Spaltist

Spagat mellom frihet og likhet i fedrekvotesaken

Det vil ta tid før far og mor synes det er naturlig å dele permisjonen likt. Likevel er friheten på foretrekke, skriver Mathilde Fasting.

Bilde: Pixabay

Vi borgerlige står i en spagat mellom likhet og valgfrihet og mellom et system som tar utgangspunkt i individene og et som tar utgangspunkt i familien. I denne spagaten er friheten å foretrekke.

I januar fikk vi en ny barne- og familieminister – og en ny likestillingsminister. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har fått ansvaret for familiepolitikken, mens Venstres Trine Skei Grande har fått likestillingen. Det innebærer at den klassiske konfliktlinjen mellom valgfrihet og likestilling, som hele tiden går som en rød tråd gjennom familiepolitikken og likestillingspolitikken, nå er i to departementer.

Knapt noen velferdsordninger skaper så stort engasjement som foreldrepermisjonsordningen og kvotene til mor og far. Det er ikke så rart: for nettopp denne ordningen går rett til kjernen av hvordan politiske prioriteringer av ulike mål fungerer i praksis. Skal individenes og familienes valgfrihet være viktigst? Eller skal samfunnets mål – som likestilling og høy arbeidsdeltakelse – telle mest?

Det er vanskelig å få i pose og sekk.

En politikk for valgfrihet anerkjenner at mennesker har mange ulike, ofte motstridende mål. Da må ønsker om likestilling må balanseres mot mangfold og frihet. Det vil være viktig å sørge for at flere valg er mulige, og det vil være større aksept for ulike valg, så lenge grunnleggende rettigheter er ivaretatt.

Når ønskene om likebehandling og like resultater kommer i konflikt, vil borgerlige også i større grad prioritere likebehandling. De vil derfor i større grad motsette seg en rent instrumentell likestillingspolitikk, som for eksempel lovpålagte kvoter som skal sikre at resultatet blir at mor og far er like mye hjemme i permisjon. En liberal likestillingspolitikk må bety at alle har like rettigheter – ikke at resultatet alltid blir likt.

Familie og individ

Så er spørsmålet om valgfriheten skal gis til individet eller familien. Liberale vektlegger ofte individets frihet og tillegger individet rettigheter. En slik individbasert politikk kan stå i en viss motsetning til en politikk som tar utgangspunkt i familien som enhet, og som ber familiene fordele rettighetene seg imellom.

Dagens foreldrepermisjonsordning er en blandet ordning, som både tar utgangspunkt i individene og i familien. Det er foreldrene som får permisjonsrettigheter, med deler av tiden reservert far og mor som individer. Det er fremdeles sterke føringer på hvem som skal få hva, og mange argumenterer for at valgfriheten for familien er blitt mindre.

Men at far ikke har selvstendig opptjeningsrett, og at fars mulighet til å ta ut lønnet permisjon er knyttet til mors aktivitet, viser at familien, og ikke individet, gis rettighetene.

Det grunnleggende prinsippet i en liberal likestillingspolitikk bør på den ene side ta utgangspunkt i individet, og på den annen bidra til å gjøre individenes valgfrihet størst mulig. Prinsipielt bør begge foreldrene har selvstendige rettigheter. Det betyr selvstendig opptjeningsrett for far. Det er også naturlig at utgangspunktet er at mor og far har rett til like lang permisjon – altså 23 uker hver etter fødsel med dagens ukeantall.

Frihet betyr at alle mål ikke alltid kan nås

Så er spørsmålet: Bør familien ha frihet til å fordele fritt, med utgangspunkt i denne rettigheten? Eller bør pengene være knyttet til en plikt til å ta sin andel av tiden hjemme? Dersom man vil oppnå like resultater, er det den siste varianten man må gå for. Dersom man i stedet er opptatt av like rettigheter og valgfrihet, vil det beste være å gi mor og far like rettigheter og like lang permisjon, men med mulighet til å tilpasse uttaket til familiens behov. Det var det jeg, som medlem i barnefamilieutvalget, var med på å foreslå for snart to år siden.

Det er Kjell Ingolf Ropstad som fremover skal forvalte barnefamiliepolitikken. Et viktig argument for KrF er valgfrihet for familiene. Men en måte å oppnå det på, er å følge  prinsippene om rettigheter og valgfrihet for individet: Ropstad kan gi far selvstendig opptjeningsrett og familien rett til å velge hvordan de skal dele permisjonstiden. Mange vil  argumentere for at det vil svekke likestillingen, fordi mor etter all sannsynlighet vil ta ut mesteparten av permisjonen. Og slik er det når man øker valgfriheten for den enkelte: det vil ofte kunne svekke oppnåelsen av andre mål.

De borgerlige står i spagat mellom å prioritere likhet eller valgfrihet, og mellom å være individorienterte eller familieorienterte. Det er ikke til å komme fra at ikke alle gode formål kan nås samtidig.

Som jeg sa til meg selv da jeg skrev et prinsippnotat om liberal foreldrepermisjon for fire år siden, vil jeg helst ha like rettigheter, full valgfrihet og likere utfall enn i dag – men jeg innser at det vil ta tid før far og mor synes det er naturlig å dele likt. Likevel er friheten å foretrekke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden