Bøker

Sosiologer med lite nytt om den delte byen

Det kan selvsagt være verdifullt å reflektere over hvor markant segregeringen mellom Oslos vestlige og østlige bydeler er, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Antologien Oslo – Ulikhetenes by forteller oss at byen faktisk er sosialt delt omtrent akkurat på den måten vi som bor her, erfarer det daglig. Men den sier ikke nok om det vi ikke vet eller sammenhenger vi ikke forstår.

På sett og vis er vi alle samfunnsforskere. Vi danner oss inntrykk av stedet vi bor på og hva som typisk kjennetegner innbyggerne der. Jeg bor for eksempel på Tøyen i Oslo og har inntrykk av at stedet er mer eller mindre fullstendig overtatt – gentrifisert – av etniske nordmenn med høyere utdannelse, selvfølgelig med unntak av alle sosialboligene, som det tydeligvis er mange av, der somaliere later til å være i stort flertall.

NY BOK

  • Oslo - ulikhetenes by
  • Redigert av Jørn Ljunggren
  • 414 sider
  • Cappelen Damm Akademisk, 2017

Videre har jeg som alle andre i Oslo et godt belagt inntrykk av at byen er sterkt segregert mellom en rik, høyt utdannet og hvit del på vestkanten og en mindre pengesterk, lavt utdannet og mindre hvit del på østkanten. Alle som har tatt t-banen fra Groruddalen til Majorstua har fått bekreftet denne hypotesen.

Lett å komme med selvfølgeligheter

Oppgaven for samfunnsforskere blir da å finne sammenhenger som man ikke kommer frem til ved å ta t-banen, eller i hvert fall å beskrive dem på måter som gir ny innsikt. Eventuelt blir den å avkrefte forestillinger som det er lett å gjøre seg ved egen observasjon eller gjennom mediene. Det er med dette forbeholdet jeg åpner den nye antologien Oslo – Ulikhetenes by. I boka har en rekke norske sosiologer tatt for seg forskjellige aspekter ved de klassemessige og geografiske ulikhetene i hovedstaden. Men hvor mye nytt er det å si, utover å gjenfortelle og tallfeste det alle byens innbyggere har kunnet se på t-banen?

Flere av kapitlene byr heller ikke på noe som kan minne om nye innsikter, enn si overraskelser. For meg er det i hvert fall ikke så spennende å måtte lese setninger der det står at «Flere byforskere hevder (…) at store deler av bydel Gamle Oslo, inkludert Tøyen, er i ferd med å gentrifiseres».

Samtidig kan det selvsagt være verdifullt å reflektere over hvor markant segregeringen mellom Oslos vestlige og østlige bydeler er, et faktum som gjør byen unik i norsk sammenheng – og å sette det i en komparativ kontekst. Kontrastene i befolkningens helse er for eksempel større i Oslo enn i London, får vi vite, noe som fører til at gjennomsnittlig levealder er relativt lav, to år lavere enn i byer som Paris eller Molde.

Døden på Sagene

Bak slike generelle observasjoner kan tilsynelatende mysterier åpenbare seg. Jeg kjenner for eksempel Sagene som en gjennom-gentrifisert bydel der kaffe-latten flyter uforstyrret og en ettromsleilighet koster tre millioner. Likevel er Sagene fortsatt den bydelen i Oslo der innbyggerne har lavest forventet levealder, sju år lavere enn i Vestre Aker, en kontrast som flere ganger har blitt trukket frem i det politiske ordskiftet. Min umiddelbare antakelse om dette er at Sagenes vedvarende versting-status må skyldes at det er så mange kommunale leiligheter der. Og det viser seg i alle fall å være riktig at forskjellene i dødsrisiko for 40- til 79-åringer reduseres mellom Oslos bydeler med 60 prosent dersom man i tillegg til kjønn og alder kontrollerer for et knippe sosioøkonomiske og sosiale kjennetegn. Forskjellen mellom Vestre Aker og Sagene kommer da ned til ett år.

Dermed kan forskjellen i levealder i stor grad forklares med at folk som har høy inntekt og utdannelse, gjennomgående fører en sunnere livsstil enn folk som ikke har det.

NOVA-forsker Jon Ivar Elstad, som har bidratt med en artikkel om Oslos dødelighetskontraster i boken, mener imidlertid at «selvvalgt livsstil ikke er den mest sentrale forklaringen på bydelsforskjellene i helse». Han synes livsløpstilmærmingen er mer dekkende. Det vil si materiell levestandard, arbeidsforhold, kunnskapsnivå og tilhørighet til sosiale nettverk. Det er imidlertid et åpent spørsmål i hvilken grad både livsstil og disse faktorene skal forstås som selvvalgt eller ikke.

Det materielle bunnivået i Oslo er historisk sett svært høyt. I utgangspunktet har alle tilgang til grøntområder der de kan bedrive utendørsaktiviteter. Kosthold burde heller ikke være noe problem: Innvandrerbutikker bugner for eksempel av billig og næringsrik mat.

En viss negativ effekt finnes helt sikkert for dem som har fysisk krevende yrker. I tillegg fører den sterke segregeringen i Oslo trolig til at folk påvirkes av nabolagets vaner og normer (eller fravær av sådanne) i positiv eller negativ retning. Men at enhver slik statistisk påvirkning innebærer at helseatferd ikke er selvvalgt, men påført utenfra av samfunnet, er ikke en nøytral faglig vurdering, men en verdidom som hører hjemme på venstresiden. Det virker usannsynlig at forskjeller i helsetilbud, luftkvalitet eller andre slike åpenbart kontekstuelle faktorer er av avgjørende betydning for helseulikhetene. Hvis ikke burde dødeligheten justert for sosioøkonomiske faktorer vært høyere i Groruddalen enn på gentrifiserte Sagene. Det er den ikke.

Skole- og nabolagseffekten

Et annet spørsmål som opptar mange, er hvorvidt Oslo-skolen, med fritt skolevalg og mye testing og måling, bidrar mer til å utjevne sosiale forskjeller enn hva som er tilfelle ellers i landet, slik Høyre har hevdet. Marianne Nordli Hansen debunker denne påstanden ved å vise at resultatene til Oslos skoleelever er så godt som like som ellers i landet når man kontrollerer for foreldrenes utdanningsnivå. I Oslo er det færre som dropper ut enn i resten av landet, men det er fordi det i Oslo er færre som velger yrkesfag, der frafallet er større enn på studiespesialisernde retning. Oslo-elever med lav sosial bakgrunn gjorde det tidligere noe bedre i matte og norsk enn på landsbasis, men dette er ikke lenger tilfelle etter at de gjennomsnittlige prestasjonene deres over lengre tid har gått ned.

At Oslo-skolen ikke skaper bedre resultater enn skolen i resten av landet, er et relativt oppsiktsvekkende funn som kan ses i sammenheng med et annet viktig spørsmål, nemlig i hvor stor grad skolen du går på og nabolaget du vokser opp i, egentlig påvirker inntekt, utdanningsnivå eller fysisk og psykisk helse senere i livet. Familiebakgrunnens altoverskyggende betydning for karakterene på skolen kan tyde på at foreldre-effekten er sterkere enn man gjerne ser for seg, og på at alle andre effekter dermed er svakere.

I et rikt og velfungerende land som Norge, med fri tilgang til høyere utdanning, kan det tenkes at den positive effekten av institusjoner og ytre omgivelser uansett er hentet så godt som maksimalt ut. Å få klarhet i hvorvidt dette stemmer, ville vært av stor betydning, ikke minst for alle foreldrene i Oslo som lurer på om de skal flytte til hvitere og mer velstående bydeler når barna kommer i skolealder. En artikkel i boka som handler om kontrastene mellom livet på Vindern og Tøyen, bekrefter at dette er noe de høyt utdannede middelklasseforeldrene i sistnevnte bydel er svært opptatt av. En avklaring burde være fullt mulig å komme frem til, ved å se på hvordan folk som har gått på skole både øst og vest i Oslo, gjør det på forskjellige suksessindikatorer senere i livet, for så å kontrollere for foreldrenes inntekt, utdanningsnivå og iq.

Jeg antar at det antagelig gjenstår en effekt av miljøet på skolen man har gått på, og at den hvite flukten fra Oslo øst dermed kan sies å være rasjonell. Det er fordi et menneskes personlighet blir formet mens man går på skolen. Psykologisk forskning (slik den for eksempel blir fremlagt i bøkene til Judith Rich Harris) viser at påvirkningen man får fra sine foreldre i hovedsak er medfødt, mens miljøpåvirkningen foregår blant de jevnaldrende. Men skulle skole-effekten i Oslo vise seg å være svært liten eller umulig å påvise, ville det vært en svært viktig informasjon som hadde gitt de urolige småbarnsforeldrene på Tøyen og andre steder bedre argumenter for å bli boende.

Og boken tar opp nettopp dette: Ingar Brattbakk og Terje Wessel har bidratt med et kapittel som handler om nabolagseffekter. De skriver at de blant annet har funnet slike effekter for personer fra Oslo født på 70-tallet, også kontrollert for sosial bakgrunn, men tallfester eller spesifiserer ikke effektene. Leseren sitter derfor ikke igjen med noe håndgripelig inntrykk av hvor store de kan være.

Slik sett er artikkelen symptomatisk for en bok som tross enkelte hederlige unntak, og på tross av redaktørens forsikringer om det motsatte i innledningskapitlet, i for stor grad bekrefter vitsen om sosiologi som faget der man kan forske i mange år for å komme frem til det andre visste fra før.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden