Spaltist

Sosiale medier og dum dame

Det finnes de som mener gårsdagen avslørte «mitt sanne ansikt». Til det er det å si at jeg ikke er særlig flink til å forstille meg, langt mindre å holde forestillingen gående i ti år. Jeg ber om uforbeholden unnskyldning til alle som ble berørt av idiotoppførselen, skriver Nina Hjerpset-Østlie. Foto: Pixabay

Som ganske mange har fått med seg, klarte jeg å bruke opp minst femten års tabbekvote på et par timer i går, og kom med en rekke kommentarer og utsagn som flere – med rette – reagerte på. Det ber jeg om unnskyldning for.

Det hadde seg dessverre slik: Det har vært en følelsesmessig tøff «halvuke» med lite og dårlig søvn, som kulminerte på mandag da vi måtte avlive vår ni år gamle hund. Det taklet jeg dårlig og klarte attpåtil å gjøre det verre helt på egenhånd. For tirsdag formiddag fikk jeg den elendige idéen å slenge i meg noen store slurker Jäger i håp om å få sove skikkelig. I stedet gikk lyset, tåler ikke brennevin, og jeg tok ut all sorg, sinne og frustrasjon på FB overfor fullstendig sakesløse mennesker. Dette er selvfølgelig ikke noen unnskyldning, bare en forklaring.

Utsagnene var knyttet til utdelingen av Fritt Ords honnørpris, som blant annet gikk til Leo Ajkic. I mine kommentarer på FB kalte jeg Ajkic en islamist og beskyldte de som støtte ham for å være det samme, og la like godt til at hijab-brukere per definisjon er islamister.

En opptreden kan knapt bli flauere og jeg er dypt skamfull. Jeg har ellers bedt om unnskyldning til de angjeldende på den aktuelle tråden.

Så kan man kanskje si at det hjertet er fullt av, renner tastaturet over med. Men det stemmer ikke helt. Jeg står ikke inne for formuleringene og forenklingene. Dette er det ekstra viktig for folk som meg å være tydelige på, for det finnes nok av hat i samfunnet som det er. Det ønsker jeg ikke å bidra til i noen som helst tilstand og mener også at jeg klart har vist gjennom mine ti år som offentlig samfunnsdebattant.

Joda, jeg som andre har mine blindflekker og filtre som preger tolkninger, sympatier og antipatier, som i sin tur legger grunnlaget for virkelighetsforståelsen, og som til tider gjør at jeg lettere trekker noen konklusjoner fremfor andre. Det er en lærdom jeg tar med meg: Når dømmekraften i tillegg var svekket, var det ingen varsellamper som lyste, selv om andre i tråden påpekte at Ajkic er ateist – og det som er reelle synspunkter jeg står inne for, som at hijab er et problematisk symbol og som i sin moderne variant ikke kan sees uavhengig av fremveksten av politisk islam, ble fordreid av sinne og således ble til formuleringer jeg ikke står inne for.

En kommentar ble også tolket som at jeg er for «voldelig motstand». Det jeg skrev var imidlertid «voldelig motmæle» og av den øvrige konteksten mener jeg at det er en urimelig overfortolkning. Det er ikke til å komme fra at Europa har en lang, voldelig historie bak seg og at spenningene begynner å bli store, og som jeg har skrevet om flere ganger – på sivilisert vis – jeg mener det er grunn til bekymring for at dette skal komme i bevegelse. Det betyr imidlertid ikke at jeg ønsker en slik utvikling. Hvem gjør vel egentlig det? Men dette går det jo an å redegjøre for og diskutere på (folke)skikkelig vis. Ordet «motmæle», snarere enn «motstand», er da også ment å indikere hvordan den politiske kampen skal føres. Den grensen tråkket jeg altså ikke over, selv ikke i gårsdagens begredelige tilstand.

Det finnes de som nå mener at gårsdagen endelig avslørte «mitt sanne ansikt». Til det er det å si at det er en grunn til at jeg jobber som skribent og ikke skuespiller; jeg er ikke utpreget flink til å forstille meg, langt mindre å holde forestillingen gående gjennom ti år. Jeg ber om en uforbeholden unnskyldning til alle som ble berørt av idiotoppførselen min. Samtidig takker jeg for alle hyggelige pm’er jeg har fått, også fra overraskende hold, fra de mange som fort forsto at alt ikke var helt på stell med fru kranglefanten i går.

*

OPPDATERT 15:49: PS. Jeg ser at mange reagerer på uttrykket «voldelig motmæle». Jeg vil gjerne oppklare to ting i den forbindelse: Ja, det var et gjennomført uheldig uttrykk å bruke. Men nei, jeg støtter ikke på noen som helst måte politisk vold – og det vet de fleste. Jeg er skribent: Jeg lever av at politisk kamp føres fredelig, ikke med sverdet, men med pennen og tastaturet, selv om det løp løpsk for meg i går.

Ikke for å unnskylde uttrykket, men «voldelig motmæle» betydde, i mitt hode, ikke noe annet enn «veldig kraftig til motmæle», og var i et rørete hode et spill på «fredens religion». Jeg forstår at i betente debatter som dette, og med Norges historie med et høyreekstremt terrorangrep, er viktig å uttrykke seg på en måte som ikke etterlater rom for tvil. Det gjorde jeg ikke i går, og det beklager jeg.

*

Denne teksten er også publisert på Hjerpset-Østlies Facebook-side (red. anm.).

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden