Kommentar

Sosialismens nye dronning

Sosialisten Alexandria Ocasio-Cortez er amerikansk venstresidens nye yndling. Det skal litt mer til for å vinne det amerikanske folket.

Bilde: Mark Dillman, Flickr, CC0.

Sosialisme er ikke lenger noe bannord blant unge i USA, og har nå fått en mer appellerende frontfigur enn Bernie Sanders. Men går demokratene for langt til venstre, kan de forære Trump gjenvalget.

Den selverklærte «demokratiske sosialisten» Alexandria Ocasio-Cortez slo den 26. juni overraskende  ut en etablert demokrat i nominasjonen for det sikre demokratiske kongressetet i New Yorks 14. distrikt. Etter det er hun blitt medieyndling, og venstresidens nye håp. Begeistringen har også nådd Norge, der sentralstyremedlem Reidar Strisland i Rødt, som også har gitt ut bok om Sanders, skrev om fenomenet i Dagbladet 28. juli.

Progressiv fremgang

Brookings Institution fører oversikt over nominasjonsvalgene, og det er helt riktig at de såkalte progressive har hatt fremgang. Frem til 12. juli hadde de vunnet frem i 64 primærvalg til Huset, mot 88 for det såkalte «establishment». Dette gjelder de setene der sittende representant ikke stiller til gjenvalg, og siden de fleste av de sittende er «establishment», gir det et skjevt bilde av sammensetningen av demokratenes gruppe i neste periode. Men det er liten tvil om at denne fløyen er i ferd med å styrke seg innen partiet.

Ocasio-Cortez er den eneste som har slått ut en sittende representant. I de andre tilfellene handler det altså om at setet holdes av republikanerne, eller at demokraten ikke stiller til gjenvalg.

På senats-siden har ikke en eneste sittende demokrat, heller ikke de mest moderate, som Heidi Heitkamp i Nord-Dakota eller Joe Manchin i West Virginia, en gang blitt utfordret i primærvalgene.

Viktigste å slå republikanerne

Det henger sammen med at disse representerer distrikter der republikanerne står sterkt. Å kjøre frem en venstreorientert kandidat, ville øke faren for en republikansk seier ganske kraftig. Og dersom demokratene skal gjenvinne flertallet i Senatet, som blant annet vil gi dem muligheten til å blokkere nye dommere i Høyesterett, har de ikke råd til å miste noen av sine senatorer.

De demokratiske primærvelgerne har altså valgt å være pragmatiske – det viktigste er å slå republikanerne. I de suppleringsvalgene som har vært til Kongressen i denne perioden, har dette også vært den dominerende strategien: Å nominere sentrumsorienterte for å slå ut republikanerne. Det lyktes spektakulært i senatsvalget i Alabama, men også i valget til Huset i Pennsylvanias 18. distrikt, og det var nær ved å lykkes i Ohios 12. distrikt på tirsdag.

Et unntak kan sies å være nominasjonen av progressive Stacy Abrams som guvernørkandidat i Georgia.

Brookings-oversikten viser også at de progressive kandidatene er overrepresentert i distrikter der demokratene har små sjanser til å vinne. Tankegangen kan være at dersom vi taper uansett, kan vi like gjerne gjøre det med en «true believer». Men mange er også kandidater i jevne distrikter, eller der demokratene kan vinne dersom valget i november blir en «rød bølge», så nominasjonen innebærer nok tro på at mer progressive kan vinne også slike steder.

Ingen sosialistisk bølge

Etter valget av Alexandria Ocasio-Cortez fikk Sanders-fløyen blod på tann, men den siste runden av primærvalgene denne uken ga lite utbytte. I nominasjonen til guvernørvalget i Michigan dro hun og Sanders for å støtte Abdul El-Sayed, men han tapte med over 20 prosentpoeng. Også andre «progressive» tapte, bortsett fra Rhasida Tlaib i Michigans 13. distrikt, som vant svært knapt og kan bli den første muslimske kvinnen i Kongressen.

Strisland ga sin Dagbladet-artikkelen tittelen Yes, we Kansas, men av hans to foretrukne kongresskandidater i den staten vant bare den ene. (Han som tapte er den som Ocasio-Cortez driver valgkamp for på illustrasjonsbildet.) Og denne  seierrike kandidatene tapte et suppleringsvalg  i samme valgkrets i fjor med syv prosent, så det skal godt gjøres å komme inn i Kongressen.

(Mens jeg jobbet med denne artikkelen oppdaterte Brookings sin oversikt med resultatene fra tirsdag. Nå har de 107 establishment mot 74 progressive vinnere.)

Universell helsedekning

De som vil legge kursen klarere til venstre har flere argumenter. De peker på at flertallet i folket tilsynelatende er på deres side i viktige spørsmål.

Det gjelder ikke minst «Medicare for all», som er den siste varianten av det gamle kravet om at staten skal gi helseforsikring for alle – universell dekning, og gjøres ved at ordningen som dekker praktisk talt alle alders- og uførepensjonister utvides til hele befolkningen. (Det er ikke entydig hva begrepet egentlig rommer. Det er betydelige egenandeler i Medicare, men i de mest aktuelle Medicare for all-modellene er disse tatt vekk).

En måling i mars viste at 59 prosent sier at de støtter Medicare for all. Støtten til skattefinansiert universell dekning har økt over tid. Andelen som ønsker et offentlig drevet helsevesen har også økt over tid, og utgjorde i fjorårets Gallup-måling nesten et flertall.

Skattene må økes dramatisk

Skeptikerne peker på at mange velgere nok ikke har tatt inn over seg kostnadene ved dette. Det er en livlig debatt om hvorvidt et slikt sosialisert system samlet sett vil være mer eller mindre kostbart enn dagens, der finansieringen er delt mellom stat, arbeidsgivere og individ.

Sosialliberale Urban Institute har beregnet det offentlige finansieringsbehovet til 32 billioner dollar ekstra.

De progressive peker gjerne på beregninger som viser at man sparer 2 billioner dollar netto over ti år, men disse bygger på svært optimistiske forutsetninger. Urban Institute mener at helseutgiftene snarere vil øke med om lag 6,6 billioner dollar over ti år.

Det som det er stor enighet om, er at en slik omlegging vil måtte medføre en enorm skatteøkning. Både libertarianske Mercatus og sosialliberale Urban Institute har beregnet det offentlige finansieringsbehovet til 32 billioner dollar ekstra over 10 år.

De progressive forsøker å blåse dette unna ved å si at man jo bare kan øke skattene for de rikeste. Men dette er tøv. For eksempel ga den skattereformen republikanerne fikk vedtatt i fjor en nedgang i statens inntekter på om lag 100 milliarder dollar i året, noe demokratenes leder i Huset, Nancy Pelosi, kalte «Armageddon». Skattene må altså øke omkring 30 ganger mer enn det som den gang ble gitt i lettelser.

Men så er det riktig at bedrifter og individer kan spare noe tilsvarende, men trolig noe mindre, i private forsikringspremier og egenandeler. Det er ingen enkel sak å konvertere disse kostnadene til økte skatter uten betydelig skadevirkninger for økonomien. Brian Riedl hos liberale Vox gir noen eksempler på hvor usannsynlig høye skattesatsene må bli for å betale for universell helsedekning og andre av venstresidens gavepakker.

Medicare for all støttes av mange av de mest aktuelle presidentkandidatene i 2020, som Sanders, Kamala Harris og Corey Booker. Men ikke alle «progressive» er med. I Brookings-undersøkelsen er det drøye 70 prosent av disse kandidatene som eksplisitt støttet dette, mot 32 prosent blant establishment-kandidatene.

Medicare for all vil være en faktor i valgkampen til høsten, men vil for alvor bli en stor sak i presidentvalget i 2020, og det er ikke så opplagt at det er en vinner som det dagens målinger kan tyde på.

Barack Obama gikk ikke til valg på noe slikt i 2008, og gjennomførte en mer begrenset reform, som etter hvert er blitt såpass populær at republikanerne ikke har klart å reversere særlig mye av den.

Høyere minstelønn

En annen viktig sak for venstresiden er høyere minstelønn, og forslaget innebærer som regel en føderal minstelønn på $15 timen. Høyere lønn høres jo bra ut, og målinger både i 2016 og 2017 viser at et flertall støtter dette.

Men økonomene er uenige om effektene. Heves lønnen for mye, vil de gå ut over arbeidsplassene, og føre til forsterket automatisering. Istedenfor en jobb med høyere lønn, vil arbeidsplassen bli borte, eller det kuttes i antall arbeidstimer. Dette er i hvert fall republikanernes påstand, og lokale minstelønninger på dette nivået kan peke i den retningen. (Funnene fra Seattle er omstridt.)

Mange økonomer mener imidlertid at mindre økninger, til kanskje 11-12 dollar vil ha små negative konsekvenser. En av dem som mener det, men advarer mot 15 dollar, er Alan Krueger, som på 1990-tallet sto bak den mest innflytelsesrike studien som viste små eller ingen negative effekter av økt minstelønn.

Sosialisme ikke lenger så «dirty»

Både Sanders og Ocasio-Cortez kaller seg for demokratiske sosialister. I Norge ville vi gjerne kalt dem sosialdemokrater, men det er et lite brukt uttrykk i USA. De fleste på venstrefløyen i det demokratiske partiet foretrekker å kalle seg «progressive», og mange synes sosialistbetegnelsen har en negativ klang. Den Sanders-støttede guvernørkandidaten i Maryland, Ben Jealous, tar helt avstand fra sosialist-betegnelsen, og vil heller kalle seg «venture-kapitalist».

Slike merkelapper har ofte et vagt innhold. For eksempel er det betydelig flere som støtter et «fritt marked», eller «free enterprise»  enn «kapitalisme». Og oppslutningen om «sosialisme» varierer sterkt mellom målingene, mye på grunn av ulike spørsmålsstillinger og alternativer.  Men særlig blant yngre er «sosialisme» nå helt OK.

Som strategi for å slå Trump i 2020 fremstår det likevel som veldig dristig å omfavne et slikt begrep. Jeg tror ikke andre enn Sanders av presidentkandidatene kommer til å gjøre det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden