Bøker

Spillmagi: En samtale på dataspillernes premisser

Photo: Pixabay

Dataspill spilles ofte og mye, men har ikke noen plass i offentligheten på lik linje med høykultur.

I Dostojevskis lille roman «Spilleren» utvikler hovedpersonen Aleksej Ivanovitsj spillegalskap i sin mest russiske og euforiske forstand. Han suges inn i spillet, alle de små detaljene ved roulettebordet og den stadig omskiftelige lykken. Selv om han i smått monn får nyte av gevinstene sine er det noe ved selve spillet og spillsituasjonen som ser ut til å trekke ham manisk tilbake til kasinoet. Til den store innsatsen. Og til den herlige, om enn flyktige, gevinsten.

Dataspillere drives selvfølgelig ikke av pengespillavhengighetens mørke krefter, men blir som Aleksej gjerne også fremstilt som forkvaklede sjeler i jakt på små glimt av lykke og belønning. Ikke så rart er det heller. Sett utenfra gjør de et heller slett inntrykk: Dataspillere kapper hoder, dreper sivile, og slakter ned hundrevis av menneskelignende figurer som trygler om hjelp. De gjentar til det kjedsommelige helt meningsløse handlinger, som å legge fargerike figurer i en rekke eller skaffe nok ressurser til en ny rustning. De sitter i timevis i katatoniske kropper og pådrar seg senebetennelse i tomlene.

Hjernen er koblet på en skjerm, gjerne med øretelefoner over ørene, noe som ikke akkurat letter på inntrykket av at de har mistet kontrollen over seg selv. En slik spiller stirrer mot oss med svimlende øyne fra coveret på «Spillmagi», der hen klamrer seg fast til håndkontrollen.

Sett utenfra virker Aleksej Ivanovitsj som en latterlig figur, men heldigvis har Dostojevski valgt å skrive romanen om den avhengige spilleren i første person. Vi kan bli med inn i Aleksejs hode når han glir gjennom spillehallen og jager seg selv opp til å satse. Dette gjør det mulig for oss som ikke har kjent på suget i mellomgulvet å forstå hvordan en mann kan miste gård og grunn i løpet av et par timer.

Likeledes gir de elleve små fortellingene fra spillere i «Spillmagi» et innblikk i den verden som svært mange norske menn og kvinner tilbringer tiden i. De formidler gleden, sorgen og opplevelsen av et dataspill til de som ikke måtte kjenne verdenen fra før. Ved snedig utformede innledende faktasider tas leseren rett inn i så ulike spillunivers som Fallout, World of Warcraft og Candy Crush. Deretter følger korte tekster fra spillere i forskjellige aldre og med ulik bakgrunn, selv om de fleste av dem synes å være tilknyttet de kreative yrker.

Norges mest fredelige og ikke-voldelige ungdomsgenerasjon er da også den mest spillende.

I tekstene forsøker spillerne å formidle hva de gjør med spillene og hva spillene gjør med dem. Et par av tekstene prøver også å trekke inn mer abstrakte poenger, men de har ikke nok plass til å utvikle disse ideene utover rene assosiasjoner. Heldigvis skrives det lite om redselen for å bli brutalisert av spillingen, en hypotese som synes å ha forskningen mot seg. Norges mest fredelige og ikke-voldelige ungdomsgenerasjon er da også den mest spillende. Istedenfor gis det gjerne gode, intense beskrivelser av hva som skjer med spilleren i spillet. De beste tekstene er nesten som små fenomenologiske undersøkelser, der alle fordommer og forutinntatte ideer skrelles bort for å komme frem til selve opplevelsen av å spille.

Redaktørene har heldigvis valgt å fokusere på vanlige og populære spill. Det finnes selvfølgelig masse kunstspill og oppdragende spill som ikke fyller den samme underholdningsfunksjonen som et førstepersons skytespill. Slike spill hører man gjerne om på P2 på formiddagen. De er for all del interessante, men det er ikke kunstspillene som nytes i stort monn av et bredt publikum på ukentlig basis.

Hvorfor er dataspillet fortsatt gjemt i kjelleren?

For dette er selve premisset for å utgi disse fortellingene: Dataspill spilles ofte og mye, men de har ikke noen plass i den større offentligheten på lik linje med høykultur eller allment akseptert fritidsfordriv som sport og krim. Man kan jo spekulere litt i hva årsaken til dette er. Monica Holmen sier i bokens etterord at spillerne langt på vei har utviklet sin egen offentlighet, med fora og sider på nettet, der de kan få diskutere med hverandre i fred. Men selv om det finnes nok av egne arenaer for de som liker friidrett, Harry Hole eller opera er det selvsagt at slike forlystelser også skal diskuteres i den brede offentligheten. Hvorfor er dataspillet fortsatt gjemt i kjelleren?

Lektor Tobias Saaby treffer nok spikeren på hodet i sin kommentar i boken, der han understreker at «spillopplevelsen er fullstendig utilgjengelig for alle andre enn den som spiller. Kun det overfladiske åpenbarer seg for tilskueren.» Følelsen av å være en annen, av å mestre et univers totalt, har kanskje rett og slett ikke god nok utbredelse. Friidrett, krim og opera har vi tross alt blitt utsatt for en eller annen gang gjennom skoleverkets ubønnhørlige siviliseringsprosess.

Mange spillere har nok ikke noe videre kritisk holdning til egen spilling utover at det ikke skal gå for mye på bekostning av livet forøvrig.

Tidene endrer seg dog. Flere av oss som vokste opp med spill er snart voksne, dermed er det flere av oss som kanskje kan delta i offentligheten og snakke om dataspill på en kritisk måte. Skrive noen kronikker og lese litt anmeldelser. Samtidig har nok mange spillere ikke noe videre kritisk holdning til egen spilling utover at det ikke skal gå for mye på bekostning av livet forøvrig. Spill synes fortsatt å være mest moro, men som flere av tekstene påpeker har de også en sterk innvirkning på oss. I noen avsnitt kan man også merke at et par av forfatterne har valgt spill fremfor et annet, gjerne mer allment anerkjent gode. Imidlertid virker det i liten grad som noen av spillerne angrer, tvert om virker det som om refleksjonsøvelsen ved å skrive om spillingen faktisk åpner flere dimensjoner ved å la seg lede hen til digitale eventyr. Flere av tekstene har i alle fall gitt undertegnede et nytt syn på egen spilling.

Antologien åpner en dør inn til spillernes opplevelser, og dette er kanskje dens sterkeste side.

Antologien åpner en dør inn til spillernes opplevelser, og dette er kanskje dens sterkeste side. I tillegg er den befriende tilgjengelig for folk som ikke kan skille MMORPG fra MMOFPS. En åpenbar mangel er at strategispillene er stemoderlig behandlet. Rollespillene, der man går inn i en karakter, vies nesten all oppmerksomhet. Kun Championship Manager er nevnt, og for en som har brukt mye tid og krefter på å ta over verden med Venezia i Europa Universalis 3 er viktige spillopplevelser utelatt ved dette grepet.

Strategispillene har en annen oppbygning en førstepersons-spillene, og har alltid stått høyt i kurs hos politiske nerder. Jens Stoltenberg foretrekker for eksempel Age of Empires, og brukte Steklov som nick, dekknavnet som han ble gitt av KGB da de prøvde å innrullere ham. Dersom mangelen på en bredere spilloffentlighet er et problem, finnes det nok av skriveglade samfunnsvitere der ute som vil bidra i diskusjonen om hvorfor den økonomiske mekanismen i Victoria: An Empire Under The Sun burde brukes i undervisning.

Men det blir plukk å peke på utelatte nyanser, når boken tross alt er et slags pionerarbeid i å beskrive norsk spilling og norske spillere. Minervas lesere er så klart ikke joystickførere selv, de foretrekker vel heller en god bok, men de har kanskje sønner, døtre og venner som spiller. Antologien «Spillmagi» er et godt springbrett for ikke-spillere til en samtale med spillerne på deres egne premisser, fri for utslitte spillerklisjeer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden