Leder

Sosialdemokratiet står fjellstøtt

Men ideologien mangler, som vanlig, en vilje til å innse egne svakheter.

Men ideologien mangler, som vanlig, en vilje til å innse egne svakheter.

I disse dager slippes boken Sosialdemokratiet, skrevet av sosialdemokratene Nikolai Brandal, Øyvind Bratberg og Dag Einar Thorsen. I dag arrangerte Frokost med Bernt, med Bernt Hagtvet i spissen, en debatt om boken (Bratberg og Thorsen var til stede). Også Henrik Syse var invitert til å kommenterte med utgangspunkt i boken Konservatisme, som Universitetsforlaget og Civita har samarbeidet om.

Debatten var interessant og avslørte både sosialdemokratiets sterkeste og svakeste sider. Sosialdemokratiets grunnpremiss, fikk vi høre, er å løse erfarte problemer på en politisk måte. Formålet er å øke enkeltmenneskenes frihet. Alle enkeltmenneskers frihet. Som et utgangspunkt er dette både pragmatisk og åpent: Konservatismen og liberalismen deler mye av etikken i en slik tenkning: Politikken er en ydmyk tjener som skal øke graden av frihet i samfunnet.

I samme åndedrag sies det at sosialdemokratiet handler om å bygge nye fellesskap og bevare etablerte fellesskap. Som ideologisk verdierklæring vil de aller fleste være enige. Konservative setter fellesskapene i høysetet. Liberale vil verne de frie fellesskapene. Slik har dagens tre viktigste ideologier mange felles impulser.

Sosialdemokratiets fordel er at den springer ut av en folkebevegelse og det meste av tiden tenker pragmatisk og politisk, ikke overordnet og ideologisk. Det gjør dens retorikk konkret og virkelighetsnær, den snakker om mennesker og svake grupper, og har troverdighet på det. Samtidig må konservative og liberale ofte anstrenge seg for å blir konkret og menneskenær, selv om også de ideologiene deler prinsipper som gjør en slik retorikk helt naturlig.

En typisk kritikk fra høyresiden er at sosialdemokratiet ikke er fundert på verdier eller ideologi. Det er langt fra sant. Heller er det konstruktivt å trekke en parallell til en av konservatismens impulser: At den heller primært tenker pragmatisk ut fra sin samtid, og bruker sin mer prinsipielle ideologi som kompass for analysen og politikken.

Sosialdemokratiet er, ifølge forfatterne, den første boken om sosialdemokratiet på norsk. Man kan tolke det i to retninger: Enten skyldes det at sosialdemokratiet primært er en jordnær ideologi som ikke er så opptatt av abstrakte teoretiseringer rundt eget arbeid. Eller det kan tolkes som et resultat av en nær kobling mellom elitene i samfunnet, som har gjort at mange historikere faktisk har skrevet sosialdemokratiets historie, bare uten å si det høyt.

Hva sier det om Sosialdemokratiet at den er skrevet av sosialdemokrater, ikke utenforstående, nøytrale analytikere. Man kunne kritisere det, slik noen kritiserer Universitetsforlaget for å samarbeide med Civita om en ideologisk utgivelse. Men heller bør man se det som en svært positiv trend i norsk offentlighet (som ikke er ny): Det utgis engasjerte, forfriskende debattbøker som også har tunge, godt argumenterte analyser av det de skriver om. Det er svært lærerikt, og øver oss samtidig i å tenke på historieskriving og ideologiske utgreininger som vinklede, ikke nøytrale. Det er kun positivt.

Så skal det sies at sosialdemokratiet i tillegg til sine positive sider har svært negative sider, som dagens arrangement også gjorde synlig. Bratberg og Thorsen mente at sosialdemokratiet har tatt innover seg det liberale poenget om maktspredning. Prinsipielt er det meget mulig. Empirisk er det ofte sant: Statlig politikk kan øke mange menneskers frihet betraktelig. Men altfor ofte fører denne selvsikkerheten til en intellektuell slapphet i møte med eksempler på det motsatte.

Det samme gjelder klassepolitikken: Bratberg og Thorsen slo fast at sosialdemokratiets mål er å bygge broer, ikke å fronte bestemte klasser eller grupper. Dét høres veldig fint ut. Men et vedvarende problem med sosialdemokratiets tette kobling til arbeiderbevegelsen er nettopp at andre grupper faller utenfor radaren, for eksempel alle dem som står utenfor arbeidslivet og arbeidsmigranter som vanskeligere får innpass.

Videre er sosialdemokratiet passive i møte med andre kulturelle grupper som har andre problemer enn den tradisjonelle arbeiderklassen: To eksempler er integrasjon av innvandrere og undertrykking i bestemte miljøer. Hva man skal gjøre for å møte utfordringene, er langt fra klart. Men helt sikkert er det at sosialdemokrater ikke står i fronten for å tenke innovativt: Svaret deres er ofte lite tilfredsstillende, nemlig at utfordringene ikke skiller seg fra andre utfordringer det norske samfunnet har maktet å løse tidligere.

Thorsen sa under møtet at: ”Det er ikke nok å trekke staten unna for å sikre folk frihet. Da vil bare noen få oppleve frihet.” Man kan tolke det vennligsinnet: Hvis man fjerner staten fullstendig, vil mange bli mindre frie. Men Thorsen viser likevel ingen vilje til å snakke om den friheten som skapes og utøves utenfor staten, og gjerne av mennesker med andre oppfatninger og verdier enn dem det bærende sosialdemokratiet står for.

Undertegnede utfordret dem fra salen på å være helt konkrete: Er det i dag eksempler på at statlig politikk fører til uheldige maktkonsentrasjoner i sivilsamfunnet eller kulturen? Ser vi eksempler på at sosialdemokratiet setter den tradisjonelle, norske arbeiderklassen foran hensynet til andre svake grupper, som migranter og dem utenfor arbeidslivet? Svaret fra Bratberg på det første var: Vi har vært opptatt av maktspredning siden 50-tallet, men folk på gatene i London protesterer ikke på maktkonsentrasjoner i det offentlige! Og svaret fra Thorsen på det andre spørsmålet var: Jeg forstår verken spørsmålet eller virkelighetsbeskrivelsen.

Thorsen og Bratberg, og dermed sikkert også boken Sosialdemokratiet, er rett og slett svært lite interessert i å se på sosialdemokratiets utfordringer. Slik blir fortellingen deres en historie om stadig fremoverskridende politisk ideologi. Ikke lik et marxistisk historiesyn, men inspirert av det: Historien, nåtiden og fremtiden handler om politikkens stadige forbedring av verden, og dermed politikkens betydning på stadig flere områder.

Der er både konservatismen og liberalismen langt ydmykere: Både fordi man konstant problematiserer hva som er gode og legitime mål for politikken, og fordi man har en grunnleggende visshet om kunnskapens problem. Ethvert politisk regime tror kanskje at det kan representere ”hele folket” — men det er i prinsippet helt og fullstendig umulig.

Denne ydmykheten handler om helt konkrete ting. Når én organisasjon forvalter kulturpenger, forsterkes noen kunstsyn mens andre fortrenges. Når staten prioriterer én næring, fortrenges andre. Når staten setter én livsstil opp som ideal, fortrenges andre. Når arbeidsmarkedet favoriserer én type arbeidere, fortrenges andre.

Når Bratberg snakket om at sosialdemokratene står i en samtid og strekker seg opp mot prinsippene, kan vi andre påpeke at om man strekker seg for langt opp, mister man bakkekontakten og svever blant ideelle skyer som ikke røper bruddet mellom idealer og realitet.

Sosialdemokratiet er bra på mange måter. Utgivelsen er bra på mange måter. Men det er et symptom på noen av sosialdemokratiets grunnleggende problemer at de ikke i større grad går i klinsj med noen av det bærende sosialdemokratiets grunnleggende problemer i dag. Det er ikke prinsippene deres som står i veien. Snarere en intellektuell slapphet.

  • Kristian Meisingset (f. 1981) er kulturredaktør i Minerva. Twitter: @meisingset.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden