Debatt

Som man roper i skogen, får man svar

Slik Diesen argumenterer, vil selv en radikal økning i tildeling ikke gjøre oss i stand til å forsvare oss selv; ergo gir det liten mening å øke forsvarsbudsjettet, skriver Terje Bruøygard.

Bilde: Henrik Røyne / Forsvaret

Vi må slutte å redusere strategiske diskusjoner til forenklede taktiske problemstillinger eller en meningsløs debatt om Brigaden kan passere en sperring på E6.

Sverre Diesen stilte nylig et spørsmål i Minerva: «Hva skal være Forsvarets operasjonskonsept eller stridside i den mest utsatte del av landet?» Han spør videre retorisk om vi kan forsvare Finnmark på tradisjonell måte, gitt trussel, geografi og teknologisk utvikling. Ikke overraskende svarer Diesen at dette blir mer og mer urealistisk. Selv om dette er en interessant debatt er det en overraskende forenklet problemstilling.

Forsvaret av Finnmark er viktig, men langt viktigere er Forsvaret av Norge og Norske interesser.  Jeg aksepterer ikke premisset om at hele det norske forsvaret skal dimensjoneres etter denne snevert definerte problemstillingen. Det diesenske imperativ tar ikke inn over seg avgjørende og kritiske faktorer som fremtidens iboende usikkerhet, nasjonal sikkerhetsstrategi, og multinasjonale operasjoners karakter.

Endring for hva?

Det er bred enighet om at det er vanskelig med noen grad av sikkerhet å fastslå hvilke trusler Norge kan måtte møte om ett, tre, ti eller tyve år. Fremtiden er iboende usikker. Det viktigste i forsvarsplanleggingen kan derfor ikke være å få helt rett, men å sørge for at man får minst mulig feil. Dess mer organisering, bevæpning og konsept rettes inn mot konkrete scenarier, og jo mer det spesialiseres, dess større er sjansen for å bli overrasket.

Måten kriger og konflikter kjempes på er i konstant endring. Det betyr ikke at man skal la være å utvikle organisasjon, bevæpning og konsept. Snarere tvert imot. Forsvaret vil aldri være ferdig omstilt fordi vi er nødt til å hele tiden vurdere potensielle trusler mot egen kapasitet til å håndtere disse. Dernest må vi ta riktige beslutninger på kort og lang sikt. Det er like uansvarlig å ofre nåtiden for fremtiden som det er å ofre fremtiden for nåtiden.

Forsvaret har og kommer til å ha viktige oppgaver innenfor både statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Enten vi vil eller ikke er Forsvaret en beredskapsorganisasjon som skal både forebygge og håndtere de øverste kriser for nasjonen. Det viktigste ved et forsvar er dermed å gi opsjoner til nasjonens beslutningstagere i krise og krig. Militærmakten omfattes også av politikkens diffuse definisjon som «det muliges kunst».

Det er absurd at ett oppkonstruert scenario fra FFI, der ett stykke terreng på E6 spiller en avgjørende rolle, skal få lov til å være eneste rettesnor for utvikling av Forsvaret – et scenario som til og med Diesen kaller hypotetisk.

Moralsk og konstitusjonelt ansvar

Norge har både et moralsk og et konstitusjonelt ansvar for sitt land og sine innbyggere. Det går rett og slett ikke an å ha en sikkerhetsstrategi som ikke forsøker å hindre at norske innbyggere, norsk territorie og norske verdier skal falle i fremmede hender, om så bare midlertidig. Det finnes et bånd mellom staten og dens innbyggere, også for Finnmarkinger.

Hvor alvorlig vil det ikke være hvis Norge skulle hatt en offisiell politikk om at folk i Finnmark ikke skal forsvares, fordi det er vanskelig? Det kan sammenlignes med om Norge skulle ført en politikk der Finnmarkinger ikke skal få samme helsetjenester som andre fordi det er så dyrt å drive sykehus så langt nord. Eller om vi skulle lage en nasjonal transportplan kun for trafikk på Østlandet.

En slik mangel på lojalitet og ansvar fra Staten kan føre til at befolkningen i Finnmark ser seg mer tjent med en annen innretning og overbygning. Det kan igjen føre til interne stridigheter og større splid mellom senter og periferi i Norge. Det er ingen tjent med.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvordan kan Finnmark forsvares?

Sikkerhetspolitiske målsetninger

Norge har ingen eksplisitt nasjonal sikkerhetsstrategi, men i grovt kan man si at Norges overordnede målsetning er å opprettholde fred, frihet, sikkerhet, velferd og økonomisk vekst for stat, befolkning og partnere. Dette gjøres gjennom handel, diplomati og internasjonalt samarbeid for en stabil verdensorden.

En del av denne strategien er militær og knyttes først og fremst til NATO og bilaterale avtaler. NATO skal sikre fred og stabilitet i Europa og dets nærområder gjennom et prinsipp om at et angrep på en skal anses som et angrep på alle. Dette har i tillegg til å være en sikkerhetsgaranti, både vært en hvilepute og et slags trumfkort i norsk forsvarsdebatt. Premisset har vært at siden vi ikke er i stand til å forsvare oss selv mot en overlegen fiende og trenger alliert hjelp, spiller det liten rolle hvilket forsvar vi har.

Slik Diesen argumenterer, vil selv en radikal økning i tildeling ikke gjøre oss i stand til å forsvare oss selv; ergo gir det liten mening å øke forsvarsbudsjettet. Denne logikken har ført oss i en apatisk tilstand der vi forventer at andre nasjoner skal gjøre jobben for oss også på vår hjemmebane.

Allianser

Det er derimot ikke slik en allianse fungerer. Artikkel 3 sier at alle nasjoner har et ansvar for å utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå et væpnet angrep. En måte å forstå denne artikkelen på er at alle medlemmer skal innenfor sine ressurser holde seg med en dertil tilpasset militær kapasitet. De seneste årene har dette blitt tallfestet til 2 prosent av BNP.

Man kan mene hva man vil om dette, men NATO er enstemmig blitt enige om denne tallfestelsen. Det er nok riktig at den ikke måler forsvarsevne særlig godt, men sannelig kan det sies at den måler forsvarsvilje! De land som ikke viser vilje til å bidra til fellesskapet er med på å gjøre alliansen svakere og mer sårbar.

Spørsmålet bør derfor ikke være om vi skal nå dette målet, men hvordan vi skal bruke den økte bevilgningen mest fornuftig for å møte de sikkerhetspolitiske målsetningene. 2 prosent-målet er snakk om vilje.

Allierte forsterkninger

Alliansens betydning for norsk forsvar kan ikke undervurderes, ei heller Norges rolle i denne.

Diesen-imperativet legger til grunn et russisk overraskelsesangrep på Norge, der vi må reagere med nasjonale styrker mens vi venter på alliert forsterkning. Diesen mener å vite at dette kan ta minst 30 dager. Det kan det sikkert. Trolig tar det enda lenger tid med bakkestyrker.

Men det tar betydelig kortere tid, helt ned til noen timer, med allierte luft- og marinestyrker. I fall et russisk angrep på Norge, som utvilsomt faller inn under artikkel 5, vil for eksempel amerikanske, britiske og franske fly, ubåter og langtrekkende missiler, sammen med omfattende cyber kapasiteter, være tilgjengelig for en av NATOs operasjonelle kommandoer i løpet av svært kort tid. Vårt såkalte Finmarks-problem er da ikke lenger et nasjonalt problem. Det er et problem for NATO. Et problem som NATO har planverk for å håndtere.

Avskrekking ved avstraffelse eller nektelse

Diesen trekker også frem en påstand om at en nasjonal innretning med langtrekkende missiler vil kunne påføre Russland så mye smerte at de kan tenkes å avbryte sin aggressivitet og trekke seg tilbake. Det kan så være, men jeg skulle likt å se hvilket våpenarsenal Norge måtte besitte for å få til det. En skal ikke ha lest mye russisk historie for å forstå hvilken enorm toleranse for tap dette landet har. Da er det kanskje mer spesielt at vi ikke hører mer om hvilke defensive tiltak vi eventuelt burde ha innført. En av russernes styrker er langtrekkende missiler, som kan treffe hvor som helst i Norge, inkludert hovedstaden.

Burde ikke Diesen heller ha argumentert for et massivt missilforsvar som nøytraliserer russernes evne til å slå ut hovedflyplassen på Ørland, Kongehus, regjering, Storting, kommunikasjonsknutepunkter, havner og andre strategisk viktige objekter? Dette kalles i strategisk diskusjon for enten avskrekking ved avstraffelse, altså ved å påføre tap, eller avskrekking ved nektelse, ved å nøytralisere motstanderens kapasiteter. En småstat bør virkelig tenke seg nøye om hvilken innretning som passer best.

Multinasjonale operasjoners karakter

Dersom krisen likevel har blitt et faktum og deler av Norge skulle bli besatt må NATO gjennomføre en svært krevende operasjon for å vinne tilbake tapt terreng. En slik operasjon vil bestå av flere faser. Første fase vil være forming av fienden. Dette vil stort sett skje med langtrekkende våpensystemer avfyrt fra ubåter, kryssere og destroyere sammen med tyngre våpen levert fra luften. Cyberoperasjoner og informasjonsoperasjoner vil adressere fiendtlige beslutningstagere og svekke evnen til å ta beslutninger.

Parallelt med dette vil de store hæravdelingene starte strategisk forflytning. Amerikanerne sender ikke inn styrker hvis de ikke vet de kan vinne, og som med begge invasjonene av Irak, vil dette trolig bety en bakkestyrke på minst 100.000 soldater organisert i en korpsstruktur med flere divisjoner.

Mottaket av en slik styrke er ufattelig krevende, slik vi så konturene av under Trident Juncture. Når motstanderen er tilstrekkelig svekket og landstyrkene organisert på land vil, om nødvendig, en bakkeoffensiv gjennomføres for å skape en avgjørelse. NATO med USA i spissen vil utvilsomt vinne en slik offensiv. Russland er ikke i nærheten av å matche NATOs samlede militærmakt. Dette er i alle fall tydelig dersom vi ser krigen mellom NATO og Russland langs hele det europeiske kontinent. Da blir de russiske styrkene små og lette i forhold.

Det er derimot fortsatt et stort spørsmål om når NATO velger å frigjøre Norge. Det kan nok antas at dette vil skje etter at det europeiske kontinentet er frigjort. Uansett, etter at fienden er slått vil NATO måtte initiere en stabiliseringsfase, der NATO opprettholder militær tilstedeværelse for å hindre konflikten i å blusse opp igjen før man på ett eller annet tidspunkt, vil føre tilbake ansvaret til sivile myndigheter. I denne fasen har Forsvaret et stort ansvar.

Forsvarets rolle i alliert forsvar av Norge

Hvilken rolle vil så et norsk forsvar ha i et slikt scenario? Siden vi i dette tilfellet feilet med avskrekking, eller beroligelse for den slags skyld, og vi ble gjenstand for en krigsskueplass der NATO leder operasjonen, er det naturlig å tenke at det meste av nasjonale styrker blir underlagt NATO sin styrkestruktur og kommando.

Det vil da være helt avgjørende at den norske marinen, luftforsvar og landstyrker er interoperable med NATO og spesielt USA. Norske styrker er best egnet til å slåss i Norge og det er logisk at vi må ta tøffe tak for å oppnå våre målsetninger. Vår organisasjon, våre våpen og vårt konsept kan ikke være særnorsk. Våre allierte opererer med mekaniserte brigadestrukturer som kjerne, selv om det nå snakkes om å vektlegge divisjonsnivået igjen.

Vi må kunne plugge våre kapasiteter på denne strukturen. En ting er selve kampkraften og det særnasjonale stridsmiljøet som vi er definitivt best på. En annen er hvilke kommando- og kontroll-mekanismer som vil være nødvendig for å lede de militære, koordinere med allierte og samordne sivil innsats før under og etter stridsfasen. Et sterkt og kompetent nasjonalt forsvar vil være nødvendig, igjen for å gi sivile myndigheter opsjoner i alle faser av konflikten.

Flere effekter

Diesen angriper den mekaniserte brigaden. Diskusjonen er for stor til at dette skal handle om brigaden. Den er en naturlig del av de opsjonene Forsvaret bør tilby politisk ledelse. Det betyr ikke at Norge kun behøver mekaniserte styrker.

Alle som argumenterer for lette styrker som kan operere på Finnmarksvidda har selvfølgelig rett. Men også disse styrkene skal ha et helhetlig konsept bak seg, med logistikk og operasjonell understøttelse. Kanskje det ikke er så dumt å gjenopprette et jegerregiment i Finnmark, med komplett understøttelse. Kanskje den mekaniserte brigaden fortsatt kan være i Indre Troms og vi kan etablere en brigade eller et regiment på Østlandet, rundt Telemark bataljon. Det vil skape opsjoner og det vil gi muligheter for å lage beredskapsplaner for mer enn bare ett tenkt tilfelle.

Kanskje bør vi mangedoble luftvernet, for å kunne sikre nasjonale objekter og strategiske beslutningstagere. Dette luftvernet må kunne stoppe et massivt missilangrep og sannsynligvis organiseres under Hæren. Dette skal igjen understøttes logistisk og operasjonelt. Det krever robuste støtteavdelinger.

Avslutning

I alle tilfeller av angrep på Norge er det et uomtvistelig faktum at den raskeste forsterkningen kommer fra luften, den nest raskeste fra sjøen – begge disse i løpet av timer og dager – mens det desidert tregeste er allierte bakkestyrker. Potensen til det norske luftforsvaret og den norske marinen er bra til å vinne enkle slag og taktiske trefninger, men er dessverre så små at vi nesten blir ubetydelig i en krigssituasjon. En Ohio-klassen ubåt bærer med seg 154 Tomahawk missiler, en krysser har 122 missiler av forskjellige typer og en destroyer 96 missiler – i tillegg til en rekke andre våpensystemer. For øvrig har U.S. Navy 54 angrepsubåter, 22 kryssere og 68 destroyere. For ikke å snakke om U.S. Airforce sine 75 B-52 bombefly, snaue 1000 F-16 som snart skal erstattes av F-35 og et missilarsenal som ingen andre er i nærheten av.

Vi må se vår begrensede, men fortsatt avgjørende, rolle i forsvaret av landet. Hva kan vi gjøre i fred, hva må vi gjøre i krise og hva må vi gjøre i krig? Forsvaret av Norge må fortsatt basere seg på avskrekking, det vil si at risikoen er større en forventet gevinst hos en potensiell motstander. En reell avskrekking handler om en del nasjonale kapasiteter og en del allierte kapasiteter som til sammen gir beslutningstagerne en rekke opsjoner. Vi må slutte å redusere strategiske diskusjoner til forenklede taktiske problemstillinger eller en meningsløs debatt om Brigaden kan passere en sperring på E6.

Les også Diesens svar 30. mai. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden