Nestekjærlighet er også realpolitikk

De siste årene har vi stått overfor kriser på løpende bånd. Flyktningkrisen, korona-pandemien, strømkrisen og ikke minst krigen i Ukraina, har for alvor satt den norske solidariteten på prøve. I tillegg henger klimakrisen stadig over oss, og utfordrer vår evne til å løse flere kriser samtidig. Lærdommene fra krisene er mange, men er det én ting vi virkelig bør ta med oss, er det Fridtjof Nansens gamle, men fremdeles svært relevante, ordtak: Nestekjærlighet er også realpolitikk.

Godhetsposeringen kan ikke vinne fram

Når det argumenteres for mer solidaritet, kommer det ofte av moralske grunner. Og ja, jeg må selv bekjenne at en moralsk begrunnet nestekjærlighet er et viktig motiv også for flere av mine politiske standpunkter. Når jeg mener vi bør ta imot flere kvoteflyktninger, er det ikke fordi det lønner seg for Norge, men fordi det er vår plikt å ta en større del av ansvaret overfor verdens mange flyktninger.

Men det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Når den moralske forpliktelsen overfor omverdenen er begrunnelsen, setter det også en begrensning for hva vi rimelig kan forventes å gjøre. Vi kan ikke utelukkende tufte politikken vår på altruistiske verdier som nestekjærlighet og solidaritet. Heller ikke godhetsposeringen, hvor fristende og forførende den enn kan være, kan få vinne frem.

Tvert imot må all politikk også omhandle våre egne interesser. Det er en styrke for verdenssamfunnet at nasjonalstater først og fremst tenker på seg selv, og har hovedansvaret for sine egne utfordringer. Den banale erkjennelsen er at norske politikere, med rette, først og fremst har ansvar for sin egen befolkning.

Problemet er at denne innsikten ofte tas til inntekt for feil konklusjon. Det gjelder enten det er snakk om nasjonalister som hevder at vi må prioritere å øke våre egne velferdsgoder enda litt mer fremfor å gi bistand til verdens fattigste, eller om populister som vil gi både den tredje og fjerde vaksinedosen til seg selv istedenfor å gi folk i Afrika sin første.

Deres premiss bygger på at mer alenegang og mindre solidaritet er bra for vårt eget land. Sannheten er imidlertid ofte den motsatte.

Koronapandemien lærte oss at ingen er trygge før alle er trygge. Vaksinenasjonalisme var ikke dumt bare fordi det var moralsk galt, men også fordi det på ingen måte tjente oss vel. Tvert imot forlenget det pandemien, og resulterte i flere farlige mutasjoner vi ikke visste hvordan vi skulle håndtere.

Krigen i Ukraina viser oss det samme. Vi bistår ikke Ukraina med humanitær hjelp og våpenstøtte bare fordi det er det rette å gjøre, men også fordi vi vet at Europa blir mindre trygt dersom Russland vinner. Et ukrainsk tap vil gi Russland blod på tann, og vise at stormakter bare kan bruke makt for få viljen sin. Det gjør til syvende og sist også lille Norge mer sårbare for russisk aggresjon. Derfor er det også i våre egne sikkerhetsinteresser å støtte Ukraina. Som Jens Stoltenberg sa: «Vi må betale for våpen, humanitær hjelp og konsekvensene av de økonomiske sanksjonene – for alternativet er å betale en mye høyere pris senere.»

Eller som Unge Høyres leder Ola Svenneby fint poengterte i fjorårets ungdomspartilederdebatt da diskusjonen omhandlet krafteksport: «Nå skal altså venstresiden beholde kraften for seg selv – to år etter at EU valgte å dele sine vaksiner med oss, som de istedenfor kunne brukt på seg selv.»

Hvis man ser hver situasjon isolert, kan det se ut som det sjeldent er i vår interesse å dele med andre. Da kan det være klokt å huske på at selv om Norge kanskje eksporterer kraft, importerer vi både militær sikkerhet og for eksempel vaksiner fra andre land. Ofte er det nettopp vi som er avhengige av at andre land ikke tenker hver situasjon isolert, men forutsetter at de står i en forpliktende og langvarig relasjon til Norge som tjener både dem og oss.

Økt bistand er også i vår egeninteresse

Lærdommen om at nestekjærlighet også er realpolitikk, må også omfavne bistandspolitikken. Nå ser vi nemlig flere land, som Storbritannia og Sverige, kutte i bistanden, og heller prioriterer seg selv. Det er bekymringsverdig.

En fersk rapport fra Norad viser at vi er milevis unna å nå FNs bærekraftmål innen 2030. De peker blant annet på et finansieringsbehov på 1000 milliarder dollar. Det bør være startskuddet for å øke den internasjonale bistanden kraftig. Det handler vel så mye om å ivareta våre egne interesser, som at det er det moralsk riktige å gjøre.

Først og fremst vil vi alle tjene på en verden med mindre nød og fattigdom. I tillegg til det åpenbare aspektet om å sikre alle mennesker verdige liv, vil utryddelse av fattigdom, i kombinasjon med utbygging av infrastruktur og lavere ulikhet – også viktige mål i bistandspolitikken – i stor grad føre til økonomisk vekst i utviklingsland. Det er ikke bare positivt for det enkelte landet, men vil også resultere i større markeder som vi og andre vestlige land kan selge varene våre til. Slik kan mindre global fattigdom også være økonomisk gunstig for oss. Samtidig vil det gi flere land muligheten til å håndtere nasjonale utfordringer på egen hånd – og dermed redusere behovet for bistand på sikt.

Et vellykket bistandsarbeid kan også bidra til mer demokratiske styresett, og til mindre krig og konflikt. Og om vi lykkes med å motvirke ekstrem fattigdom, gir det dårligere jordsmonn for ekstremisme og interne konflikter. Tenk bare på hva konflikten i Syria har bidratt til av utfordringer og kostnader for Europa de siste ti årene! Det er selvsagt i Norges interesse å forsøke å forebygge denne typer katastrofer. En mer demokratisk og rettsbasert verdensorden er også noe vi lenge har higet etter. Og mindre konflikt – og ikke minst mindre klimaendringer – kan forhindre enda flere store flyktningstrømmer til Europa. Det bør selv Frp heie på.

Som om det ikke var nok, har de siste årene for alvor minnet oss om at bistandspolitikk også er geopolitikk. I Vestens fravær har nemlig Kina gjennomført betydelige investeringer i afrikansk infrastruktur. Blant annet har hele 32 afrikanske land nå store lån til Kina. Det er urovekkende, og skaper en sterk avhengighet i mange afrikanske land til en mektig og for oss farlig sikkerhetspolitisk aktør. Det har betydning både for styrkeforholdet i ulike globale politiske fora og for flyten av kritiske råvarer.

Også Russland er i stand til å utnytte det vakuumet som etterlates i mange utviklingsland når Vesten trekker seg tilbake. Det er kanskje det aller mest akutte problemet for norske interessers del ved regjeringens kuttforslag i bistanden. Vi er nemlig i en situasjon der ingen store utviklingsland støtter Vestens sanksjonspolitikk. Mange av disse sanksjonene rammer jo også utviklingsland i form av økte energi- og matvarepriser. Når vi da samtidig kutter bistanden til de samme landene, kan det bidra til større forakt mot Vesten og mer sympati for Russland. Det passer som hånd i hanske for Russlands narrativ om et Vesten som fortsatt agerer som en imperialistisk kolonimakt, mens Russland er en forkjemper for alle dem som står Vesten i mot. Å hjelpe dem med dette narrativet gjennom å trekke seg ut akkurat når disse landene rammes hardt av mat- og energipriser, er ikke en genistrek i en allerede ustabil verden.

Også derfor er det viktig at vi øker bistanden og tilstedeværelsen i Afrika. Vi kan ikke lenger se på at et land uten respekt for grunnleggende menneskerettigheter inntar en stadig tydeligere rolle i det globale sør. Det kan på sikt koste oss dyrt.

Det er også verdt å nevne at Norges reduserte bistand, i kombinasjon med ekstraordinære gassinntekter, svekker vårt internasjonale omdømme. Når innflytelsesrike aktører som Financial Times gir oss merkelapper som «krigsprofitør» er det ikke utenkelig at det får negative konsekvenser for oss, enten det gjelder redusert påvirkning på internasjonale prosesser, eller dårligere konkurransekraft for norsk næringsliv. I så måte er Norges omdømme også et hensyn som norske politikere må ivareta når de eksempelvis avgjør hvor høy bistanden skal være.

Kriser kommer og går, men nestekjærligheten må bestå

Det er lite som er like sikkert som at verden kommer til å oppleve flere kriser i årene fremover. Siden tidenes morgen har menneskeheten stått overfor store utfordringer – og løst dem. Det tror jeg vi også kommer til å gjøre i fremtiden.

Da må vi imidlertid ikke la nasjonalistiske og trangsynte populister vinne fram, men heller gi nestekjærligheten en større plass – innenfor rammen av realpolitikken. Når vi identifiserer viktige overlapp mellom Norges økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser, og det som vi også ønsker oss av moralske grunner, kan vi gjøre mye mer både for Norge og for verden enn hvis vi ensidig fokuserer på enten altruisme eller egeninteresse.

Norges anliggende er nemlig ikke bare det som forekommer innenfor våre egne landegrenser. Også vi er en del av verdenssamfunnet. Det forplikter oss til å handle.