Kommentar

Solbergs seier

Erna Solberg er vinneren av maktkampen i KrF.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

KrF kommer til å lekke velgere til venstre. For å overleve må partiet spise av sine nye regjeringspartnere, som samtidig skal gi KrF politiske seire.

Den store spenningen i KrF er utløst, men veien videre er fremdeles svært usikker. Landsmøtet har jo ikke, slik vi kommentariatet ofte forenkler det, vedtatt å gå inn i Solberg-regjeringen. KrF har vedtatt å forhandle om dette.

De må altså få gjennomslag for ett eller annet for å oppgi sin posisjon på utsiden. Forhandlingsleder Ropstad har et sterkt incentiv for å komme seg inn – hans seier ville ellers fremstå som ganske tom.  KrF inn i hennes regjering har vært Solbergs drøm, i hvert fall siden 2006, og hun er villig til å strekke seg langt. Høyres stortingsgruppe følger henne lydig – og høyst sannsynlig også dersom hun tilbyr noe som hennes eget parti, etter langt og heftig debatt, er klart imot, som innskjerpinger i abortloven.

Venstre har lite å gå på

Venstre dro frem til 2017 i tospann med KrF, og kan ikke godt motsette seg at de tas med, men KrFs strid har vist frem at i dette som KrF kaller «verdispørsmål», som i hovedsak dreier seg om å ta Norge tilbake en generasjon eller to, er Venstre en hovedmotstander. Venstres liberalisme ble et viktig argument for Hareides ja til venstresiden.

Det blir svært vanskelig for Venstre å svelge abortinnskrenkningene. Kanskje kan KrF få noe annet. Ellers blir løsningen at Venstre tar dissens, og regjeringen må få dette gjennom med Senterpartiets stemmer. (Og da har vi hoppet over at også Frp har store problemer med innskjerpingene). Dissens er en uheldig åpning på et regjeringssamarbeid.

Venstre sliter allerede kraftig med den bevilgningen til Human Rights Service som er redusert i budsjettet, men som FrP hevder de har fått på plass igjen. Venstres inntreden i regjeringen var i seg selv i manges øyne et løftebrudd – de hadde sagt noe ganske annet like før valget. Kan de på toppen av dette svelge både en seier til KrF – abortinnskjerping, og til Frp – opprettholdt bevilgning til HRS? Jeg tror ikke det. Foreløpig har velgerne gitt en entydig dom over Venstres regjeringsdeltakelse – avstanden til sperregrensen blir stadig større – fra feil side.

Frp blir utvannet

Frps posisjon i regjering ble utvannet med Venstre i midten av januar.  Jeg skrev den gang at det ikke var i Frps interesse å ta med Venstre, men det skjedde nå likevel. Kanskje delte de ikke mine vurderinger, og kanskje var lojaliteten til regjeringsprosjektet og Erna Solbergs ønsker dominerende. Det er ikke noen glassklar trend i Frps oppslutning etter at regjeringen ble utvidet, selv om de i de tre siste månedene ligger et drøyt prosentpoeng under de tre månedene før utvidelsen.

Med KrF med på laget blir Frp ytterligere marginalisert. Sentrum i regjeringen har flyttet seg.

Kamper som tidligere ble tatt i Stortinget, flyttes nå inn i regjeringen. Solberg mener dette er gunstig, fordi de fire partiene sammen kan fremstå mer samlet og styringsdyktige utad. Solbergs strategi er å få regjeringen til å fremstå som harmonisk – så får det så være at Høyres egenart forsvinner litt. For henne er Høyres fremste rolle å være limet i regjeringen, og hun satser på at velgerne vil belønne henne – ikke for å fremme noen tydelig Høyre-kurs, men for stabilt styre. På den måten skal hun vinne flertall for høyresiden «til evig tid».

Men for FrP, og for så vidt også for Venstre og KrF er det ikke gunstig at kampene dekkes til. For det innebærer også å dekke til deres egenart – grunnen til å stemme på dem fremfor et annet parti – eller for Frp og nå kanskje også for KrF, fremfor sofaen. FrP hadde glede av å krangle med KrF. Men de har jo fremdeles andre opposisjonspartier å markere seg mot.

Budsjettet skulle gå greit

Det første som skjer på mandag er at forhandlingene om budsjettet, som har ligget på vent i en måned, starter. Regjeringens budsjettforslag er kjedelig og med få provokasjoner, allerede tilpasset KrF, der bistanden øker dobbelt så mye som de samlede skattelettelsene. Men det er jo et par små kutt som Ropstad kan få æren av å reversere.

Solberg-regjeringens budsjetter har vært deprimerende for oss som er opptatt av ansvarlig økonomisk styring og en mindre omfattende stat. Prioriteringer har dreid seg om hvem som skal få mer eller mye mer. Virkelige prioriteringer, i form av at noen må få mindre for å gi rom for viktigere ting, har vært nesten ikke-eksisterende. Alle konflikter er smurt med oljepenger, og dermed har offentlig utgifter som andel av BNP økt kraftig, og ligger på et langt høyere nivå enn under Stoltenberg.

Ingen klarere høyrekurs

Skal jeg være optimist, får jeg håpe at dette skyldes at den blå mindretallsregjeringen stadig havnet i en situasjon der mellompartiene måtte «få» reverseringer av kutt. Etter hvert gadd ikke engang regjeringen legge frem disse kuttene, siden de visste utfallet, og at det bare førte til at Høyre og Frp fremsto som slemme, mens Venstre og KrF ble de reddende englene. En flertallsregjering har andre muligheter til å legge frem mer ansvarlige budsjetter og ta felles ansvar. Tror jeg at den kommer til å gjøre det? Nei. Det må i så fall være fordi handlingsrommet blir langt mindre – i år kom det mange milliarder ekstra dalende i form av CO2-kvoter på slutten. Solberg-regjeringen vil ikke velge ansvarlighet før den er absolutt nødt.

Jeg kommenterte KrFs valg på Dagsnytt 18 i går, sammen med blant annet Audun Lysbakken.  SV-lederen malte et bilde av langt kraftigere høyrekurs etter dette. Dette kan selvsagt skrives på kontoen for partipolitisk spinn, men det finnes et interessant underliggende argument her: At KrFs blå fløy vil være fornøyd med å få «sine» saker igjennom – abort, skolegudstjenester, kristendomsfagets plass, bom for enhver debatt om dødshjelp og lignende, og legge mindre vekt på omfordeling, velferdsytelser og «røde» saker.

KrF må holde på de røde

Jeg tror ikke det er slik, og det ikke bare fordi det i dette undervurderes hvor «rosa» de blå i virkeligheten er på disse områdene. Her er vi tilbake til hva som nå skal skje med KrFs tillitsmenn og velgere. Partiledelsen er desperat etter å samle troppene igjen. Denne prosessen har etterlatt et parti som er banket gule og blå, men som samtidig må forsøke å holde på noen av de røde. Uten dem er KrF godt under 3 prosent på målingene, før eventuelt påfyll, noe jeg kommer tilbake til.

Mange røde vil gå, ikke minst blant mange av dem som nylig har meldt seg inn for å støtte Hareides kurs. Men det er tross alt en ganske liten del av medlemsmassen. Verre er det med de mange, og vi hørte fra mange av dem på landsmøtet i går, som senest for ett år siden sto på stand og garanterte at å gå i regjering med Frp ikke var aktuelt. Hvordan skal de kunne se sine velgere i øynene, sa de fra talerstolen. Et godt spørsmål, og særlig i et parti som er særlig opptatt av sannferdighet. Stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold var en av dem som snakket på denne måten.

Både for å holde stortingsgruppen sammen, og for å holde på røde velgere, må Ropstad og Bollestad også levere til dem. Jeg tror altså ikke at en flertallsregjering vil innebære en tydeligere høyrekurs, men fortsatt suppe i sentrum, med den forskjellen at suppen kokes bak lukkede dører i regjeringskontorene, og ikke i Stortingets korridorer.

Mor Erna må redde alle

KrF ligger rundt sperregrensen. En avskalling til venstre er uunngåelig, ikke minst til Senterpartiet, som i mange spørsmål ligger KrF nær, og som Hareide i det siste har snakket så pent om at man nesten skulle tro at han var medlem.

Da må nye velgere hentes inn til erstatning. Noen kan kanskje hentes tilbake fra De Kristne, men det dreier seg om få sjeler. KrF sliter blant ungdommen, og jeg tviler på at det blir økte muligheter til å rekruttere her ved å gå til høyre. Ropstads KrF har heller ingen umiddelbar appell til typiske hjemmesittere.

Derfor kan KrF bare overleve ved å få tilbake velgere som de senere år har gått til Høyre og Frp, og det var derfor jeg trodde partiet ville velge høyresiden etter at Hareide satte i gang denne prosessen. Å hente velgere her er nok mulig, men innebærer altså en kannibalisering av regjeringspartnerne.

Tre år er lang tid i politikken, men det er likevel et plausibelt scenario at vi høsten 2020 er i den situasjon at både Venstre og KrF ligger godt under sperregrensen.  Da vil Solberg reagere ved å gi dem enda mer i budsjettet for 2021, og andre politiske godbiter. Det vil gå ut over Frps prioriteringer og skape misnøye der. Så Solberg må trolig slenge noen bein den veien også. De ikke som får noe, er Høyre-velgerne.

Hvorfor skal man da stemme Høyre? For at Erna skal sitte. Stort mer er det ikke igjen av Høyres profil.

Dersom det ikke er nok å gi KrF og Venstre politiske seire, må det til en nødhjelpsoperasjon lignende den vi så i fjor, der Høyre-velgere, særlig i Oslo, stemte taktisk for å redde Venstre. Men nå må det samme skje for å hjelpe KrF, særlig mandatene på Vest- og Sørlandet. Høyre må altså både ytterligere utvanne sin egen politikk, samtidig som de «låner bort» egne velgere.

Går AP til venstre?

Avgjørende blir i så fall hvilken kurs Arbeiderpartiet har valgt i mellomtiden. Partiet presses til venstre av et større SV, selv om både SV og Rødt har mistet en del av fremgangen de hadde da AP slet som verst. Når det ikke lenger er noen grunn til å fri til KrF (og Venstre), kan det også tale for en venstre-sving.

Men AP, som etter åtte år vil være desperate etter å komme tilbake i posisjon, må spørre hvor velgerne er. Og veien til et flertall for en rødgrønn regjering går ikke gjennom å stjele velgere på egen side.

I motsetning til Lysbakken tror jeg ikke på noen tydelig(ere) høyrekurs fremover, men snarere at Solberg-regjeringen blir enda mer preget av administrasjon og stillstand. I tillegg vil KrFs deltakelse sannsynligvis sperre for liberale reformer, og gi regjeringen et tilbakeskuende og gammeldags preg.

Da vil velgernes naturlige reaksjon etter åtte år være Change – nå er det på tide at noen andre tar over. Solberg kan likevel vinne dersom lillavelgere skremmes av et for radikalt AP med sterke SV og Rødt på slep. Dersom de innvandringsliberale vinner frem i AP, som del av en generell venstredreining, kan Frp holde på arbeiderklassevelgere som er særlig opptatt av denne saken.

Om noen måneder kan Erna Solberg ha fått oppfylt sin store drøm, som hun også har gjort til Høyres drøm: En ikke-sosialistisk flertallsregjering med KrF.

Det er ikke min drøm.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden