygger ofte på det de fleste andre ville regne som et svært selektivt eller misvisende faktagrunnlag. Slike ting er selvfølgelig ofte omstridt, og det hender titt og politikere med andre agendaer gjør selvfølgelig det samme. Det blir likevel noe spesielt over et parti som ser bort i fra eksisterende kunnskap i den hensikt å tegne et skremmebilde av en befolkningsgruppe i Norge.

Et eksempel er måten Siv Jensen brukte eksempelet fra Malmö på i sin tale forrige helg: Et sted der svensk lov er erstattet av sharia, og hvor svensk politi ikke våger å gå inn. Uttalelsen avvises fullstendig av Malmös ordfører, Ilmar Reepalu. Det finnes selvfølgelig alltid flere sider av en sak; men med Fremskrittspartiet kan man alltid vite hvilken side av saken de lytter til.

Fremskrittspartiet vektlegger heller aldri det faktum at norske muslimer generelt er godt integrerte. TV2 gjennomførte en spørreundersøkelse i 2006 som viste at norske muslimers holdninger gjennomgående er moderate. Et flertall er mot en skjerping av blasfemibestemmelsene — i en undersøkelse som er tatt opp mens karikaturstriden raste for fullt. Bare 14 prosent ønsker at sharia-lover innføres i Norge — og da bør det legges til at mange av disse nok legger noe annet i «sharia» enn den jevne islamskeptiker. Hadde man spurt norske (for ikke så si amerikanske) selvidentifiserte kristne om de mente Bibelen burde spilt en større rolle for norsk lovgivning, er det ikke sikkert tallet hadde vært så mye lavere.

Innvandrere født i Norge utdanner seg også i stadig større grad, og nærmer seg nordmenn i andelen som tar høyere utdannelse. Fremskrittspartiet fokuserer aldri på mulighetene for positiv integering.

Det er avskylig  når Zulqarnain Sakandar Madniantyder at USA og jødene står bak terrorangrepene 11. september, fordi det er et hatefullt syn på jøder og amerikanere som gruppe som muliggjør at han ser bort fra fakta i saken. Men det heller ikke noe vakkert syn når Siv Jensen antyder at norske muslimer er en fundamental trussel mot det norske samfunnet, for også her er det et hatefullt syn på muslimer som gjør det mulig å tolke for eksempel ønsket om ikke å spise svinekjøtt som et uttrykk for noe ondt og skremmende, og også her er det et hatefullt syn på muslimer som gjør det mulig å se bort i fra at svenske forskere og politikere mener Jensens beskrivelse av situasjonen i Malmö er helt gal.

Ikke Hitler!

Før jeg begynner på 30-tallssammenligningene, la meg forsøke å unngå at denne artikkelen også følger Godwins lov: Siv Jensen er ikke Hitler, og Fremskrittspartiet er ikke NSDAP. Men når man først snakker om stigmatiserings av folkegrupper, er mellomkrigstidens syn på jøder en sammenligning som kan være interessant — og ikke da først og fremst tyskeres syn på jøder, men den mer almenne europeiske anti-semitismen.

Det er interessant og relevant å se på stigmatiseringen av muslimer i Norge og sammenligne med andre stigmatisering av andre minoriteter i andre land eller til andre tider. Det gjelder selvfølgelig ikke bare jøder, men for eksempel amerikaneres syn på svarte, og politikken det muliggjorde i sørstatene frem til 1960-tallet; nordmenns syn på tatere i etterkrigstiden, som blant annet muliggjorde kastrering; israelske jøders syn på israelske arabere, som legger til rette for fenomener som Israel Beitenu og Avigdor Lieberman og deres ønske om å kaste ut israelske arabere fra Israel.

Av og til kan det selvsagt være en kjerne av realitet i fordommer. Israelske arabere kan for eksempel i gitte situasjoner være en sikkerhetstrussel mot Israel. Poenget er at bevisst spill på identitetspolitikk, tendensen til å behandle enkelte grupper som en spesiell trussel, og opprettelsen av en oss/dem-diskurs som gjør det vanskelig å føle seg som en fullverdig del av begge grupper, på sikt gjør det mulig å føre en mer og mer ekstrem politikk overfor minoriteter. Og en slik oss/dem-diskurs er normalt avhengig av at man bruker et forvridd og selektivt faktagrunnlag.

Siv Jensen er sentral i å gjøre norsk islamdebatt til identitetspolitikk, basert på oss/dem-tenkning og et selektivt faktagrunnlag. Hun vet at hun får respons blant velgerne, og er med på å kultivere holdninger som er mer ekstreme enn Fremskrittspartiets offisielle uttalelser.

Nylig viste Siv Jensen til at «muslimer har tvunget frem kjønnsdelt undervisning i svømming og innføring av halal-mat i fengsler. (…) For FrP er dette et enkelt spørsmål. Det er innvandrere som skal tilpasse seg til det norske samfunnet, ikke motsatt».

Uttalelsen er en mer anstendig form av et sentiment som er relativt utbredt og som kommer til uttrykk i nettdebatter. Fremskrittspartiet kan selvfølgelig ikke ta ansvar for alt som finnes av grums blant nordmenn. Samtidig er det påfallende stor grad av samsvar i problembeskrivelse og virkelighetsoppfatning mellom Fremskrittspartiet og det jeg vil kalle mer grumsete nettdebattanter.

Som «Frp’er» skrev på sol.no i 2005:

«Her er muslimenes krav: (Og enda flere skal det bli…)

De har ingen rett til å komme til Norge og kreve ditt og datt… Dere muslimer er IKKE i en muslimsk stat! Dere er i NORGE! NOK er NOK! Vi gir og gir, mens muslimene krever mer og mer…Vi får kriminalitet, syting og snylting av trygd tilbake i fanget. (…) Muslimer som kommer til Norge skal følge NORGES lover,regler og normer..De skal også lære seg norsk!

De skal tilpasse seg OSS og ikke omvendt!

Det er ikke sikkert “Frp’er” egentlig er en Frp’er, og det er ikke Siv Jensens ansvar hva som skrives på nettet av anonyme debattanter. Men at Fremskrittspartiet har et bevisst forhold til holdningene i sterkt islamkritiske miljøer, og spiller bevisst på de holdningene, det mener jeg det er sterk grunn til å tro.

I 1930 sa senere statsminister Jens Hunseid fra Bondepartiet: «Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier.»  Jens Hunseid var heller ikke Hitler. Han var heller ikke uttalt rasist. Men han var en del av en mentalitet som var og er dypt problematisk, og hadde vært selv om Hitler aldri hadde kommet til makten.

Hadde Fremskrittspartiet reagert hvis noen hadde sagt det samme om halal-slakting idag? Kunne Fremskrittspartiet sagt noe lignende om muslimer idag? Jeg tror det. De kunne gjort det også fordi svært mange nordmenn ville nikket «gjenkjennende» — om fenomener de ikke kjenner. Gjør de det? Ikke helt, kanskje, ikke systematisk, ikke i form av åpen rasisme. I stedet gjør de det i form av identitetspolitikk, selektiv faktabruk, oss/dem-mentalitet.

Fremskrittspartiet er ikke Hitler. De er ikke rasister. På ingen måte! I stedet er de Jens Hunseid. Og de bedriver snikrasisme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden