Sosial dumping og den norske modellen

Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”.

Publisert   Sist oppdatert

Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”.

Norge er nå det landet i Norden som tar inn flest arbeidsinnvandrere. Det norske arbeidslivet, kjennetegnet blant annet av relativt høy organisasjonsgrad, relativt høye lave lønninger og tett samarbeid mellom stat, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, møter en ny type konkurranse, som kan utfordre disse grunnsteinene i ”den norske modellen”. Men i møtet med den nye konkurransen, glemmer man at den norske modellen er fundert også på konkurranse, handel og omstilling. Det må finnes en ny balanse, der det oppmuntres til konkurranse og omstilling, uten at modellen rakner.

Jan-Erik Støstad, statssekretær for Arbeiderpartiet fra 2005 til 2012 og nå i LO, har i karantenetiden etter statssekretærjobben skrevet om arbeidsinnvandringen og dens effekter på den norske modellen, i boken Sosial dumping: Trues den norske modellen?. Boken er nyansert og opplysende, men først og fremst interessant på grunn av sin ærlighet.

Tidligere har venstresiden forsøkt å gi inntrykk av at kampen mot sosial dumping og arbeidsinnvandring er en kamp på vegne av utsatte arbeidsinnvandrere, som fortjener bedre enn lave lønninger og utnytting fra griske norske arbeidsgivere (omtrent slik Senterpartiet hevder at kampen for norske tollbarrierer er en kamp for fattige afrikanske bønder). Kampen mot sosial dumping er, har man gitt inntrykk av, altruistisk.

Dette perspektivet er helt fraværende i denne boken. Det er positivt, både fordi politiske utfordringer diskuteres best når man er åpen om egne interesser og ønsker, og fordi det gir større muligheter til å finne gode løsninger som ivaretar også disse synspunktene. For interessene er utvilsomt legitime – det ville vært rart om ikke norske arbeidstakerorganisasjoner kjempet for norske arbeidstakeres interesser, og det ville være synd om det norske arbeidslivets positive sider forvitret.

I stedet kommer det klart frem at kampen mot sosial dumping for arbeiderbevegelsen er en kamp mot konkurranse fra arbeidere som er villige til å arbeide for mindre enn det norske arbeidstakere stort sett er. Det er også en kamp for å bevare medlemsoppslutningen om arbeidstakerorganisasjonene og disse organisasjonenes politiske makt.

Samtidig som det er positivt at man snakker åpent om egne interesser, er det synd at arbeidsinnvandrernes interesser gis liten oppmerksomhet. Det er liten tvil om at også arbeidsinnvandrere ønsker høyest mulig lønn og vilkår som er mest mulig like de norske, men hva når det, som i markedsøkonomien, er slik at høyere lønn gjør at færre får sjansen til å arbeide?

Det er dette som er dilemmaet: Hvordan skal man få arbeidsinnvandrere til Norge, i et slikt omfang at det bidrar til å fylle ledige stillinger og gjør at flest mulig får sjansen til å komme til et land der det både er arbeidsplasser og gode lønninger, samtidig som denne arbeidsinnvandringen bidrar til positiv omstilling, økonomisk vekst og et velfungerende arbeidsliv, uten å utkonkurrere norsk arbeidskraft på alle områder?

Den norske, og nordiske, modellen er bygget ikke bare på velferdsstat, fagforeninger og skatter, men også på en meget velfungerende markedsøkonomi. Spesielt har de nordiske landene tradisjonelt vært åpne for handel og konkurranse fra utlandet. Man har latt seg utsette for konkurranse, hevdet seg godt på noen områder og latt arbeidsplasser forsvinne på andre. Samtidig har man benyttet den økonomiske veksten handelen og markedsdynamikken har gitt, til å omfordele og sette arbeidstakerne og bedriftene i stand til å omstille seg og finne mer produktivt arbeid gjennom nye bedrifter og nye arbeidsplasser.

Dette har fagbevegelsen glemt, når de nå er utsatt for en ny type konkurranse gjennom arbeidsinnvandring. I stedet har man, til en viss grad, blitt proteksjonister, mer opptatt av å verne seg mot konkurransen enn av å benytte konkurransen til å komme styrket ut. Det er uheldig, fordi den historiske viljen til å tåle omstillingen har bidratt til den nordiske modellens suksess.

Sosial dumping er, også i denne boken, et ullent begrep. Støstad definerer det som ”vesentlig” dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som er vanlig i Norge. Regjeringen mener det er brudd på lover og regler samt ”uakseptabelt” lave lønninger sammenlignet med det normale. Brudd på lover og regler om HMS og lignende er alle enige om skal motarbeides, så det politiske spørsmålet er i hovedsak hvilken lønn man skal gi arbeidsinnvandrerne. Er en lønn som er vesentlig lavere enn en gjengs norsk lønn i samme bransje, men fire-fem ganger høyere enn arbeidsinnvandreren får noe annet sted, uakseptabel?

Det er lett å forstå at denne lønnen utfordrer norske arbeidstakere, spesielt hvis det kommer mange arbeidsinnvandrere. Samtidig er den sannsynligvis akseptabel for arbeidsinnvandreren selv, ellers hadde hun neppe kommet. Parallellen til handel kan igjen dras frem: Når polakken holder seg i Polen, handler vi villig varene hun produserer til lav lønn, selv når denne varen gjør at norske arbeidstakere blir utkonkurrert og mister jobben. Først når polakken drar til Norge, og for øvrig får høyere lønn enn hun hadde tidligere, blir den uakseptabel lav, selv om effekten fortsatt er den samme – norske arbeidstakere må omstille seg og finne nytt arbeid.

For handelen er dette uomstridt: Handel med utlandet gir vanskelige omstillinger, og mange nordmenn har mistet jobben på grunn av handel, men vi bejubler den likevel, fordi omstillingene på sikt gir større gevinster enn kostnader. Arbeidsinnvandringen er noe mer komplisert, blant annet fordi vi også får et ansvar for å finansiere innvandrernes velferdsgoder. Likevel er det grunn til å tro at vi ved å tiltrekke oss arbeidskraft som bidrar i arbeidslivet både når de kommer og senere, sikret blant annet gjennom enkelte reformer i velferdsstaten som uansett bør gjennomføres, kan oppnå større gevinster enn ulemper for økonomien som helhet.

Arbeidsinnvandringen gir, som handel, vanskelige omstillinger. Lønningene i sektorer der arbeidsinnvandringen har vært spesielt fremtredende, som byggebransjen, har vokst saktere enn andre lønninger, og noen arbeidstakere har også mistet jobben. De fleste har funnet bedre arbeid andre steder, og for de som ikke gjør det, er det bedre å legge til rette for et godt sikkerhetsnett og omstilling, enn å stanse arbeidsinnvandringen (eller handelen). Dette bidrar til billigere varer og tjenester, til økonomisk vekst, og ikke minst til at arbeidsinnvandrerne selv gjør det bedre enn de ellers ville gjort det.

Tre av fire polakker mener at livet deres har blitt bedre etter at de kom til Norge. Bare for å ta ett tenkt eksempel, basert på tall fra Støstads bok: En polakk som tjener 30 prosent under en norsk industriarbeiderlønn, har en lønn som er ”vesentlig”, og sannsynligvis ”uakseptabelt”, mye lavere enn det som er vanlig i Norge, og er dermed ifølge venstresiden utsatt for sosial dumping. Men en slik lønn tilsvarer en normal lønn i Sverige – og den er åtte ganger høyere enn en gjengs industriarbeiderlønn i Polen. Selv etter justering for prisnivå er det klart at fordelene for arbeidsinnvandrerne er betydelige, også når de får dårligere betalt enn nordmenn flest. Som handel, kan innvandring gi fordeler både til oss og til de vi handler med.

Når dette er sagt, bør det også sies at det finnes tilfeller av faktisk utnyttelse, umoral og lovbrudd, som bør motarbeides, også ved lov. Flere av tiltakene politikere, fagforeninger og arbeidsgivere har satt i gang de siste årene, har vært positive. Også på handelsområdet har vi selvsagt en politikk som blant annet bidrar til å sikre at forandringene ikke skjer for fort, at de som rammes hardest, settes i stand til å omstille seg, og at viktige samfunnsgoder bevares. Det lille mindretallet som ikke makter omstillingen, har vi omfordelt til gjennom velferdssystemet, finansiert av inntektene fra handelen. Slik må det også være for arbeidsinnvandringen. Tiltakene, men også den generelle utviklingen i markedet, har gjort at arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn før, og bedre etter noen år i landet enn i starten. Likevel er det rom for forbedring, blant annet av informasjon til de som kommer, til bedriften og andre ansatte, og for en styrking av Arbeidstilsynet.

Tiltakene for å motvirke uheldige effekter må imidlertid ikke hindre de gode effektene. Den norske og nordiske modellen er basert på en vilje til konkurranse, og den har fungert fordi konkurranse fungerer. Det er aldri lett med omstilling, men det er nødvendig. Derfor må man sørge for at det legges til rette for arbeidsinnvandring, at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer ”sosial jumping”. Det tjener arbeidsinnvandrerne på, og gjør man det riktig, vil fordelene være større enn ulempene også for Norge.