Forsiden

Søknad til feministlauget

Jeg skulle gjerne vært feminist, men er redd søknaden min vil bli avslått av lauget.

Jeg skulle gjerne vært feminist, men er redd søknaden min vil bli avslått av lauget.

Hva slags krav på å kalle seg feminist kan en konservativ hvit mann som meg med rimelighet fremsette? For mange høres ”konservativ mann” og ”feminisme” ut som motsetninger – og ofte har det vært det. Det finnes kvinnesakspionerer som har vært konservative, men altfor mange som har gått under den konservative fane, har vært for passive, eller direkte fiendtlige til viktige kvinnesaksspørsmål, fra stemmerett via reproduktive rettigheter til en anerkjennelse av strukturelle økonomiske begrensninger.

Samtidig har konservatismen noen fordeler fremfor i hvert fall den karikerte delen av liberalismen: Nemlig et fokus på konteksten mennesker står i – strukturer, normer og ideer. Der har konservative stundom funnet delvis sammen med marxister. Konservatismen skiller seg rett nok fra marxismen ved at man oftere vil se en verdi i de eksisterende strukturene og sjeldnere tror de enkelt kan endres gjennom politiske tiltak – men i hvert fall i den liberale konservatismen er det også en åpning for kritikk av strukturene.

Normer om familie og forsørgeransvar, om interesser og karriereveier, om sex og kropp og mye annet påvirker valg og livskvalitet i stor grad.

For meg synes det åpenbart at en rekke strukturer påvirker oss kjønnet: Normer om familie og forsørgeransvar, om interesser og karriereveier, om sex og kropp og mye annet påvirker valg og livskvalitet i stor grad. Gjennomsnittsforskjeller i slike valg skaper eller forsterker i sin tur nye avledede kjønnsforskjeller – forskjeller i utdannelsesvalg påvirker for eksempel inntekt, som i sin tur påvirker valg innad i familien. Det er ikke nødvendigvis slik at alle disse strukturene eller utfallene av den grunn bør bekjempes politisk, men det er ofte en viktig diskusjon. I utgangspunktet burde derfor den liberale konservatismen kunne kommunisere ganske godt med feminismen.

Likevel føler jeg meg altså ikke hjemme i norsk feministdiskurs. Grunnen er at jeg for ofte opplever norsk politisk feminisme som et sett med svar, snarere enn et sett med spørsmål. Det feministiske svaret er å utjevne kjønnsforskjeller gjennom kvotering, politiske virkemidler for å få ”likelønn” og fedrekvote – la meg for anledningen behandle den politiske feminismen som et litt karikert, enhodet og til dels ensporet troll, som forhåpentligvis likevel er nær nok noe gjenkjennelig til at hovedpoenget blir forståelig.

Jeg får ofte følelsen av at lakmustesten på om man er en god feminist eller ikke, er om man inntar de rette policystandpunktene. Da stryker jeg – jeg er rett nok tilhenger av fedrekvote, men mot styrekvotering, og bare i begrenset grad mener jeg det er et statlig ansvar å utjevne gjennomsnittsforskjeller i lønn. Snaut halvannen rett av tre er sjelden godt nok til opptak i feministlauget.

Strukturer og utfall
Hvorfor kommer jeg og feministene til så ulike konklusjoner hvis vi er enige om at urimelige strukturer skal kunne bekjempes politisk? Det er jo ikke slik at feministene ikke gir argumenter for sine policystandpunkter: Tvert imot gir de ofte svært mange. Kvotering er for eksempel typisk et svar på diskriminering, på urimelige strukturer som begrenser kvinner, behovet for å ha kvinner i ledende posisjoner som kan gjøre andre kvinner mer motiverte og ambisiøse, en tanke om at lik representasjon er viktig i et demokrati- og maktperspektiv, eller av hensynet til samfunnet, som blir bedre når kvinners evner tas bedre i bruk.

Alle disse argumentene kan ha noe for seg. Men når policystandpunktene blir drivende for feminismen, blir ofte analysen som ligger til grunn, mindre viktig. Et eksempel er innføringen av loven om kvotering til styrer. Lovens forkjempere mente for eksempel at loven ville motvirke ulike former for diskriminering – at menn enten ikke ønsket kvinner i styrerommene, at de mer ubevisst valgte folk som lignet seg selv, eller at kompetente kvinner av andre grunner ikke ble forbigått. Det daværende Likestillingssenteret var positive til loven, men understreket for eksempel at slik diskriminering ”reelt sett må koste”. Regjeringen la på sin side særlig vekt på at økt mangfold i styrene ville gi bedre resultater for selskapene,  Demokratiargumentet blir også behandlet. I en artikkel som diskuterer loven fra et normativt ståsted fra 2011, gjentar Fredrik Engelstad disse argumentene. Han skriver blant annet at det ”er vanskelig å tro at [direkte diskriminering] ikke gjør seg gjeldende i praksis, men at indirekte diskriminering antagelig er enda viktigere.

Tanken om at årsaken til lavere kvinneandel skulle ha vært direkte eller indirekte diskriminering, belegges ikke.

Belegget for de ulike argumentene var ikke all verden. Den eneste referansen i odelstingsproposisjonen til støtte for tanken om at kvotering skulle gi økt lønnsomhet, var en masteroppgave som fant en sammenheng mellom antall kvinner og resultater, men ikke vurderte årsakssammenhengene. Senere forskning viser til dels motsatt resultat. Tanken om at årsaken til lavere kvinneandel skulle ha vært direkte eller indirekte diskriminering, belegges ikke. Senere forskning peker på at det er omsorgsvalg i familien snarere enn diskriminering i arbeidslivet som er forklaring på ulike karriereveier for menn og kvinner. Andre studier viser at kvinner forfremmes like raskt som eller raskere enn menn.

Eksempelet med kvoteringsloven er ikke enestående. For et par år siden ønsket for eksempel Anniken Huitfeldt kvotering i film. Argumentene lignet på argumentene for styrekvoteringsloven – like mange kvinner som menn studerer film, og den implisitte antagelsen er at skjevfordelingen skyldes nettverk og diskriminerende strukturer. Huitfeldt sa selv: ”Det er på filmområdet som andre deler av samfunnet. Kvinner er dyktige, men får ikke den støtten de fortjener.” Heller ikke her gis noe belegg – og heller ikke her synes det som det er det som er den egentlige motivasjonen bak lovforslaget. Snarere er det at man observerer en utfallsulikhet, og vil gjøre noe med den.

Det er selvsagt mulig å kritisere den forskning jeg har lenket til om kvinner i næringslivet.  Og det gjenstår fortsatt argumenter for kvoteringslover. At flere kvinnelige styremedlemmer kan ha en motiverende effekt på andre, mangler klart forskningsbelegg, men er prima facie ikke noen helt urimelig antagelse. Man kan mene andre strukturer, ikke direkte knyttet til bedriftens valg av styremedlemmer, som bidrar til at kvinner velger andre utdanninger eller tar andre omsorgsvalg, i seg selv er et argument for en kvotering som kan skape utfall med jevnere kjønnsfordeling. Og man kan mene at uavhengig av om det foreligger noen klar diskriminering mot kvinner og uavhengig av om det medfører noen økonomiske fordeler for bedriftene, er jevnere balanse et så viktig gode i seg selv at det rettferdiggjør kvotering. Et lignende argument kan gjøres gjeldende i kultursektoren.

Men slik styrekvoteringsloven faktisk ble diskutert og slik den ofte forsvares, fremstår kvotering mer som en policy som trenger et argument, enn som argumenter som har tvunget frem en policyendring. Det er ikke selvsagt enestående for politisk feminisme at man tilpasser argumentene til saken. I politikken er det regelen snarere enn unntaket. Men feminisme er ikke er et politisk parti; det er en idéstrømning som det bør være lov å håpe at er mer åpen enn partiene er når de skal finne argumenter for sin vedtatte politikk.

Feminisme er ikke er et politisk parti; det er en idéstrømning som det bør være lov å håpe at er mer åpen enn partiene er når de skal finne argumenter for sin vedtatte politikk.

Kanskje kunne det likevel være greit nok, hvis alle visste at argumentet reelt sett handlet om utfall. Men jeg tror ikke det er så enkelt. Antagelig ville færre støttet lovendringen hvis premisset hadde vært at det ikke finnes belegg for å anta at det foregår diskriminering av kvinnelige styrekandidater eller for at det gir bedre økonomiske resultater. Jeg mistenker at det gjelder også for en del selverklærte feminister – men fordi argumentene så ofte sauses sammen, er det sjelden feminister diskuterer akkurat hva det er som rettferdiggjør politisk handling.

For meg som uerklært feminist er det i hvert fall slik: Jeg kan støtte kvotering hvis det synes åpenbart at det foregår faktisk diskriminering, men er mindre tilbøyelig til å støtte et forsøk på å utjevne forskjeller som er oppstått andre steder, ved kvotering på toppnivå. Det betyr at jeg av og til er for kvotering og andre tiltak som er ment å komme kvinner til gode, og av og til mot. Min erfaring er at ved iblant å være imot, havner jeg ganske raskt utenfor feminismedefinisjonen til de fleste selverklærte feminister.

Men feminisme kan ikke – eller bør i hvert fall ikke – avgjøres av hvordan man vurderer empiri, hvorvidt det faktisk foreligger diskriminering eller hvorvidt noe er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Legitimt og illegitimt
Mitt første problem med norsk politisk feminisme er altså at uenigheter om empiri ofte blir avgjørende for hvorvidt man regnes som feminist. Men vektleggingen av policystandpunkter skaper også et annet problem: Når man slenger inn alle argumentene på en gang i en rekke diskusjoner om politiske tiltak for å bøte på skjevheter, unnlater man lettere å forholde seg aktivt til akkurat hva det er ved en struktur eller et utfall som er så problematisk at det rettferdiggjør for eksempel kvotering. I stedet hinter man vagt om pågående diskriminering, eller man fastslår at policyendringen i alle tilfeller vil være samfunnsøkonomisk lønnsom og til beste for alle parter.

Men nettopp den diskusjonen er viktig. Det er stor forskjell på ulike strukturer som fører til ulike aggregerte utfall, og det er stor forskjell på konsekvensene av ulik kjønnsfordeling. Den andre uenigheten jeg ofte har med feminister, er derfor at jeg opplever at det ofte mangler gode kriterier for hva som er en illegitim struktur som bør søkes endret.

Jeg har tidligere stått frem med mitt venstreavvik i spørsmålet om fedrekvote.

Et litt stilisert eksempel kan være å sammenligne fedrekvotedebatten med diskusjonen om ulikheter i utdannings- og yrkesvalg. Jeg har tidligere stått frem med mitt venstreavvik i spørsmålet om fedrekvote. En av grunnene er at jeg opplever at ordningen uten fedrekvote er med på å opprettholde noen strukturer jeg mener er urimelige. I fravær av kvote har et flertall av kvinner valgt å være hjemme lenge, mens et flertall av menn i liten grad har vært hjemme. Arbeidsgivere som skal ansette folk i småbarnsalder, som er en viktig fase av karrieren, vil da måtte forvente at kvinnene kan komme til å være borte lengre perioder flere år fremover. I mange jobber er det krevende å håndtere for arbeidsgiver, og ofte vil de oppleve at de ikke har råd til å ta sjansen på å ansette en kvinne. Dette rammer ikke bare kvinnene som selv ønsker å være mye hjemme, men også alle andre, for arbeidsgiver kan ikke uten videre vite – eller stole på – hvem som er hvem. I sin tur kan det gjøre at det er vanskeligere for kvinner i denne fasen å satse på en karriere, og når valget om foreldrepermisjon skal tas, kan det bidra – sammen med andre faktorer – til at mannens karriere prioriteres.

Men også i debatten om fedrekvote, mener jeg den politiske feminismen er for lite raus med sine meningsmotstandere. For politiske inngrep av den typen en fedrekvote er, har fordeler og ulemper. Feminismen bør ikke kreve at hensynet til likestilling er det eneste hensynet som skal telle med. Fedrekvote har reelle omkostninger for virkelige familier, kvinner og menn. Også mange av dem som er mot, burde kunne kalle seg feminister.

Også i utdannings- og yrkesvalg – som er bestemmende for lønn – er det betydelige kjønnsulikheter. Men det er mer uklart at det er noen strukturer som jeg umiddelbart vil regne som illegitime her. Det kan gis mange ulike forklaringer på hvorfor kvinner i større grad velger å utdanne seg til omsorgsyrker, i større grad søker seg til offentlig sektor og i større grad vil jobbe deltid. Men én viktig forklaring synes i alle tilfeller å være ulike preferanser. Slike ulike preferanser kan skyldes forskjeller i kulturens forventninger til kjønnene, forskjeller i oppdragelse eller mer biologisk betingende forskjeller. Det siste punktet, viste debatten i kjølvannet av Hjernevask oss, er det taktisk uklokt å ha med i en søknad om opptak til feministlauget. Men igjen er det slik at hvordan vi lekfolk bedømmer forskning – om man for eksempel har mest tiltro til Simon Baron-Cohen eller hans kritikere – ikke synes å være noe klokt kriterium for å vurdere hvor feministisk man er.

Jeg er ikke avvisende til at nedarvede forskjeller i kjønnsforventninger kan være så problematiske at de eller deres resultater bør bekjempes. Men det må argumenteres spesifikt for hvorfor det er slik – det kan ikke tas for gitt. Om opplyste, velutdannede mennesker, som er klar over mulighetene de har, mener det gir dem et bedre liv å jobbe i offentlig sektor, er det i utgangspunktet ikke en statlig oppgave å prøve å endre dette, selv om det er aggregerte forskjeller mellom kjønn. Det kan være at kvinner for sjelden er seg bevisst hvilke muligheter de har – om de for eksempel jevnlig blir fortalt at kvinner ikke kan matematikk, er det et problem.

Men det er ikke i utgangspunktet en statlig oppgave å forsøke å påvirke kjønnenes utdanningsvalg. Og i hvert fall for oss som har tro på at nogenlunde markedsbaserte lønninger, er det heller ikke en statlig oppgave å prøve å endre lønningene i en bransje fordi den er kvinnedominert. Det hender man hører argumenter som at ”tror du virkelig sykepleiere hadde tjent så lite hvis det var flere menn der – de ville aldri funnet seg i det” – men det er stort sett argumenter som fremføres uten noe belegg. Personlig tror jeg nemlig det – mer enn det, hadde flere menn blitt sykepleiere, ville det om noe føre til et ytterligere press nedover på lønnen.

Ulike utfall dårlig i seg selv
En annen viktig forskjell mellom argumentet jeg har gitt for fedrekvote og diskusjonen om likelønn, er at valgene og systemet i det første tilfellet gir konsekvenser også for kvinner som gjerne skulle tatt andre valg, mens det i det andre tilfellet i hvert fall ofte ikke er slik.

Jeg har liten grunn til å tro at det finnes noen diskriminering eller noen urimelige strukturer som hindrer kvinner i å bli stand-up-komikere.

Derimot kommer jeg feministene i møte ved at jeg erkjenner at det finnes en del tilfeller der for ulike utfall er problematisk i seg selv. Det gjelder for eksempel i politikken og i kulturlivet. Jeg skrev nylig om norsk stand-up-scene, en kunstform som er fullstendig mannsdominert. Jeg har liten grunn til å tro at det finnes noen diskriminering eller noen urimelige strukturer som hindrer kvinner i å bli stand-up-komikere. Ikke desto mindre ser jeg det som problematisk at det er så få kvinner der. Det er fordi det er samfunnsaktivitet der det er grunn til å tro at kjønnsforskjeller påvirker hva som settes på dagsorden. For å si det litt enkelt: Mannsdominansen fører til at runkevitser får en langt mer prominent plass på stand-up-scenen enn den burde.

Stand-up-scenen i seg selv er kanskje ikke den avgjørende kulturelle og politiske premissleverandør her i landet; men argumentet kan overføres til det bredere kulturfeltet, mediene og politikken. Det er i utgangspunktet grunn til å tro at det er et større problem for beslutningene som tas om det ikke finnes kvinnelige regissører og manusforfattere enn om det er mannsdominans i et bankstyre. Hvis det kan argumenteres godt for at viktige perspektiver, sett fra samfunnets synsvinkel, faller bort uten en rimelig kvinnerepresentasjon, er det et argument jeg mener har vekt. Det er ikke det samme som at det må være lik fordeling – men det bør en del steder være en kritisk masse. Politiske diskusjoner om for eksempel abortrettigheter ville sett ganske annerledes ut om det ikke var mange aktive kvinner i relevante fora.

En åpnere feminisme
Feminismen jeg har argumentert mot her, er selvsagt ikke den eneste i debatten. En laugsapprobert feministisk stemme jeg ofte gleder meg over, er Cathrine Holsts, som blant annet har kritisert likestillingsombudet for å drive utidig politisk aktivisme og jobbet med kriteriene for en liberal, venstreorientert feminisme. Det har bidratt til å utvide rommet for feminisme.

Men fortsatt er opplevelsen at det er et vanlig syn blant mange selverklærte feminister at feminismen er uforenlig med politiske standpunkter de ikke liker, og kanskje særlig høyresidestandpunkter. Da kan man heller ikke, som Inga Marte Thorkildsen, la seg overraske når kvinner på høyresiden ikke finner noen naturlig plass innenfor feminismen.

Etter mitt skjønn er det fortsatt for lite feminisme på høyresiden. Det er for få som er opptatt av hva slags strukturer som er illegitime, og det er for få som er opptatt av i hvilke sammenhenger ulike utfall er et problem i seg selv. Problemet er bare at feministlauget selv ikke er så opptatt av de spørsmålene, fordi de ofte kan komplisere argumentet for en foretrukket politisk løsning. Det problemet finner sitt motsvar på høyresiden – når man er imot en politisk løsning, er det oftere mer bekvemt å avvise problemstillingen enn å diskutere den.

En åpnere feminisme kunne gjøre den feministiske debatten bedre, og den ville kunne bidra til at flere på høyresiden tok eierskap til feministiske prosjekter.

Kanskje ville det en dag også bli plass i lauget til en konservativ hvit mann.

 

 

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere.

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag.

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller følg denne lenken for å donere et valgfritt beløp via Paypal.

Takk for din støtte!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden