Politikk

Sosialdemokratiske løsninger er viktigere enn noen gang

Utenforskap og ulikhet er politikkområder sosialdemokratene må eie, skriver Hallén Øen.

Bilde: Pixabay

Utenforskapet øker, og innvandrere må integreres. For å gjenvinne folkets tillit må Europas sosialdemokrater få frem at fellesskapet stadig er viktigst.

Det tyske valgresultatet føyer seg inn i en etter hvert lang rekke nederlag for Europas sosialdemokratiske partier. SPD gikk tilbake 5,2 prosentpoeng fra forrige valg. I det franske valget ble den gamle storheten Sosialistpartiet nærmest utradert på én regjeringsperiode, i likhet med det nederlandske arbeiderpartiet.

I snitt har oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa sunket fra rundt 33 prosent av stemmene i 1950 til 24 prosent i 2014. Til tross for at de nordiske partiene holder relativt god stand, er det tid for selvransakelse i det europeiske sosialdemokratiet.

Den negative trenden er bakgrunnen for Civita-notatet Hvor går sosialdemokratiet?. Forfatterne Jan Erik Grindheim, Mathilde Fasting og Bård Larsen konkluderer med at arbeiderklassen ser ut til å snu ryggen til sosialdemokratiet, samtidig som sosialdemokratiet har snudd ryggen til arbeidsklassen.

Analysen deres av sosialdemokratenes problemer er god. Argumentet om at sosialdemokratene har gått seg vill i sentrum og mistet særpreget, er særlig treffende. Diskusjonen om sosialdemokratenes fremtidsutsikter og muligheter til å snu trenden er derimot mangelfull.

Forfatterne spør om sosialdemokratiets tid er forbi. For å svare på spørsmålet er virkelighetsbeskrivelsen av Europas utfordringer avgjørende. Innvandring og identitetspolitikk vies mye plass i notatet, mens økonomisk utenforskap og ulikhet i arbeidsmarkedet underspilles. Det er problematisk fordi det er her redningen for de sosialdemokratiske partiene ligger.

Sosialdemokratiske løsninger er nemlig viktigere enn på lenge. Misnøyen blant velgerne i Europa kan besvares med sosialdemokratisk politikk. Men for å gjenvinne folkets tillit, må de gamle ørnene finne tilbake til ideologien.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Jakten på en ny velgerbase

Sosialdemokratenes problemer begynte på mange måter med avindustrialiseringen av Europa. Partienes tradisjonelle velgerbase, industriarbeideren, er redusert med drøye to tredjedeler siden 1970-tallet. Løsningen har vært å se seg om etter nye velgere, både blant de nye arbeiderne og den voksende middelklassen.

Sosialdemokratenes forsøk på å reaktualisere seg selv i en post-industriell, globalisert samtid kom i form av «den tredje veien». Sjefsideologen bak skiftet, Anthony Giddens, mente at mer markedsliberalisme var en nødvendig konsekvens av globalisering. Ved å ta til orde for blant annet liberalisering av arbeidsmarkedsreguleringer beveget partiene seg mot sentrum.

«Den tredje veien» var en godværsideologi, bygget på økonomisk vekst.

«Den tredje veien» får hard medfart i Civita-notatet, og analysen er treffende. Særlig Grindheim gir en god fremstilling av hvordan forsøket på å kapre sentrum delvis visket ut sosialdemokratiet som merkevare. Som Nikolai Brandal, Øivind Bratberg og Dag Einar Thorsen skriver i sin innføringsbok til sosialdemokratiet, ble de politiske virkemidlene i mange tilfeller skjøvet så mye til høyre at verdiene fulgte etter. Dessuten var «den tredje veien» en godværsideologi, bygget på økonomisk vekst.

Suppe i sentrum

«Den tredje veien» kollapset med finanskrisen i 2008. Globaliseringen som Giddens & co. hadde omfavnet, ble utpekt som den strukturelle synderen bak en voldsom arbeidsledighet. På slutten av 2000-tallet ble Europas sosialdemokratiske partier kraftig svekket.

I tillegg ble mange sosialdemokratiske partier nå ansvarlige, eller delvis ansvarlige, for å implementere restriktive krisetiltak blant annet i Frankrike, Nederland og Tyskland. Partiene ble angrepet fra venstre for å svikte arbeidere i møte med globaliseringen, og for å ofre arbeiderklassens interesser for balanserte budsjetter. Samtidig hadde sosialdemokratenes hovedmotstandere i Europa, sentrum-høyre partiene, beveget seg mot venstre og blitt forsvarere av velferdsstaten.

Presidenten for PES (Party of European Socialists), Sergei Stanishev, oppsummerer det godt: «Folk ser politikere som inngår kompromisser, politikk som er forsiktig […]. De ser oss ved siden av konservative og liberale, og fra deres ståsted ser de knapt noen forskjell på oss.»

Et rop om endring

Folkets misnøye lot ikke vente på seg. Et viktig poeng i Civita-notatet er at misnøyen kom til uttrykk langs nye politiske skillelinjer: Det handlet ikke bare om konflikten mellom arbeid og kapital, men også om motsetningene mellom globalisering og proteksjonisme, modernitet og tradisjon og elite mot folk.

Til nå er det populistpartiene som best har klart å fange opp ropet om endring, på bekostning av sosialdemokratene.

Civita-notatet legger særlig vekt på det innvandringskritiske og identitetspolitiske aspektet ved populistenes fremmarsj. Det er helt riktig at misnøyen er sterkt forbundet med innvandringsskepsis. Både når det gjelder frykten for utvanning av nasjonal identitet og ideen om at innvandrere undergraver velferdsstatens bærekraft.

De sosialdemokratiske partiene i Europa må gjenvinne velgere som har gått over til populistpartiene.

Samtidig underspiller særlig Larsen de økonomiske frustrasjonene bak populismebølgen. Brexit-kampanjen og Front National gjorde det eksempelvis sterkest i gamle arbeidsklassedistrikter og i områder med høy arbeidsledighet, lavt utdanningsnivå og lave inntekter.

Et kritisk punkt for de sosialdemokratiske partiene må være å gjenvinne velgere som har gått over til populistpartiene. De må samle fortvilede velgere med et samlende prosjekt med egne løsninger på problemene som populistene har identifisert. Da må man tilbake til ideologien.

Tilbake til ideologien

Sosialdemokratiets viktigste oppgave er å verne om og øke enkeltmenneskets frihet. Denne frihetsforståelsen innebærer at alle mennesker skal ha en reell mulighet, det vil si midlene og kapasiteten, til å leve livene de faktisk ønsker.

Den positive frihetsforståelsen om like, reelle muligheter for alle er i ferd med å glippe i mange europeiske land. På samme tid er fellesskapstanken under voldsomt press. Sosial urettferdighet og store økonomiske forskjeller er en kilde til reell ufrihet, som i sosialdemokratiets syn best bekjempes med fellesskapsløsninger.

De sosialdemokratiske partiene må finne tilbake til en tydeligere identitet og ideologisk overbygning med positive historier om at endring er mulig. Så langt har de ikke klart å presentere et overordnet og særegent prosjekt som sier noe om hvordan status quo kan endres til det bedre.

Her er tre områder hvor de europeiske sosialdemokratene kan ta ideologien tilbake:

Arbeidsliv og ulikhet: gå til venstre 

Ulikhet og utenforskap er et gjennomgående problem i Europa. I Frankrike er arbeidsledigheten på ti prosent, den er skyhøy blant unge arbeidstakere, og Frankrike er ikke alene.

I Tyskland, Storbritannia og til en viss grad Sverige er problemet først og fremst økende ulikhet i arbeidslivet. FAFO viser til at deregulering av midlertidige ansettelser medfører at et lag arbeidstagere blir sittende fast i usikre, midlertidige jobber med lave inntekter og få muligheter for forfremmelse. Samtidig har arbeidsledighetstrygden blitt strammet inn vesentlig. Selv OECD har advart mot en økt todeling av arbeidsmarkedene i Europa.

I en globalisert økonomi hvor spesialkompetanse belønnes stadig høyere, ser vi at utenforskapet øker.

Et problem med Civita-notatet er at trendene forsvinner i analysen. Riktignok skriver forfatterne godt om at arbeidslivet endres i tråd med globalisering og teknologisk utvikling, men mulighetene dette gir sosialdemokratene, underkjennes.

Selv om industriarbeideren utgjør en langt mindre velgergruppe enn før, og sosialdemokrater nå appellerer mest til middelklassen, er det fortsatt rettighetene til mange arbeidstakere under press. I en globalisert økonomi hvor spesialkompetanse belønnes stadig høyere, ser vi at utenforskapet øker. Dette er et politikkområde europeiske sosialdemokrater kan og må eie.

I ulikhetsspørsmålet må de sosialdemokratiske partiene tørre å gå til venstre og være seg selv. For å takle de negative konsekvensene av økonomisk globalisering trenger vi aktiv omfordelings- og arbeidsmarkedspolitikk. Vi trenger virkemidler som ledighetstrygd, arbeidsmarkedstiltak, omskolering og utdannelse. Det vil bidra til å øke den enkeltes reelle frihet på arbeidsmarkedet.

Innvandring: fellesskap og integrering

Civita-notat gjør rett i å trekke frem innvandring som en av de største utfordringene for europeiske sosialdemokrater. På dette området har høyrepopulistene fått sette dagsorden, mens venstresiden ikke har klart å kommunisere at de tar utfordringene knyttet til innvandring og integrering på alvor. Til nå har sosialdemokratene brukt for mye tid på å fordømme populister uten å supplere kritikken med egen politikk.

Partiene må stå i debatten og ta tydelige standpunkter. Men det må være på egne, ikke populistenes, premisser. Det er ikke nødvendigvis problematisk at det er enighet mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre når det kommer til antallet innvandrere et land kan håndtere. Der sosialdemokratene kan skille seg tydelig fra populistene, er ved å stå fast ved at fellesskapsløsninger er det beste verktøyet vi har i møte med integreringsutfordringer, heller enn svartmaling og stengte grenser.

Som Brandal, Bratberg og Thorsen skriver, trenger ikke måten man enes om fellesskap på være veldig forskjellige enten det handler om å integrere sosiale klasser eller ulike etnisiteter. Integrering går gjennom arbeidsliv, rettigheter og plikter i velferden og satsing på språkopplæring, barnehage og utdanning.

Gi globaliseringen sosialdemokratisk innhold

I en globalisert verden hvor «kapitalen» er organisert internasjonalt, trenger vi internasjonale løsninger. Sosialdemokratene må vise at vi kan fordele globaliseringens goder jevnere ved hjelp av mellomstatlig samarbeid. Grindheims betraktninger på dette området er Civita-notatets desidert sterkeste.

Her har EUs sosialdemokrater store muligheter til å ta eierskap til internasjonalt samarbeid på skatt og arbeidsliv. De må gi europeisk integrasjon sosialdemokratisk innhold.

Emmanuel Macron har på samme måte tatt til orde for en reform av EU.

Den nye parlamentariske lederen for de tyske sosialdemokratene, Andrea Nahles, har allerede lovet nye takter. Da hun ble bedt om et eksempel på hvordan hun ønsker å ta partiet sitt tilbake til røttene, pekte hun på multinasjonale selskaper og skatteunndragelse.

Emmanuel Macron har på samme måte tatt til orde for en reform av EU for at det europeiske samarbeidet i større grad skal komme befolkningen til gode. I en tale ved Sorbonne universitet nylig sa han blant annet at EU må bli bedre til å beskytte europeiske arbeidsfolk mot sosial dumping.

En ny vår for sosialdemokratiet?

Vi ser allerede antydninger til et taktskifte blant europeiske sosialdemokratiske partier, og et klarere ønske om å gi velgerne en tydelig sosialdemokratisk visjon for hvor de skal ta sine land videre.

Andrea Nahles håper å gjenreise det kriserammede SPD ved å ta partiet til venstre etter fire år i koalisjon med Merkels CDU. Hun vil fornye partiets kredibilitet som partiet for arbeidere.

I Storbritannia frir Jeremy Corbyn til unge velgere med gratis høyere utdanning og lovnader om å gjøre noe med et utilgjengelig boligmarked og et usikkert arbeidsliv. Man kan si mye om Corbyns politikk, men velgerundersøkelser viser at han har truffet en nerve blant den urbane middelklassen og arbeiderklassen.

På sin side klarte Emmanuel Macron å vinne både nasjonalforsamlingen og presidentembetet med en eurofil og optimistisk variant av sosial liberalisme.

Fra et sosialdemokratisk ståsted er det mye å utsette både på Corbyn og Macron. Macron kan kritiseres for å være for liberal i sine nasjonale arbeidslivsreformer, og Corbyn for å gå så langt til venstre at politikken blir økonomisk uansvarlig. Men det de har til felles, er en ambisjon om å definere et tydelig ideologisk alternativ til høyresiden og populistene. Corbyn og Macron tør i det minste å drømme på vegne av henholdsvis Storbritannia og Frankrike. Og det er en begynnelse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden