Leder

Som Gelius leser Bibelen

Jeg er omtrent så liberal som man kan bli teologisk sett, men kommer definitivt ikke til å savne Einar Gelius.

Jeg er omtrent så liberal som man kan bli teologisk sett, men kommer definitivt ikke til å savne Einar Gelius.

Einar Gelius har sagt opp sin stilling etter at biskop Ole Christian Kvarme innledet oppsigelsessak. Det er vanskelig for utenforstående å bedømme personalsaker. Gunnar Stålsett oppfordret også i sin tid Gelius til å si opp; samtidig har menighetsrådet i Vålerenga kirke støttet Gelius, og man bør være varsom med å overprøve lokale organer.

Men for meg er saken et symptom på noe annet: Den går inn i en norsk kirkedebatt som er altfor preget av én gjennomgripende konfliktlinje: Synet på seksualitet og i særdeleshet homofili. Alle andre spørsmål en prest kan bedømmes etter — teologisk innfallsport og kunnskap, intellektuell begavelse og evne til å holde gode prekener, pastoral gjerning og sjelesorg, alt har en tendens til å underkastes dette ene: Hva med sex?

Selvsagt: En prests syn på sex kan fortelle oss noe om teologisk innfallsport, og tildels noe viktig. Om synet på forholdet mellom lov og evangelium i kristendommen, på relevansen av Moselovene. Om hvorvidt man ser på den skrevne Bibelen som Guds ord, eller om man for eksempel vil tolke utsagn om homofili i Timoteusbrevet annerledes fordi det er uklart hvem som har skrevet det. Hva man ser på som viktige deler av Jesu budskap og hvilke typer etiske fordringer man mener Jesus gjør.

Men svært ofte sier det oss spesielt lite om liberale teologers bibelsyn. At en prest for eksempel ikke mener at homofili er synd, forteller oss bare at presten ikke leser Skriften — i hovedsak 3. Mosebok i Det gamle testamentet og enkeltsetninger i to av Pauli brev, hvorav ett sannsynligvis er skrevet av noen andre — bokstavelig på dette punktet, eller ikke tillegger det vekt. Det forteller lite om hvordan Bibelen leses, hvorfor dette ikke tillegges vekt, eller om hva presten faktisk tillegger vekt.

Gelius er langt fra det eneste, men til tider et ekstremt eksempel: Han har lest Bibelen og funnet ut at det står noe i Det gamle testamentet om sex. Men ikke bare er hans funn til dels merkelige — særlig utlegningene av den brutale Esters bok og den ganske aseksuelle Ruts bok — noe som allerede er behørig omtalt; det er også helt uklart hvor han vil teologisk. Om så Gelius’ pussige våtsextolkning av Høysangen skulle være korrekt — hva er relevansen? Mener Gelius kristne bør være mer opptatt av Det gamle testamentet? At alt som er omtalt i Bibelen er lov og er bra? At (manglende) regler for seksuell moral er en viktig del av religionens budskap? Hvilke etiske implikasjoner trekker han? Inntrykket er en slags blanding av Kardemommeloven og Ayn Rands etiske egoisme — søk å tilfredsstille dine behov, men vær snill og grei samtidig.

Slikt tøv kan man likevel slippe unna med, bare man er liberal: Arbeiderpartiets Arild Stokkan Grande skrev følgende støtteerklæring for Gelius på Twitter: ”Kirkens budskap skal være kjærlighet, men mullah Kvarme vil heller kneble.” Hvis Grande trengte Gelius’ bok for å finne et kjærlighetsbudskap i Kirken, står det i sannhet skralt til med liberal kristendom. Gunnar Stavrum i Nettavisen har også skrevet støtteerklæringer for Gelius: ”Kirkens mørkemenn og deres manglende åpenhet om sex er et større problem enn at en folkelig prest skriver sine tanker om emnet.” Bjørn Eidsvaag følger i samme spor.

Gelius har gått såpass langt i absurditet at mange også har reagert. Men generelt er det en tendens at så snart offentligheten har slått seg til ro med at en prest er liberal, kreves lite annet. At flere liberale prester synes å ha lite annet interessant teologisk å komme med, er kanskje en konsekvens av at mer heller ikke er blitt krevet av dem. Ja, jeg er enig med Gunnar Stavrum i at pest er bedre enn kolera. Men vi må da kunne forvente noe mer enn det? En kirke som vil være relevant i sin samtid kan åpenbart ikke nøye seg med ikke å være motstander av homofili. For det fleste av oss er det et banalt og selvsagt krav. Å få høre at en prest mener homofili er greit, er helt i orden, men gir meg intet og fordrer intet.

Kristendommen gjør fordring på å tale til oss om eksistensielle spørsmål, om menneskets moralske situasjon, om nåde og om tilgivelse. Ikke minst liberale prester, som (i delvis motsetning til Gelius) mener Bibelen ikke har så mye relevant å si om sex hverken i den eller den annen retning, må formidle hva det er Bibelen sier noe om. Men både i offentligheten og i altfor mange menigheter har alternativet til konservativ kristendom så langt vært preget av en tilbaketrekning ikke bare fra eksegese — skriftutlegging — men også fra systematisk teologi og filosofiske tilnærminger til Bibelen.

Minervas egen militante ateist, Jan Arild Snoen, kaller dette for en politisk korrekt ”SV med sakramenter”-kirke. Snoen bommer på mange viktige punkter, både med henblikk på teologiske forståelser av Det gamle testamentet og i nedvurderingen av det teologiske grunnlaget for motstand mot materialisme og omsorg for dem som har det vanskelig — men treffer på et viktig punkt: Det som kunne vært moralsk relevant, krevende, tankevekkende, eksistensielt, styrkende og trøstende, ender ofte opp i trivielle politiske eller kulturelle påstander, som ofte sammenfaller med det som allerede er politisk korrekt.

Det kunne eksistert en rekke interessante liberale lesninger av Bibelen, teologiske refleksjoner, og skarpe debatter, om menneskets forhold til sin egen feilbarlighet og svakhet; betydningen av den ufortjente nåde som ligger i den kristne tolkningen av korsfestelsen; om etiske fordringer overfor våre medmennesker i et moderne samfunn; og om hvordan vi håndterer det faktum at vi hverken privat eller gjennom staten oppfyller dem.

I New York, hvor jeg nå bor, er det en smal sak å finne liberale kirker med interessante debatter og budskap, til tross for at nordmenn ofte forbinder landet med konservativ kristendom. Den lokale anglikanske kirken har rett nok en spesiell tilknytning til transkjønnede, men bruker ikke opp sin intellektuelle ideologi på det: Filosofi, politikk, eksegese og teologi blandes for å utfordre menigheten, som alt for lenge siden har akseptert de transkjønnede. Bak den norske statskirkes brede dør er det imidlertid unødig vanskelig å finne prester som på samme tid er liberale og interessante. En grunn er at vi forventer for lite av dem.

Jeg plages ikke av Gelius’ implisitte oppfordring til i bokstavelig forstand å pisse på sine elskere. Men jeg plages at han i overført forstand gjør nettopp det på presterollen som en rolle med et relevant moralsk budskap, en relevant teologi og et interessant bidrag i debatten om menneskets tilstand. At Gelius’ Bibel-lesning finner våtsex i Høysangen er langt fra satanisk. Det er bare forferdelig uinteressant.

Gelius vil ikke savnes av meg, men hans avgang tydeliggjør savnet etter interessante liberale stemmer i Den norske kirke.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug

PS: I neste utgave av papirtidsskriftet prøver Minerva å finne frem til noen slike stemmer. Følg med!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden