Ideer

I et stabilt, velfungerende samfunn ligger makten i sentrum

Bilde: Statsministerens kontor/ Torbjørn Tandberg.

Trygghet synes å flyte direkte ut av Solbergs natur, men hvordan kunne Listhaug finne en plass i det politiske sentrum?

Feilfri er Sylvi Listhaug ikke. Hun gjør retoriske tabber, som når Ap foreslår noe som innebærer en revisjon av partiets innvandringspolitikk. Da sier Listhaug at det virker som Ap «har gått på kurs hos meg». Det er hovmodig. Farlig. Det er velkjent at hovmod står for fall.

Derfor finnes en utbredt rituell ydmykhet hos makthavere. Ikke mange våger å bryte mønsteret. Listhaug slipper som regel unna med sin eksepsjonelle mangel på ydmykhet overfor journalister. (Er hun virkelig ikke er enig med oss?). Enkelte andre setter pris på en politiker som ikke underkaster seg medias forutsetninger og vinklinger.

Det synes fjernt for Erna Solberg å bryte med noe som helst mønster eller uttale seg hovmodig om noen. Hun og andre høyrefolk er for veloppdragne til det, utvilsomt en fordel i medgangstider. Selvsagt ønsker Solberg å få med seg KrF også. Hun frister med ydmykhet.

Solberg har lenge vist en formidabel evne til å tåle den ene ørefiken etter den andre fra antatte støttespillere. Mindre eiendomsskatt? Ørefik. Vende den andre kinn til. Søndagsåpne butikker? Ørefik. Vende det andre kinn til. Og det fortsetter. En time mer for Polet?

Må ikke så mange såre kinn gjøre inntrykk i KrF? Vil de til slutt mykne og komme på gli? Her er det ingen garanti for suksess. Solberg er den rette til å lede sentrum, men KrF mener nok at de er den siste, heroiske rest av det virkelige sentrum, og er følgelig en hard nøtt.

Med og uten koalisjon    

I et stabilt, velfungerende samfunn vil makten ligge i sentrum. Hvordan kunne det være annerledes? Dersom mange ønsker omveltninger og søker mot ytterliggående partier, er det ikke tale om et stabilt samfunn. Eller, hvor sannsynlig er et vellykket statskupp i et land uten sterke sosiale spenninger?

Det følger at makten i Norge ligger i sentrum. En regjering kalles rødgrønn, en annen blåblå, så blågrønn. De er sentrumsregjeringer med like prioriteringer. Partier med sterkt avvikende programmer tilpasser seg når de inngår i en koalisjon, som demonstrert av SV og Frp. Dette er tegn på en stabilitet som mange land kan misunne oss.

Man holder til i et hus med mange fløyer, sammensatt av elementer i ulike farger. Huset moderniseres. Hvem er tjent med å male over i grått? Vi vil fortsatt få høre om sosialistisk versus ikke-sosialistisk. Hva med «trygghet for arbeid og inntekt»?

Jeg tror få ville utelukke at Høyre kunne ha brukt den parolen i flere valg de senere år. Faktisk var det hovedparolen i demonstrasjonstoget 1. mai 1976. Mer revolusjonær var fagbevegelsen ikke i en storhetstid for marxist-leninistene. Nå som da er en formell koalisjon mellom H og Ap utenkelig, dessuten ugunstig.

I Tyskland har en storkoalisjon regjert. Begge parter tapte stort i valget i fjor høst, samlet nesten med 14 prosentpoeng. SPD erklærte straks at de går i opposisjon, nødvendig for få vinne velgere tilbake.

Merkel er utslitt, synd hun ikke var klok nok til å trekke seg før siste valg.

Nå lider de seg muligens inn i en ny storkoalisjon, under fortvilte personlige forviklinger. Schulz (SPD) er knust. Det skjer ikke ofte i dag at en partisjef blir så raskt destruert som Martin Schulz ble i uke 6, 2018. Det er trist å lese politiske nekrologer over ham. Seehofer (CSU) er fornøyd, Merkel (CDU) synes forsvunnet.

Håpet er at velgerne vil belønne ansvarlighet, for nyvalg ville etter alt å dømme føre til et enda sterkere AfD, et parti klart utenfor sentrum, med et skremmende godt resultat i valget. (Partiet lå nede. Så kom høsten 2015.)

Frykten for et slikt parti, og for en svak demokratisk regjering, stikker dypt i Tyskland. Det er en arv fra Weimar-republikken. Paradoksalt fører det nå til langvarig uklarhet.

Merkel er utslitt, synd hun ikke var klok nok til å trekke seg før siste valg. Men nå er det SPD som bekymrer. Der Spiegel skriver 11. februar: «Kaoset i SPDs ledelse har potensial til å utløse en eksplosiv kjedereaksjon.» Her merkes en forbløffet spenning ved at Tyskland for øyeblikket ikke fortoner seg som stabilitetens trauste borg i Europa. Ingen frykter noe sammenbrudd. Et velstående land med lav ledighet kan også tåle at sentrum har makten.

Uten Weimar-erfaring er mindretallsregjeringer mye greiere her i landet, spesielt når opposisjonen må vokte seg for å markere stor avstand til et sentrum man likevel tilhører. Antakelig vil Ap kompensere for sin snuoperasjon i innvandringspolitikken med større avstand til regjeringen på andre områder, i håp om at oppmerksomheten går dit.

Siv Jensen står for alminneliggjøring av Frp. Partiet har lenge fridd til de eldre og kan nå alminneliggjøre seg videre på en aldrende befolkning. Regjeringsdeltakelsen er en velsignelse for sentrum. Hadde Frp vært i opposisjon i 2015, ville mye vært annerledes. Det finnes ikke noe nasjonalkonservativt parti i Norge, men enkelte nettsteder viser at flere savner et slikt parti.

Globalisme krever tilnærming til kinesiske dyder: harmoni, lydighet, disiplinert innordning under helheten.

Listhaugs røffe språkbruk virker kanskje ungdommelig, i så fall en symbolsk ungdommelighet. Faktiske ungdommer blir i dag fort sjokkerte av respektløse ytringer, så Listhaug appellerer nok mest til herdede gamlinger. Hva med sansen for det listhaugsk respektløse når dagens gamle er døde?

Åpenhjertighet forutsetter fortrolighet. Mye tilsier at forsiktighet blir viktigere. Globalisme krever tilnærming til kinesiske dyder: harmoni, lydighet, disiplinert innordning under helheten. Man må unngå å fornærme kundene, og siden man kjenner dem bare overflatisk, må man vokte sine ord. I det hele tatt vokte seg mer enn før.

Høyres respekt for alle parter og interesser har gjort partiet til det sentrale sentrum i norsk politikk. Trygghet synes å flyte direkte ut av Solbergs natur. Andre partiledere i dag må kjempe for å gi et inntrykk som ligner. Røe Isaksen kan bli det nærmeste landet kommer Markus Aurelius, filosofen på tronen.

En rapport fra Kristiansand

Innvandring er blitt et hett tema i Europa, i flere land farlig for sentrum. Utrolig nok var det jo sentrum som åpnet for masseinnvandring og annonserte at nå blir det flerkultur.

I begrepet flerkultur er skillet mellom «oss» og «dem» logisk implisert. Samtidig skal skillet benektes. Røpes en stille frykt for at flerkultur likevel ikke var en god idé? Men, for å sitere en Ap-politiker, vi får den enten vi vil eller ikke. Antall innvandrere fra andre kulturer er i dag så stort at bare drakoniske statlige tiltak kan forhindre parallellsamfunn. Drakoniske tiltak vil sentrum ikke iverksette.

Ett holdepunkt er at mange «med innvandrerbakgrunn» er godt integrert, dvs. assimilert. Som individer, ikke som representanter for det eksotiske, er de en berikelse for landet. Et annet holdepunkt er erfaringer med tre generasjoner tyrkere i Tyskland, som viser at frustrerende mange er lite interessert i å tilpasse seg landet de bor i.

17 januar i år meldte NRK fra Kristiansand at «Muslimer vandrer i sentrum for å få ned volden».  Det er bra at de vandrer i sentrum. Som andre natteravner gjør de en viktig innsats. NRK rapporterer også hva Ole Hortemo ved Kristiansand politistasjon forteller om de voldelige, muslimske ungdommene som skal roes ned. Han sier at de har «en helt annen respekt for sine egne ledere». Så mye om det forkastelige skillet mellom oss og dem. Hva kunne reaksjonen være i maktens sentrum?

Den solbergske responsen er klar. Det er veldig positivt at muslimske menn — sikkert kvinner også, på sin måte — tar et så viktig sosialt ansvar.

Den solbergske responsen er klar. Det er veldig positivt at muslimske menn — sikkert kvinner også, på sin måte — tar et så viktig sosialt ansvar. NRK opplyser at mennene prøver å gi de unge «en hensikt med livet», noe som aldri har vært politiets oppgave. Det er ikke tale om å gå politiet i næringen. Rapporten fra Kristiansand er gledelig.

Det er mindre opplagt hvilke formuleringer som samsvarer med den listhaugske rolle i sentrum, men utvilsomt får de muslimske mennene ros der også. At unge muslimer har større respekt for dem, kan bety at de frykter politiet. Vel, det er bra at politiet fryktes. Slik en innvandringsminister skal sørge for at en integreringsminister får en lettere oppgave, slik skal vandrende muslimer sørge for at politiet får mindre å gjøre. Enig med Solberg.

De som ikke kjenner seg hjemme i sentrum, vil tenke noe annet. Noen vil se rapporten fra Kristiansand som enda en bekreftelse på at samfunnet vil bli revet i filler. At politiets resignasjon pakkes inn i en gla’melding, sier mye. Andre vil se det som islamofobisk rasisme å trekke frem dette, som ikke har noe med islam eller innvandring å gjøre. Ungdomsgjenger har til alle tider skrytt av liten respekt for ordensmakten. Det er normalt.

Sentrum kjenner til disse synspunktene. Sentrum beroliger. Politikere og kommentatorer står i kø for å berolige. Hva kan staten gjøre? Nå kommer det an på ansvarsbevisste borgere, muslimske ikke minst.

Det feite liberale egoet 

Uttrykket over er ikke ment som et kompliment, men det er villedende å tenke egoisme. Det handler om en selvtilfreds forvanskning av klassisk liberalisme, tilpasset en politisk agenda. «Innvandringsliberalisme» er det perfekte eksempel: Vil man være restriktiv så det monner, er man illiberal. Liberalisme innebærer at staten forbyr bare det som skader andre. Jeg blir ikke skadet av innvandrere. Jeg har ingen rett til å kreve at noen stenges ute. Har du?

Selvsagt vil ingen uttrykke seg så plumpt egosentrisk. Egoet har vokst seg stort på en annen tanke: Mea Culpa. Rettere sagt er det vår skyld. Vi har ikke vært flinke nok til å legge forholdene til rette, og hva vi ellers ikke har vært flinke nok til.

To aktuelle tendenser tilsier at sentrum klarer å holde på makten.

Psykologien er klar nok: Det kjennes trygt å påta seg skyld. Da kommer ikke anklagene fra andre. Jeg tror et menneske må slite med sin sårbarhet for å makte en ærlig selvkritikk, også politisk. Man vil beskyttes av svulmende selvkritikk.

Nå har flere oppdaget behovet for en slankekur. Slanking betyr ikke mindre moral, derimot mindre moralisme, mindre naivitet, mer realisme. Når makten ligger i sentrum, der den bør ligge, vil slankingen neppe føre til at mange blir anorektiske ekstremister, folk som kaster seg over de andre fordi det alltid er de andres skyld.

Men det er lett å forstå at man reagerer med forferdelse på det listhaugske fravær av unnskyldning, ingen bøyd nakke. Et så slankt ego oppleves som skremmende magert. En skikkelse som Listhaug i en sentrumsregjering? Absurd! Hadde man klart å få henne henne vekk fort, ville den tesen satt seg igjennom. Utholdenhet er avgjørende.

To aktuelle tendenser tilsier at sentrum klarer å holde på makten. For det første at de omtalte egoer er blitt mindre feite eller har mindre fremtredende posisjoner. For det andre at sentrum langt om lenge innser hvor dumt det er å snakke nedlatende om populus. Man kan ikke satse så mye på at folket ikke forstår latin.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden