Politikk

Sorteringssamfunnet, hva er problemet?

Vi bør være kritisk til bioteknologiske nyvinninger når de forsøker å forbedre mennesket selv.

Vi bør være kritisk til bioteknologiske nyvinninger når de forsøker å forbedre mennesket selv.

Flere dagsaktuelle debatter om bioteknologi følges av begrepet «sorteringssamfunnet». Dette har vært gjenstand for både undring og harselas. Jeg har tidligere fått spørsmålet om hva som er galt med sorteringssamfunnet overhodet. Andre er mer i tvil om hva begrepet egentlig betyr. Jeg vil gjøre et forsøk på å vise implikasjonene ved en slik samfunnsutvikling.

Sorteringssamfunnet er definitivt overskygget av store moralske paradokser. Det er derfor min påstand at flesteparten som stiller spørsmål om hva problemet med det er, heller ikke har fått klart nok for seg hva det er. Sorteringssamfunnet kjennetegnes av at samfunnet direkte eller indirekte fremhever noen menneskelige egenskaper som bedre enn andre. Enten av hensyn til menneskene selv, foreldrene eller samfunnet. Tanken bak dette er nok i de fleste tilfeller velment. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan være tøft å leve med en alvorlig, arvelig sykdom, for eksempel. Debatten om sorteringssamfunnet handler gjerne om to fenomener, bioteknologi og selektive aborter. Som vi etterhvert skal se, har bioteknologien trolig et potensielt større skadeomfang for samfunnsutviklingen enn selektive aborter. Dette er dog ikke tilstrekkelig for å konkludere med at selektive aborter er etisk uproblematisk. Skillet mellom de to debattene er heller ikke tydelig.

Ideen har handlet om å skape et bedre samfunn gjennom sunne og friske mennesker. Et sunt og friskt folk er vel et lykkelig folk?

En gammel idé
Uansett hensikt, ønsket om å avlaste barn, foreldre og samfunn føyer seg inn i en større idétradisjon. Ideen har handlet om å skape et bedre samfunn gjennom sunne og friske mennesker. Et sunt og friskt folk er vel et lykkelig folk? Denne tanken er trolig like gammel som menneskets erkjennelse av å være imperfekt. Det er tilforlatelig at de som mest yter, er de med færrest lyter. Et ledd i denne effektiviseringen er – i større eller mindre grad – å bestemme hvilke barn som skal settes til verden. I de mest ekstreme tilfellene skjer det med myndighetenes oppfordring eller tvang, i moderate tilfeller med frivillighet. Man skal heller ikke underslå det sosiale presset som kan ligge bak. Det er paradoksalt at dette ønsket om å effektivisere menneskenaturen er sterkest hos de som samtidig kritiserer effektivtetsjaget i samfunnet, nemlig sosialistene.

Ønsket er også betenkelig ut fra tanken om menneskeverdet, ideen om at mennesket er moralsk høyverdig i forhold til resten av naturen, og at dette er et medfødt likeverd for alle mennesker. Menneskeverdet har vært formende for selve etikken i vår kulturkrets. Hvis man er tilhenger av menneskeverdet, må det ustanselig holdes i hevd. I det øyeblikk mennesket reduseres til et forskningsobjekt eller middel for andre, er menneskeverdet krenket per definisjon. De som i ord og handling viser at de ønsker å gå bort fra menneskeverdet, bør vite hva de holder på med. Jeg har på følelsen at de ikke gjør det.

Nettopp fordi tanken om å forbedre menneskeslekten er så gammel, har verden sett forsøk på dette før. Vi beveger oss nå inn i en kompleks materie. Fra oldtiden av satte man såkalt vanskapte barn ut i skogen. Eugenikk (fra gresk, «læren om hvordan man kan forbedre arveanlegg») fikk et gjennombrudd på 1800-tallet. I 1934 vedtok Stortinget – mot én stemme – å sterilisere sinnslidende, psykisk utviklingshemmede og tatere. Under trontaledebatten i 1931 advarte Bondeparti-formann og senere statsminister Jens Hundseid mot innvandrere av «rasemessig sett mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men stor vitalitet i retning av å formere seg.» Tillat meg også å referere fra et kollektivt traume. På en forside av de tyske nazistenes propagandaskrift for eugenikk var en psykisk utviklingshemmet mann. «60 000 riksmark. Det er det denne personen med arvedefekter koster det tyske samfunn i løpet av hans levetid. Medborger, det er også dine penger.» Dette er noen av mange heslige eksempler fra en menneskeligfiendtlig tidsånd.

Hvis vi skal unngå gjentagelser, forutsetter det at vi holder fast på våre etiske rammer. Bioteknologi kan på sikt utfordre selve rammene.

Assosiasjonen til totalitarisme gjorde at eugenikken som vitenskap ble forkastet. Men uansett hva man kaller det, blir det riktig å benekte enhver sammenheng mellom tanken om å avlaste barn, foreldre og samfunn fra arvelige egenskaper på 1900-tallet og den samme tanken på 2000-tallet? Så sent som i 1978 beskrev en stortingsmelding selektive aborter av fostre med Downs syndrom som et «forebyggende tiltak». Parallellen er ikke farlig. Det er tanken om at fortidens grusomheter ble begått i øyeblikkets galskap og en idémessig unntakstilstand som er farlig. Hvis vi skal unngå gjentagelser, forutsetter det at vi holder fast på våre etiske rammer. Bioteknologi kan på sikt utfordre selve rammene. Hvis en ny biologi gir en ny psykologi, vil det også gi en ny etikk. Faren som ligger i en skjev start, maner til forsiktighet.

Poenget er ikke å likestille antatt moderate tilhengere av bioteknologi med ekstremister. Men det at bioteknologien har blitt mer avansert, betyr likevel ikke at de grunnleggende etiske spørsmålene er ute av verden. Det er det vesentlige. Former for bioteknologi kan representere en kunstiggjøring av det mest naturlige i verden – unnfangelsen og menneskelivets begynnelse. Å korrigere naturen på dette punktet, utfordrer våre kulturelle rammer, fordi grensene mellom natur og kultur blir utydelige. For å sitere C.S. Lewis, «menneskenaturen vil være den siste delen av naturen som overgir seg til mennesket.» Spørsmålet er, som tidligere nevnt, hva dette gjør med etikken.

Den bioteknologiske revolusjonen står i fare for å spise sine barn.

Hvor går grensene?
Sorteringssamfunnet kan være velment overfor flertallet som passer inn, men er likefullt umoralsk, fordi det ikke tar hensyn til mindretallet som ikke passer inn. Et grunnleggende dilemma er hvor grensene for sortering går. I fremtiden vil misdannelser vi kan påvise hos et foster, med all sannsynligvis telle flere enn dagens førti. Det er også mulig å påvise disposisjon for sykdom, for eksempel kreft. Hvor alvorlig skal en disposisjon, sykdom eller utviklingshemming være før den i seg selv kvalifiserer til abort? Finnes det andre lyter hos mennesket som i seg selv burde kvalifisere til abort? Hvordan garderer vi oss mot misbruk? Hvem står i posisjon til å definere heldige og uheldige egenskaper overhodet? Her finnes ingen åpenbare svar. Det blir ikke mindre bekymringsfullt, når fremstøtene kommer fra politikere uten vane for prinsipiell tenking. Den bioteknologiske revolusjonen står i fare for å spise sine barn.

Er frykten for sorteringssamfunnet overdrevet? Tiltakene i den dagsaktuelle debatten kan hver for seg virke små. Tidlig ultralyd kan for eksempel avdekke Downs syndrom, Klinefelter syndrom, ryggmargsbrokk, muskeldystrofier, cystisk fibrose og Huntingtons sykdom før grensen for selvbestemt abort, svangerskapets 12. uke. Men heller ikke bioteknologien er feilfri. For å finne 89 fostre med Downs syndrom i året, vil man påvise 2 025 fostre med falskt positive kromosomavvik. Hvis alle disse går videre til fostervanns- eller morkakeprøve, som gir spontanabort hos 0,5–1 %, vil 10–20 friske fostre bli unødig abortert hvert år. Klinefelter er mindre alvorlig enn Downs syndrom, og gir infertilitet, økt risiko for lærevansker og somme tider psykiske problemer. Tilstanden er forenelig med et normalt liv, men likevel blir 70 % av fostrene med Klinefelter abortert i Danmark.

Eugenisk indikasjon er i dag et selvstendig abortkriterium etter den 12. uke. Søknaden vil bli innvilget, uavhengig av de vordende foreldres livssituasjon, så lenge søknaden begrunnes med arvelig sykdom. En innskrenkning på dette området vil simpelthen gi syke fostre det samme rettsvern som friske fostre etter den 12. uke. De andre kriteriene opprettholdes. Jeg undres over hvilke motiver som ligger bak benektelsen av et slikt faktum. Man kan selvfølgelig velge å benytte et annet uttrykk enn «eugenisk», hvis det gjør det lettere å distansere seg fra realitetene i saken.

Grunn til å være kritisk
Frelsen i ny teknologi har alltid vært attraktiv for mennesket. Mitt spørsmål er hvor ukritisk man skal nærme seg teknologien når den søker å forbedre mennesket selv. Forbedring er radikalt annerledes enn behandling. På bakgrunn av de sosiale konsekvensene ved et forbud, kan man si at samfunnet har akseptert selvbestemt abort som et nødvendig onde. Derav den strenge reguleringen. Kunstig befruktning gjennom prøverørsmetoden er også akseptert, fordi den ikke involverer noen tredjepart. Hvordan dette i seg selv legitimerer ytterligere bruk av bioteknologi, er derimot vanskelig for meg å se. All bioteknologi må vurderes selvstendig og på grunnlag av etiske og medisinske hensyn.

Å ta i bruk en mengde bioteknologiske nyvinninger, vil sammen maksimere muligheten for å velge bort fostre med misdannelser. Det er et faktum som tilhengerne av tiltakene også må forholde seg til. Erfaringene fra utlandet tilsier at storparten av fostrene med misdannelser vil bli abortert, dersom man har tilgang til metodene. Altså er det flere steg nærmere et sorteringssamfunn. En samfunnsorden som i ytterste konsekvens kan sprenge de etiske rammene i vår kulturkrets. Det kan man være kritisk, likegyldig eller positiv til. Jeg mener at du har all grunn til å være kritisk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden