Politikk

Stalinisten Valla

Vallas brutale lederstil bør ikke overraske noen. Hun har en fortid som stalinist - en fortid hun aldri har tatt avstand fra. Les mer om saken i denne artikkelen fra tidsskriftet Tidens Tegn. Tidsskriftet Tidens Tegn nr 4 1997 hadde en avslørende artikkel om Gerd-Liv Valla, skrevet av…

Vallas brutale lederstil bør ikke overraske noen. Hun har en fortid som stalinist – en fortid hun aldri har tatt avstand fra. Les mer om saken i denne artikkelen fra tidsskriftet Tidens Tegn.

Tidsskriftet Tidens Tegn nr 4 1997 hadde en avslørende artikkel om Gerd-Liv Valla, skrevet av Vidar Helgesen. Her tok han for seg hennes aktive engasjement i KUL (Kommunistisk Studentlag.) Der tilba man Stalin, og Albania var modellandet. En væpnet, voldelig revolusjon var målet. Norges mektigste kvinne, LO-leder Gerd Liv Valla har aldri tatt avstand fra de synspunkter og aktiviteter hun sto for den gang. De siste dagers avsløringer om Vallas lederstil tyder på at hun ikke bare har latt seg inspirere av Stalins ideologi, men også av hans metoder for lederskap – management by fear.
Les også Vidar Helgesens artikkel «Justisminister med høy moral».
Artikkelen har nå fått fornyet aktualitet, og Minerva har gleden av å gjengi den i sin helhet. God lesning!

STEMTE FOR STALIN

Av Vidar Helgesen
”Regjeringens nye justisminister Gerd-Liv Valla (49) var på 70-tallet aktiv kommunist” kunne Dagbladet, melde den 5. februar. Hun ”var med i Kommunistisk Universitetslag i en periode på 70-tallet”. Det er sant, men ikke hele sannheten: Hun valgte Stalins side så sent som i 1980, i en alder av 32 år.
LANDETS JUSTISMINISTER HADDE FOR FEMTEN — tyve år siden temmelig spesielle oppfatninger om rettsstaten, om borgerlige rettigheter og demokrati. Og den nye LO-nestlederen hadde sterke oppfatninger om LO, om arbeidskamper og korporatisme. I dag sier Gerd-Liv Valla: ”Jeg har liten sans for å sitte 20 år etterpå og angre på det jeg gjorde.” Et annet KUL-medlem, Knut Erik Aagaard, skriver i Tidens Tegn 3/97 at heller ikke han angrer et øyeblikk på sin innsats i KUL. Han fremlegger imidlertid en selvkritikk som justisministeren, i skrivende stund og så vidt vites, aldri har foretatt offentlig: Han sier at det han og KUL sto for var feil, udemokratisk og uforstandig, og til dels uetisk. Aagaard skriver også: ”Jeg kan til og med skryte av å ha deltatt i det demokratiske og antistalinistiske opprøret som førte til at KUL sprakk og forsvant.” Det er mer enn justisministeren kan…
En annen av ”antistalinistene” fra den gang sier til Tidens Tegn: ”Jeg angrer absolutt ikke, for vi kom jo heldigvis aldri så langt at vi gjorde noe av det vi diskuterte. Vi var ikke noen aksjonistgruppe, men en gjeng som førte grundige diskusjoner om marxistisk og leninistisk teori. Det er lett å se i ettertid at vi kom ut med livsfjerne resultater, og det hang sammen med vår trang til å være konsekvente. Men skulle det bli fulgt opp i konkret politikk, hadde det blitt nokså ille.”

Fra sosialist til kommunist

Gerd-Liv Valla tilhørte tidlig på 70-tallet SF, og hun ble i 1973 leder for Norsk Studentunion med støtte både fra Rød Front-fløyen (AKP) og fra mer sentrumsorienterte studenter. Få år senere havnet hun i Kommunistisk Universitetslag (KUL), som anså Rød Front som ”småborgerlige” og Arbeiderpartiet og LO som ”sosialfascistiske”.
KUL ble dannet høsten 1973 av en gruppe utbrytere fra AKP (m-l). Bakgrunnen var at AKP ”måtte betraktes som en småborgerlig interesseorganisasjon som påberopte seg arbeiderklassen som et dekke for en annen klasses særinteresser,” heter det i boken ”KUL 2 år” som kom ut i 1975. Samme år gikk KUL inn i en organisatorisk symbiose med Kommunistisk Arbeiderforbund (KA): ”KUL betrakter i dag KA som det kommunistiske sentrum og som den partibyggende organisasjon i Norge i dag”. KA besto i utgangspunktet av en del utbrytere og utkastede fra NKP.
Dette kommunistiske sentrum besto av noen titalls mennesker, aldri mer enn 50, ifølge en av de som var aktive. I løpet av 70-tallet og inn på 80-tallet gikk KUL og KA gjennom stadige splittelser og avskallinger. Det øvrige studentmiljøet betrakter dem som noen særinger. I studentavisen Universitas fra de mørkerødeste 70-årene er det få referanser til KUL.

Hva sto KUL og Valla for?

Det finnes et antall referanser til Gerd-Liv Valla som taler og debattant både i KULs organ ”Gnisten” Og i KAs organ ”den røde Arbeideren” (drA) fra slutten av 70-tallet (samt at sistnevnte organ i 1984 brakte et gjentrykk av et foredrag Valla holdt 8. mars 1979, hvilket borger for at hun på dette tidspunkt fremdeles var comme il faut i det som da måtte være igjen av KA). Men så godt som alle artikler var usignerte, slik det var vanlig på den ytterste venstre fløy på 70-tallet. Dette var imidlertid ikke et miljø hvor man tålte at indre uenigheter kom på trykk. Derfor kan det neppe være tvil om at Valla sto inne for KUL og KAs politiske linje.

Synet på rettsstat, demokrati og borgerlige rettigheter

Den bevegelse som Valla viet seg til på 70-tallet, var mot den ”borgerlige rettsstaten”, brukte ”demokrat” som nedsettende betegnelse og ønsket væpnet revolusjon og proletariatets diktatur.
KULs Svein Borgen uttalte til Universitas i 1978: ”I 1979 vil klassekampen bli hardere dag for dag, det er ikke sikkert det er så lenge til den kommunistiske revolusjon. (…) Demokratiet er på vei ut, den fascistiske politistaten på vei inn. — Ved å stemme på KUL tar du standpunkt i klassekampen, dermed støtter du den eneste klassen som ikke bare har materielle interesser i klassekampen, men som også historia har pålagt å gjennomføre den proletariske revolusjonen.”
Lovgiving var for KUL ikke veien å gå for å tjene arbeidernes sak: ”Med sin ”fredsplikt”, koplingsbestemmelse, voldgift og arbeidsrett begrenser arbeidstvistlovgivningen arbeidernes legale kampmuligheter, og gjør streikeretten til en formal-juridisk rett uten reelt innhold” (Gnisten 1975). Dette var Valla enig i. Hun ga i sin 8. mars tale i 1979 uttrykk for hvordan arbeiderne måtte forholde seg til lover og regler: ”Kampen må ikke føres gjennom henvisning til rettferdighetsprinsipper og henvisning til lovregler som må innebære at i tilfeldige tvister må det borgerlige rettsapparat koples inn for å avgjøre om det er syndet mot lov og regelverk. Dette er å legge veien åpen for ytterligere korporativisering og statlig kontroll”. Og Valla avsluttet sin tale slik: ”Klasse mot klasse for revolusjonen!”

Ville knuse LO og staten

KUL førte klassekamp mot LO. I en artikkel om ”Fagforeningene og fascismen het det at ”LO-apparatet nå er blitt til et integrert ledd i statsbygningen og at den dermed i seg selv er kanskje den viktigste faktor i kampen for gjennomføringen av den korporative stat. For marxister og leninister burde innstillingen dermed være klar: at det langsiktige mål er å knuse dette apparatet sammen med de øvrige kapitalistiske statsapparatet — og at det er like illusorisk å ville gjøre LO til arbeidernes kamporganisasjon som det er å ville gjøre staten til det” (Gnisten 2/1973).
LO var et redskap for borgerskapets kontroll med arbeiderklassen (…) Våre paroler for den direkte økonomiske kampen er: AVSLØR OG BEKJEMP DE REFORMISTISKE OG REVISJONISTISKE FORRÆDERNE. VELG EGNE STREIKEKOMITEER FOR KAMP — SETT LO-APPARATET TIL SIDE” (Gnisten 1975)
I KULs 1. mai parole 1977 het det: ”Avvis de sosialfascistiske framstøt fra DNA og LO-ledelsen! Reis arbeiderklassens revolusjonære kamp mot borgerstaten — for sosialismen!” Og KULs 3. kongress desember 1978 slo fast at ”Lønnsstoppen er hittil det mest drastiske tiltaket borgerskapet — gjennom DNA og LO — har satt i verk for å redde seg ut av den allmenne krisa kapitalen befinner seg i nasjonalt så vel som internasjonalt, og markerer et viktig skritt i retning av et sosialfascistisk regime i Norge.”
Gerd-Liv Valla sa selv i den nevnte tale 8. mars 1979: ”For det første skulle det være innlysende at det i dag ikke er mindre påtrengende og nødvendig å avsløre og bekjempe den klassesamarbeidslinje den borgerlige og småborgerlige kvinnebevegelsen står for, hva enten denne uttrykkes gjennom feministiske propagandaparoler (….) eller gjennom krav som svekker arbeiderklassen rent materielt, jeg tenker her bl.a. på den såkalte ”myke linjen” som bl.a. forfekter viktigheten av mye fritid framfor høyere lønn eller med de begrensninger som LO-ledelsen har innført: livsstandard framfor levestandard. En linje som har som funksjon å lette og rettferdiggjøre de for kapitalen nødvendige lønnsnedslag i en krisetid.”
”Her hjemme har arbeiderklassen allerede i lang tid fått merke nedgangstidene gjennom økende arbeidsledighet, rasjonalisering og daglige bedriftsnedleggelser. I år har vi i tillegg fått loven om lønnsstopp, en lov som har som sin konsekvens at arbeiderklassens materielle levestandard senkes og utbyggingen av den korporative staten forsterkes.”

Væpnet revolusjon, dødsstraff og utrenskinger

KUL og KA gikk inn for væpnet revolusjon og avviste at det fantes noen fredelig vei til sosialismen. Dette er noe av det de sto for:
  • Det finnes ikke et eneste eksempel på at den fredelige vei til sosialismen har lykkes. (…) Alle tidligere historiske begivenheter og de som måtte komme vil bidra til at hele den norske arbeiderklassen endelig vil forkaste alt tullprat om den fredelige vei til sosialismen.” (drA 1973).
  • I en resolusjon fra KULs 3. kongress i desember 1978 het det: ”hvis den imperialistiske krigen først bryter ut, må arbeiderklassens linje i de kapitalistiske land være å vende våpnene innover mot sitt eget borgerskap og omforme krigen til en revolusjonær borgerkrig.”
  • Om kampen mellom Rød Front og Den Konservative Studenterforening uttalte Pål Espen Søbye i KUL at det var ”en kamp om hvem som er best i stand til å ivareta norske imperialistiske interesser og om hvem som er de beste demokrater.” (drA 1978)
  • Etter Kinas brudd med Albania støttet AKP(m-l) Kina, mens KUL sto på at Albania gikk den rette kommunistiske vei. I en debatt mellom Pål Steigan fra AKP og Truls Wyller fra KUL hadde Steigan vist seg som en sviker mot de kommunistiske idealer: ”På verste borgerlige manér hyklet Pål Steigan sin bekymring over utrenskninger og dødsstraff i Albania — noe som for øvrig aldri har forekommet i masseomfang i dette landet.” AKP(m-l)s nye syn på vold ble stemplet som ”borgerlig”: ”Nettopp ved å benekte voldens nødvendighet blir den desto mer blindtvirkende og hemningsløs når den bryter løs.” (drA 1978)

Hyllest til diktatorer

Kina: Kommunistisk Arbeiderforbund sendte i 1973 hilsningstelegram til Kina i fm. 24-års dagen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina: Under det proletare lederskap av Kinas kommunistiske parti med dets formann Mao Tsetung i spissen gjennomførte de arbeidende masser i Kina sin revolusjon, gjorde opp med den utenlandske aggresjon og undertrykking og bekjempet det innenlandske borgerskap, de reaksjonære utbyttere og deres lakeier. (…) Vi ønsker lykke til med Kinas Kommunistiske partis 10. kongress som sikkert staker veien fram for sosialismens og kommunismens sak. LEVE MARXISME-LENINISMEN — MAO TSETUNGS TENKING! LEVE DET STORE, ÆRERIKE OG RETTSINDIGE KINESISKE KOMMUNISTPARTI! LEVE VÅR STORE LEDER — FORMANN MAO! MÅ HAN LENGE LEVE!”
KUL sto på samme linje — inntil Maos død i 1976. KULs kongress i 1977 tok avstand fra Deng Xiaopings ”borgerlig(e) restaurasjon: ”Det er i dag alle kommunisters plikt å støtte de revolusjonære i Kina i deres kamp mot den borgerlige fløyen i Kinas kommunistparti. Året etter var kampen tapt: Da slo KULs kongress fast at ”Kina er derfor å betrakte som et statskapitalistisk samfunn i ferd med å integreres fullstendig i det imperialistiske verdenssystemet (…) Den kinesiske kontrarevolusjonen er et alvorlig tap for verdens arbeiderklasse. Arbeiderklassen har tapt den proletariske statsmakten i Kina…”
Albania: men fortsatt hadde man Albania. ”verdensproletariatets ideologiske fører og dets organisatoriske sentrum — og ”alle virkelig kommunisters eneste håp i Europa.” 1. mai 1978 lød en av parolene: ”Støtt og forsvar det albanske proletardiktaturet, en bastion for verdensproletariatet!” Og KUL sendte følgende hilsen til det albanske folk: ”Kommunistisk Universitetslags 3. kongress uttrykker sin solidariske støtte til det sosialistiske Albania under ledelse av Arbeidets parti i Albania. Albania står i dag i spissen for verdensproletariatets kamp mot borgerskap og reaksjon.(…) Progressive verden over og venner av de sosialistiske Albania vil forsterke sitt arbeid for å forhindre imperialistenes planer om å isolere det sosialistiske Albania. LEVE MARXISMEN-LENINISMEN! PROLETARER I ALLE LAND FORÉN DERE!”
I 1980 var KAs syn at Albania var ”verdens eneste sosialistiske land i dag”.
Sovjet og synet på Stalin: KUL støttet ikke Sovjetunionen: ”Det er derfor korrekt (…) å betegne Sovjet som en stigende og som en sosialimperialistisk makt og å se landets utenrikspolitikk som framtvunget av dets stagnerte, statskapitalistiske og militariserte økonomi” (Gnisten 5/1976). Den virkelige sosialismen hadde forsvunnet i Sovjet med Stalin. I forbindelse med 100-års jubileet for Stalins fødsel i 1979 skrev ”den røde Arbeideren” om Krutsjov at ”angrepet på Stalin var intet annet enn et gjennomført hyklersk og opportunisk forsøk på å dekke over det faktum at Krutsjov selv var det ektefødte barn av partiet slik det utviklet seg i ”Stalin-tidas” siste fase. Dette avkom hadde bare til hensikt å rydde av veien de siste rester av sosialismen fra oppbygningsfasen under proletariatets diktatur.”
Samme avis slo fast følgende om Stalin: ”Han var i årtier inspirator, rådgiver og leder for proletariatets revolusjonære kamp på alle kontinenter. Derfor er han elsket av det kjempende proletariat og av alle sanne kommunister.”
Splittelse om Stalin. Under overflaten var det på denne tiden strid mellom KA og KUL. De fleste medlemmene i KUL var ikke stalinister, i motsetning til de toneangivende i KA. På KAs landsmøte høsten 1979 ble det et flertall, anført av de fleste i KUL, for formuleringer som kritiserte Stalin. Rett nok var det enighet om følgende: ”Trass i alle svakheter — ikke minst i teorien (forf. uth.) — var Stalin partiets drivende kraft til 1936, og det var den innsats partiet ytte den gang arbeiderklassen i Sovjetunionen, verdensproletariatet og alle undertrykte folk og nasjoner kunne høste fruktene av seinere. (…) Vår virksomhet i dag ser vi da også i forlengelsen av Sovjetfolkets — og seinere de kinesiske kommunistenes — konstruktive bygging av sosialismen. Det er derfor vi framhever Stalin og Mao Zedong som marxistiske ”klassikere”. Men der stanset enigheten. Flertallet mente Stalins politiske ledelse etter 1936 var så innrettet på de økonomiske resultater at ”partiets virksomhet i oppbyggingsfasen ble undergravd i neste omgang. ”Dermed kom det til et gradvis forfall i staten og partiet, og Krutsjov kunne ta de hele og fulle konsekvenser av forfallet i 1956-57.
Slik vant ”antistalinistene fra KUL første runde. Men Stalin-fløyen slo tilbake på et ekstraordinært landsmøte i januar 1980, noe ”den røde Arbeideren” presenterte med følgende overskrift, illustrert med et bilde av Lenin: ”Kommunistisk Arbeiderforbund er gjenreist som redskap for arbeiderklassen.”I artikkelen heter det: ”Siden sist høst har KA vært inne i en alvorlig krise. Med forbundets ekstraordinære landsmøte 26.-27. januar er krisen overvunnet, og forbundet kan på et enhetlig og bedre grunnlag gå videre i arbeidet med å bygge et kommunistisk parti i Norge. På det ekstraordinære landsmøtet marsjerte en gruppering med utspring i KUL ut allerede etter første avstemming. Landsmøtet vedtok bl.a. at medlemskap i KUL er uforenlig med medlemskap i KA, og valgte ny sentralkomite…”
Gerd-Liv Valla marsjerte ikke ut.Hun stemte med Stalin-fløyen.

Forsvar for Moskva-prosessene

Programformuleringen som inneholdt nokså forsiktig kritikk av Stalin, ble fremstilt slik i drA 2/80: ”Det betydde et brudd med KAs prinsippfaste oppslutning om det internasjonale sentrum og det sosialistiske fedreland som Sovjetunionen på dette tidspunkt representerte for verdens arbeiderklasse.”
De som nettopp var kastet ut, hadde bl.a. gjort seg skyldig i å hevde at ”Moskva-prosessene betegnet innledningen på kontrarevolusjonen i Sovjetunionen”. Dette ble av den Valla-støttede nye ledelsen stemplet som forsøk ”på å stille KA på borgerskapets, fascismens og trotskismens side i deres vanærende kamp mot Sovjetunionen og rive forbundet endelig løs fra kontinuiteten fra verdens kommunistiske bevegelse. Stalin ble gjort til en borgerlig kontra-revolusjonær, ofrene for Moskva-prosessen til revolusjonens forsvarer av det proletariske diktaturet.

KUL over i historien

Med dette forsvant KUL over i historien. KA holdt imidlertid frem, og senest i år — i 1997 — utkom ”den røde Arbeideren” med en 1. mai utgave, visstnok produsert av et par-tre tilårskomne ex NKPere. ”En røst fra graven”, kommenterer en av dem som ble kastet ut i 1980. En av hans ”kamerater” fra den gang kan fortelle at KA-miljøet i realiteten gikk i oppløsning i 1982-83: de få gjenværende KA-medlemmer med akademisk bakgrunn forlot da KA, og det gjaldt også Gerd-Liv Valla.
—————————————–

Ferske linker om Valla-saken:

Dagbladet:
VG
DN
Aftenposten

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden