Nyhet

Stakkars hvite (og brune) menn

PSTs kartlegging av bakgrunnen til høyreekstreme viser en tydelig sammenheng mellom menns utenforskap og høyreekstremisme.

Bilde: Pixabay

Kan voldelig ekstremisme sees på som uttrykk for en mannskrise? I så fall er det en reell fare for at høyreekstremisme kan bli en økt utfordring i årene fremover.

PSTs seneste temarapport Hvilken bakgrunn har personer i høyreekstreme miljøer i Norge?, er temmelig nedslående lesning – både fra et kjønns-, men ikke minst fra et samfunnsperspektiv.

I og for seg er det ikke overraskende at brorparten (86 %) av de rundt hundre høyreekstreme personene som befinner seg i PSTs søkelys er menn; Det gjenspeiler en generell overrepresentasjon av menn i kriminalstatistikken.   

PST-rapporten gir imidlertid også et nokså entydig bilde av faktorene som ligger til grunn for høyreekstrem radikalisering (lav utdanning, arbeidsledighet og sosialt utenforskap).

Siden mye tyder på at menn er overrepresentert i de gruppene som faller utenfor i vårt kunnskapssamfunn – ikke minst tatt i betraktning hvordan det rammer det tradisjonelle mannsidealet – står vi trolig overfor en økt utfordring med høyreekstremisme i årene som kommer.  

Den mannlige “taper”

Det som trolig er det viktigste funnet i PST-rapporten er at over halvparten (52 %) av de kartlagte høyreekstreme ikke er i arbeid i det hele tatt, mens bare 40 prosent er i fulltidsjobb. Tatt i betraktning at omtrent samtlige er i arbeidsfør alder, og at den generelle sysselsettingsgraden i Norge er på over 70 prosent, (for menn ligger den på rundt 80 prosent) er dette mildt sagt begredelig lesning.

Ikke overraskende har utvalget også lavere utdanning enn gjennomsnittet. Den svake tilknytningen til arbeidslivet gjenspeiler seg dessuten også i psykososiale forhold. Så mange som 83 prosent av utvalget er registrert i straffesaksregisteret, 42 prosent oppgis å ha rusrelaterte problemer, mens 41 prosent har begått voldshandlinger.

Det er forøvrig verdt å merke seg at funnene er påfallende like, og omtrent identiske, med det som fremkom i PSTs kartlegging av personer i deres søkelys for islamsk ekstremisme i 2016:

Her var mannsandelen på 88 prosent, 43 prosent av mennene var registrert med rusproblemer og 68 prosent hadde tilknytning til kriminalitet, hvorav 46 prosent til voldsrelatert kriminalitet. Utdanningsnivået var omtrent tilsvarende som for høyreekstreme, og 64 prosent hadde bare “…sporadisk arbeidslivstilknytningen kombinert med lange perioder med arbeidsledighet”.

Arbeidsledighet og ekstremisme

Funnene er i og for seg knapt noen overraskelse: Forbindelsen mellom voldelig ekstremisme og arbeidsledighet (og ofte medfølgende) psykososiale problemer er allerede godt etablert i forskningen. Den enkle (og åpenbare) forklaringen er at mens misnøye vanligvis uttrykkes med et legitimt samfunnsengasjement, åpner utenforskapet for en vilje til bruk av vold.

Men faktisk kan man trolig argumentere for at arbeidsledighet kan stå som en enda viktigere forklaringsfaktor enn det som ofte fremkommer, ikke minst dersom man også inkluderer utbredelsen av ekstremistisk ideologi i et samfunn.   

Islamistisk terror, som har vært den fremtredende formen for voldelig ekstremisme siden tusenårsskiftet, er et godt eksempel på det. Selv om mange fortsatt “kjøper” en forklaring om at denne har vokst frem som svar på et (gjerne rettmessig) hat mot vestlig kolonialisme og innblanding i regionen, og ydmykelsen det har utgjort mot islam og muslimer, er nok bildet i virkeligheten langt mer sammensatt.

Politisk islam har i høyeste grad også vokst frem som en motreaksjon mot autokratiske diktatorer (riktignok noen ganger støttet av Vesten). Forklaringen på at denne ideologien har antatt et såpass ytterliggående og voldelig uttrykk er imidlertid trolig følgende:

Vaksinasjonsprogrammer, tilgang på antibiotika og andre helsetiltak som har sikret rent vann førte til en dramatisk nedgang i spedbarnsdødelighet Midtøsten og Nord-Afrika på 1980 og 90-tallet. Det gav en babyboom, som i sin tur resulterte i at arbeidsledigheten blant unge i regionen har vært den høyeste i verden etter årtusenskiftet.

Ekstrem og voldelig islamisme hadde trolig uansett eksistert som ideologi. Men den har funnet en nærmest umettelig næring i en stor gruppe av unge frustrerte menn, som siden de ikke har arbeid også har måttet utsette å gifte seg og stifte egen familie, i en kultur der forsørgeransvaret påligger mannen.

Her har radikal islamisme kunnet tilby en overforenklet (men forståelig) verdensanskuelse som ramme for frustrasjonene, og et livsmål i en ellers så målløs tilværelse. I ytterste forstand gir det å utføre islamistisk terror også en mulighet til å reetablere maskulinitet, ikke minst med lovnader om seksuell tilfredsstillelse i en “martyrs” etterliv.     

Hvorfor høyreekstremisme?

Hvorfor skal man så rope varsko om høyreekstremisme her i Norge? Den totale sysselsettingsgraden er tross alt høy og vi har dessuten en sterk velferdsstat som sikrer at ingen havner på gata. I bunn har vi et velfungerende demokrati. Og vi har dessuten en ganske så annen tilnærming til både maskulinitet, kjønnsroller og samliv i Norge enn i Midtøsten.

Også en lang rekke kulturhistoriske forhold taler for at terror og ekstremisme trolig aldri kommer til å gjennomsyre vårt samfunn på tilsvarende måte som i Midtøsten.

Det er langt på vei riktig at det kan fremstå som fjernt å trekke paralleller mellom fremvekst av islamsk ekstremisme og høyreekstremisme i vårt samfunn. Likevel befester PSTs seneste kartlegging utvetydig at de grunnleggende mekanismene som fører til islamistisk ekstremisme, også gjelder for høyreekstremisme.

Samtidig, og dersom man isolert sett ser på faktoren maskulint statustap, kan man imidlertid til og med argumentere for at fallet er desto hardere i Vesten og i Norge, for de det gjelder. Og at utgangspunktet for rekruttering til voldelig ekstremisme dermed også er desto større.

USA som eksempel

Man kan begynne med å kaste et blikk over Atlanteren og til USA.

Nylig omtalte Washington Post en undersøkelse som viser en dobling i antall unge amerikanere (i alderen 19-29) som ikke har hatt sex det seneste året fra 2008 til 2018. Mens fordelingen mellom kjønnene tidligere har vært nokså lik, skjedde det en endring i 2010. I dag er det markant flere unge menn enn kvinner i USA som lever uten sex (18 vs 28 prosent).

Psykologiprofessor Jean Twenge knyttet i artikkelen tallene til en tydelig økning i arbeidsledigheten blant unge menn uten høyere utdannelse i senere år, og til forskning som viser at det er en tydelig korrelasjon mellom yrkesdeltakelse og det å være i stabile parforhold.

Forklaringen på den økte arbeidsledigheten er at globalisering har ført til tap av industriarbeidsplasser, at unge menn uten utdannelse har fått flere arbeidsinnvandrere å konkurrere om servicejobber med, og at det øvrige arbeidsmarkedet i økende grad etterspør høy kompetanse.

Samtidig viser tall fra U.S. Department of Education at det er langt flere kvinner enn menn som tar (og har) universitetsutdannelse (i 2017 bestod studentmassen av 56 prosent av kvinner).

Forklaringen fra OECD er at gutter henger etter jenter i lesing i grunnskolen, og at utdannelse har blitt nøkkelen til suksess i vestlige kunnskapssamfunn. Eller mer banalt sagt; At evnen til å sitte stille, langsiktig planlegging og selvadministrasjon har erstattet fysisk styrke som suksessfaktor.

Menn med lavest sosioøkonomisk bakgrunn er de som sakker mest akterut. Og en ubønnhørlig konsekvens synes altså å være at et voksende antall unge menn faller utenfor på de feltene som det hersker bred enighet om at gir livet mening (arbeid, parforhold, familie).   

En tilsvarende trend ser man også i Norge. Det regjeringsoppnevnte Stoltenberg-utvalget bekreftet nylig at det også her finnes systematiske kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner der gutter taper på omtrent alle fronter, unntatt matematikk, kroppsøvning og i praktiske fag.

Selv om man ikke har tilsvarende data på hvem som har sex i Norge, viser data at andelen barnløse menn har økt dramatisk på én generasjon fra 14 på 25 prosent. Det tilsvarende tallet for kvinner er på 9 til 15 prosent.

“Kvinner ikke vil ha barn med menn med lavere status”, var forsker Thorgeir Kolshus’ forklaring på kjønnsgapet. Det fører oss over i et mer kontroversielt felt; statusfallet.

Større ydmykelse

I Midtøsten har unge menns frustrasjon over å ikke kunne stifte familie og dermed tre inn i en tradisjonell mannsrolle, hovedsakelig blitt formulert i hat mot en ytre fiende. Mannens rolle som forsørger og patriark i samfunnet holdes fortsatt ved hevd, og mennene har hverken blitt valgt vekk eller utkonkurrert av kvinner i regionen.

Og dette er den viktigste forskjellen: I en vestlig (og norsk) kontekst skjer statusfallet på bekostning av “egne” kvinner, som ikke bare i økt grad utkonkurrerer dem i arbeidslivet, men som også aktivt velger dem bort. Ydmykelsen mot disses (tradisjonelle) maskulinitet er dermed nærmest total.

I USA har det økende utenforskapet tydeligst blitt uttrykt i “Incel”-bevegelsen, menn som lever i ufrivillig sølibat. Selv om det ikke er utelukkende overlappende, assosieres Incel-bevegelsen også med det såkalte “Alt Right”-bevegelsen; Det er en ny, alternativ høyreside som omfatter et bredt spekter av “hvit makt”-grupperinger i USA, fra nynazister til hvite separatister og innvandringsmotstandere.

Bevegelsen er også kjent for å være antifeministisk, der en av målsetningene er å gå tilbake til et mer patriarkalsk samfunn der menns rettigheter (og interesser) står sterkere.

I en samtale jeg hadde med lederen i britiske Antisemitism Policy Trust, Danny Stone, tidligere i år, påpekte også han den påfallende forbindelsen mellom misogynisme, kvinnehat og ytre høyre-grupper på internett, som hans organisasjon jobber med å kartlegge.

Kort vei

Altså er veien ikke lang fra gutterommets utenforskap til en “mannosfære” på ulike internettfora og til et radikalt ytre høyre, som igjen fungerer som rekrutteringspool for høyreekstreme grupper.

Samtidig er sannheten også at dette er en trend som vanskelig lar seg motvirke. På samme måter som at menn har hatt et momentum i samfunn og tider der fysisk styrke og praktisk problemløsning har vært viktige egenskaper, har kvinner et tilsvarende momentum i dagens (og fremtidens) kunnskapssamfunn.

At Stoltenberg-utvalget begrenset seg til å foreslå økt vekting av karakterene i fag gutter er flinkest i som eneste løsning for å utjevne ulikhetene, reflekterer disse begrensningene.

Det mannlige utenforskapet som vokser frem i Vesten er nok i alle fall foreløpig langt ifra i de dimensjonene vi har sett i Midtøsten siden 2000, der endrede samfunnsforhold i regionen har blitt brensel for en islamistisk ekstremisme som etterhvert har fått et globalt nedslagsfelt.

PSTs kartlegging av høyreekstreme miljøer gir likevel en sterk indikasjon på at dette er noe som er vel verdt å ha bevissthet om.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden