Debatt

SSBs innvandrerregnskap holder ikke faglige mål

Det er ikke mye å skryte av at det ikke lenger kommer mange flyktninger til Norge, skriver Ragnar Fjelland. (Illustrasjonsfoto.)

Bilde: Gémes Sándor / SzomSzed / Wikimedia Commons

Problemene er for komplekse, og Holmøys og Strøms rapport tar ikke hensyn til relevante teorier om usikkerhet.

14. desember hadde jeg et innlegg i Bergens Tidende der jeg kritiserte Erling Holmøys og Birger Strøms mye omtalte rapport «Betydningen av demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100». Her hevdet jeg blant annet at det var meningsløst å lage prognoser av denne typen 84 år frem i tid, og stilte spørsmålet om hvordan Statistisk Sentralbyrå og de to forskerne i det hele tatt kunne finne det etisk forsvarlig å ta på seg et slikt oppdrag.

19. desember har Pål Mykkeltveit et innlegg i Minervas nettutgave hvor han forsvarer innvandrerregnskapet og antyder at jeg lider av «faktaresistens». Han krever også at jeg skal forklare hvordan innvandring kan bli lønnsom. Jeg sier i mitt innlegg at de eneste som kan bruke rapporten er «innvandringskritiske politikere», og innser at dette kan misforstås dithen at jeg er tilhenger av en nærmest ubegrenset innvandring.

Problemet i innvandringsdebatten er at man ofte blander sammen forskjellige kategorier. For eksempel er Polen helt på topp når det gjelder innvandring i Norge, og Syria kommer også langt opp på listen. Meg bekjent er det ikke mange flyktninger fra Polen, mens de fleste innvandrere fra Syria er flyktninger. Jeg burde derfor heller ha sagt at rapporten kan misbrukes i en grumsete innvandringsdebatt. På det punktet fikk jeg rett. VG kan for eksempel 10. januar melde at Venstre-leder Trine Skei Grande får mange rasistiske SMSer der innvandringsregnskapet blir brukt som sannhetsvitne.

Det er ikke mye å skryte av at det ikke lenger kommer mange flyktninger til Norge. Naturligvis kan ikke Norge ta imot alle flyktninger i verden, men vi har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød. Det er naturligvis fint om man kan påvise at flyktninger kan være en ressurs for landet. Vi tar imidlertid ikke imot flyktninger primært fordi vi skal tjene på dem, men for å hjelpe.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Teorier om usikkerhet

Men min hovedinnvending mot Holmøys og Strøms rapport var at den ikke holder faglige mål, fordi den ikke tar hensyn til relevante teorier om usikkerhet. Mykkeltveit innvender mot dette at økonomiske modeller og planlegging av denne typen er et varemerke for norsk økonomisk tradisjon. Det er kanskje riktig, men det gjør ikke saken bedre.

Et eksempel på denne tradisjonen er innstillingen Samfunnsøkonomiske analyser, NOU 2012: 16, som ble utarbeidet av et ekspertutvalg oppnevnt av Regjeringen for å gjennomgå rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser i offentlig sektor. Usikkerhet var nevnt eksplisitt i utvalgets mandat. Talebs bok The Black Swan omtales i en egen boks i innstillingen, men det er åpenbart at forfatterne enten ikke har lest, eller ikke har forstått, boken. Jeg skrev i sin tid en høringsuttalelse der jeg påpekte at forfatterne ikke hadde kjennskap til relevante teorier og litteratur om usikkerhet. Høringsuttalelsen ligger fremdeles på Finansdepartementets hjemmeside her.

Taleb presiserer nemlig at han ikke støtter klimaskeptikerne.

I mitt innlegg i BT henviste jeg til Nassim Talebs bok. Mykkeltveit innvender at Taleb heller ikke tror på klimamodeller, som i likhet med Holmøys og Strøms rapport lager prognoser frem til 2100, og legger til at de som er mest kritiske til Holmøys og Strøms rapport, gjerne er de som er mest ukritiske til FNs klimapanels rapporter.

Når Mykkeltveit først refererer Taleb om klimamodeller, burde han ha tatt med fortsettelsen. Taleb presiserer nemlig at han ikke støtter klimaskeptikerne. Til de som hevder: «Vi har ikke bevis for at vi skader naturen», svarer han: «Vi har ikke bevis for at vi ikke skader naturen», og legger til at bevisbyrden ikke ligger på dem som vil bevare naturen, men på dem som vil utnytte den.

Uforutsette tap

Vi kan lære noe av Taleb. I The Black Swan har han et eksempel som mer enn lange teoretiske utlegninger viser hvorfor modeller av den typen som Holmøy og Strøm benytter, er en avsporing.

Han forteller at han for noen år siden ble invitert til et seminar om risiko organisert av en tenketank sponset av det amerikanske forsvarsdepartementet. Seminaret var symbolsk lagt til et av de største spillekasinoene i Las Vegas.

Store spillekasinoer bruker årlig millioner av dollar på å håndtere risiko. Det gjelder for det første selve spillene. Spillene er alle satt opp slik at kasinoet vinner i det lange løp, basert på teorier om sannsynlighet og statistikk. Men en ekstremt heldig spiller kunne i prinsippet slå kasinoet konkurs. Derfor satser man alltid på et mangfold av spill, for å spre risikoen. I tillegg har man et omfattende overvåkingssystem for å sikre seg mot at spillere samarbeider eller fusker.

Når det gjelder innvandrerregnskapet er forholdstallet garantert mye høyere.

Før seminaret undersøkte Taleb tilfeller der kasinoet hadde hatt uforutsette tap. Det hadde skjedd ved fire anledninger: 1. Det hadde tapt hundre millioner dollar da hovedpersonen i deres store show «Siegfrid and Roy» ble lemlestet av en av tigrene i showet. 2. En kontraktør var blitt skadet i forbindelse med bygningsarbeider, og var så provosert av det lave erstatningsbeløpet han ble tilbudt at han prøvde å sprenge kasinoet. Han lyktes ikke, men påførte kasinoet tap. 3. En ansatt som skulle fylle ut skatteopplysninger og sende til myndighetene, hadde i flere år ganske enkelt lagt dem i en kartong under skrivebordet. Kasinoet risikerte å miste bevillingen, men endte opp med å betale en enorm bot. 4. Kasinoeierens datter ble kidnappet, og eieren tok av kasinoets kasse for å kjøpe henne fri.

Talebs konklusjon er at disse uforutsette hendelsene sammenlignet med de hendelsene som inngikk i kasinoets risikomodeller, i pengeverdi ville tilsvare 1000 til 1. De brukte altså flere hundre millioner dollar på den ene tusendedelen. Når det gjelder innvandrerregnskapet, er forholdstallet garantert mye høyere.

Det etiske og verdimessige grunnlaget

Konklusjonen på den høringsuttalelsen som jeg refererte foran, kan også passe som en konklusjon på min omtale av Holmøys og Strøms rapport:

«Den konklusjonen som følger naturlig fra kommentarene ovenfor, er at det tradisjonelle rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser er for snevert til å behandle de emnene som tas opp i utredningen på en adekvat måte. Problemene er komplekse, og krever forskjellige faglige perspektiver og samarbeid på tvers av faggrenser. I dette arbeidet er det på ingen måte gitt at samfunnsøkonomer bør spille den viktigste rollen.

Spesielt når det gjelder beslutninger av stor samfunnsmessig betydning, der det rår stor usikkerhet og mye står på spill, er det viktig at det etiske og verdimessige grunnlaget blir tematisert, og ikke skjules bak angivelig nøytrale ekspertvurderinger. Slike beslutninger angår alle, og i et demokrati bør de fremkomme som et resultat av en bred offentlig debatt.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden