Kommentar

Spis gulroten til de rike

SVs Karin Andersen er opptatt av gulrøtter, men viser ikke like store interesse for incentivvirkninger, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Pixabay

SV vil ikke lenger spise de rike, men har ennå ikke forstått poenget med incentiver.

SVs stortingrepresentant Karin Andersen er på mange måter ur-SVern.

I et parti som ser seg selv som Norges sosiale samvittighet, er det få som tilkjennes mer sosial samvittighet enn henne. Solidaritetsungdommen (Norsk Folkehjelps ungdomsorganisasjon) kåret henne sågar til Årets godhetstyrann i 2016.

Denne statusen har Andersen oppnådd gjennom gjentatte retoriske angrep på reinspikka høyrepolitikk. Én av de retoriske figurene jeg har bitt meg merke i, handler om pisker og gulrøtter. Forrige helg var hun ute igjen og anklaget regjeringen for å ville gi «pisk for fattige, gulrot for rike». Det «er gammelt nytt fra dem», sa hun til Nettavisen.

Det er også gammelt nytt fra Karin Andersen, som brukte dette uttrykket om Høyre-politikk også både i 2005 og i 2012.

Den konkrete saken handler denne gangen om at Høyre behandlet et forslag om å stille opptjeningskrav til for eksempel alderstrygd og uføretrygd også for flyktninger. «Er du rik derimot, mener Høyre at du skal få skattelette for å gidde å bidra», mener Andersen.

Kaudervelsk om incentiver

Dette er sikkert poesi i SV-ører, men på økonomsk er det nærmere kaudervelsk. Nå er ikke jeg blant dem som vil bruke Solidaritetsungdommens ord «godhetstyrann», men på en skala fra godhetstyrann til Milton Friedman har Andersen likevel plassert seg for langt fra den liberale økonomen.

Incentiver er ikke en moraløvelse.

Det er ingen motsetning mellom å mene at rike mennesker er privilegerte, og burde oppleve en forpliktelse mot storsamfunnet på den ene siden, og å observere at visse skattelettelser kan føre til økt arbeidstilbud. Det er ingen motsetning mellom å føle solidaritet med fattige, og å observere at økte krav om inntjening for å kvalifisere til trygdeytelser, kan føre til økt arbeidstilbud. De politiske og moralske avveiningene starter først når vi skal utlede policy-forslag.

Men også om vi skulle gjøre det til en moraløvelse, er det en ganske klar forskjell på å få penger fra staten for ikke å jobbe og å jobbe slik at man blant annet kan betale skatt til den samme staten.

Incentivteorien sier at folk «gidder å bidra» mer når de får beholde mer selv av det de tjener ved nettopp å jobbe; og den sier at folk gidder å bidra mer hvis de ikke får like mye penger for ikke å jobbe.

En så enkel variant av incentivteorien er selvsagt ikke alltid riktig. Ikke alle har mulighet til å respondere på incentiver. Det kan tenkes at en del av dem som nyter godt av reglene om unntak fra opptjeningskrav, har noen arbeidsevne som kan brukes til økt arbeidsinnsats. Det kan også tenkes situasjoner der rike responderer på en skattelette med å jobbe mindre – for eksempel dersom marginalnytten av fritid overstiger den nye marginalnytten av en høyere inntekt.

Intellektuell latskap kommuniserer best med grasrota, som dermed fungerer ikke bare som grasrot, men også som gulrot.

Men stort sett og i gjennomsnitt er det slik at folk responderer på kutt i mange typer stønader med å øke arbeidstilbudet, og at de responderer på skattelette med å tilby mer arbeid (eller kapital) i markedet.

Grasrota og andre rotfrukter

Skal man argumentere mot Høyres forslag, får man forholde seg incentivtanken som ligger bak – og eventuelt forklare hvorfor den ikke treffer i en bestemt situasjon. Alternativt får man si at man er mot tiltaket også selv om incentivene fungerer – for eksempel fordi man mener det har negative økonomiske effekter for noen. Det er en grei debatt, og i motsetning til spørsmålet om hvorvidt incentivvirkninger eksisterer, kan det også gjøres til et moralsk spørsmål.

Når SVere så ofte velger formuleringer av Andersens type, er det lett å mistenke at det er fordi en ærligere debatt om både incentivvirkninger og rimelighet i hvert fall er dårligere egnet til å skape entusiasme hos kjernetroppene. Dessuten fungerer denne fornektelsen av incentivvirkninger også som argument mot enhver skattelette og mot ethvert velferdskutt.

Spis gulroten til de rike! Gi dem noen rapp med fattigpisken!

Men uansett hvor oppkvikkende slikt er hos menigheten, er det intellektuell latskap. Dessverre er incentivstrukturen i politikken ofte slik at intellektuell latskap lønner seg. Intellektuell latskap kommuniserer best med grasrota, som dermed fungerer ikke bare som grasrot, men også som gulrot.

Da er det bare en løsning, og det er å svinge pisken over Karin Andersens argumenter. Ideelt sett bør noen til og med gi meg en skattelette for bryderiet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden