Kommentar

Sosialdemokratenes farvel til arbeiderne

I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise, skriver Lars Kolbeinstveit.

Bilde: Glenn Ljunggren, Flickr.

Helt siden slutten av 1970-tallet har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

I hele Europa snakkes det om at de sosialdemokratiske partiene er i krise. Men det er store variasjoner mellom disse partiene. Det skyldes blant annet at sosialdemokratiet ikke er en fasttømret ideologi. Sosialdemokratiske partier er virkelighetsorienterte og opptatt av hva som fungerer. Det er vel og bra, men et nytt kjennetegn synes å være at hva som fungerer, ikke alltid blir godt nok kommunisert til velgerne. Og når man ikke kommuniserer godt med velgerne, havner man i en sirkel hvor man, noe upresist formulert, blir elitistisk.

I norsk kontekst er kanskje dette best illustrert med at vi – godt hjulpet av Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti – ble medlem av EØS i 1992, samtidig som folket stemte nei til EU to år etterpå. Helt siden slutten av 1970-tallet – da mer detaljregulert og tradisjonell sosialdemokratisk politikk stagnerte – har ledelsen i norsk sosialdemokrati, både i LO og i Arbeiderpartiet, hatt en tydelig markedsliberal og EU-vennlig linje.

Dette kan analyseres på flere måter.

En vanlig konservativ analyse er at nasjonalt orienterte arbeidere, som tradisjonelt stemte Arbeiderpartiet, ikke henger med på det markedsliberale og overstatlige EU-prosjektet. Denne analysen har dype røtter i europeisk filosofi. Den er blant annet uttrykt i Hegels kritikk av Kants kosmopolitisme. Hegel var ikke kritisk til handel mellom land, men mente at overnasjonalitet, som ikke tok hensyn til folks nasjonalfølelse, ble for abstrakt.

Hegel var ikke kritisk til handel mellom land, men mente at overnasjonalitet, som ikke tok hensyn til folks nasjonalfølelse, ble for abstrakt.

En mer materialistisk analyse er at arbeiderklassen vender ryggen til sosialdemokratiet fordi de blir utkonkurrert av utenlandsk industri eller arbeidskraft.  

Et annet interessant kjennetegn er at mange intellektuelle, som ikke nødvendigvis støtter det markedsliberale i det moderne sosialdemokratiet – og i alle fall ikke det nasjonalkonservative i arbeiderklassen – fortsatt har sympati med Arbeiderpartiet. Men fordi de intellektuelle ikke liker det markedsliberale sosialdemokratiet, får ledelsen i Arbeiderpartiet bare støtte for vernet av velferdsstaten og sterkt offentlig finansiert kultur. Det har vi til nå hatt oljepenger til i Norge, som nok er noe av grunnen til at sosialdemokratene her har slitt mindre enn i andre land.

Men Arbeiderparti-ledelsen med Gro og Jens – og nå Jonas – får liten drahjelp når de skal forklare arbeidstagerne at EUs frie marked stort sett tjener deres interesser. Det er «nyliberalt», ifølge de mest radikale intellektuelle.

Tilbake står en nasjonalt orientert arbeider – forlatt av både den intellektuelle og den politiske eliten.

Denne kommentaren står også på trykk i Minerva 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden