Snoen Blogger

Stangs appell

Fabian Stang har valgt å støtte dem som krever total selvsensur for å hindre krenkelse, og dermed tatt feil side i en viktig kulturkamp.

Fabian Stang har valgt å støtte dem som krever total selvsensur for å hindre krenkelse, og dermed tatt feil side i en viktig kulturkamp.  

Se også filosof Kjell Madsens svar til Jan Arild Snoen: «Soft on islam?».

I går demonstrerte mellom 3500 og 6000 (hovedsakelig) muslimer på Youngstorget mot filmen som håner Muhammed. Av bildene fra demonstrasjonen fremkommer det at få kvinner var til stede i mengden, selv om noen var blant talerne. De andre har formodentlig ikke behov for å ytre seg.

Derimot var både biskop Kvarme og byens ordfører der, og holdt appeller.

Deres deltakelse minner om den unnfallenhet som blant annet den norske regjering utviste da Vebjørn Selbekk ble truet på livet etter å ha republisert Muhammed-karikaturene. Da dro en tverreligiøs delegasjon til sunnienes fremste skriftlærde, jødehateren Yusuf al-Qaradawi, for å unnskylde Selbekks oppførsel og forsikret ham om at Norge hadde en blasfemiparagraf. Qaradawi forlangte innskjerping av blasfemiloven. Den norske regjeringen la frem et slikt forslag to år etter, formodentlig uten at det hadde noe direkte med Qaradawis krav å gjøre. (Kirken er konsekvent: Også Tahir ul Qadri, en annen av Islamsk Råds fremste inspiratorer, som vi kommer tilbake til nedenfor, omtales i dag som moderat og fredselskende.)

Krenkelsen verre enn volden
Demonstrasjonen ble utlyst av Islamsk Råd Norge. La oss se hva IRNs generalsekretær Mehtab Afsar sa i et intervju med Dagsavisen som ble publisert torsdag. Dagsavisen spør:

”Er markeringen da først og fremst en reaksjon på selve filmen eller på opptøyene og drapene som er begått i kjølvannet av den?”

Afsar: ”Det er en reaksjon på filmen. Vi vil vise vår avsky mot den og kjærlighet til vår profet. Dette er en krenkelse av profeten og islam, som skjer med jevne mellomrom. Man gjemmer seg bak begreper som ytringsfrihet og demokrati, men dette har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Dette er mobbing.”

Selv om Afsar tidligere i intervjuet har tatt avstand fra vold som reaksjonsform, er prioriteringen altså helt klar: Det er mer alvorlig at islam og Muhammed er krenket, enn at de krenkede har svart med drap.

Derfor hjelper det også bare litt at talerne på Youngstorget gjennomgående tok avstand fra vold. Det skulle bare mangle. At de radikale islamistene som samtidig demonstrerte utenfor den amerikanske ambassaden hyller vold og Osama bin Laden, er selvsagt mye verre.

Dagsavisen: ”Filmen beskrives i de fleste medier som amatørmessig og plump, og den er kanskje laget bare for å provosere. Men må man ikke faktisk akseptere at slikt skjer med jevne mellomrom i demokratier med høy grad av ytringsfrihet?

Afsar: – Igjen er det misvisende å bruke begreper som ytringsfrihet og demokrati. Du kan godt krenke meg og hva jeg mener. Men er det demokratisk å mobbe andre? Å tråkke på andre mennesker? Å spytte på dem? Her er hensikten å snakke nedlatende om islam og profeten. Jeg tror ikke noe sivilisert samfunn kan stå inne for denne framgangsmåten.”

Arnfinn Pettersen i Fri Tanke viser til at ingen muslimer blir tråkket på og spyttet på i bokstavelig forstand. De eneste som har tatt i bruk fysiske virkemidler er ”de krenkede”.

Afsar mener at i siviliserte samfunn krenker man ikke. Snarere tvert imot, vil jeg si. Siden følelsen av krenkelse er svært subjektiv, og historisk sett har omfattet det meste av uortodoks tenkning og utsagn, er det Afsar tar til orde for intellektuell stillstand, en lukket debatt. Som jeg har skrevet om tidligere er den muslimske verden preget av en slik stillstand, der dogmer ikke utfordres, og det skjer liten eller ingen innovasjon, kulturelt, økonomisk, politisk, vitenskapelig. En fri og innovativ sivilisasjon må også ha en plass for det mange vil finne krenkende. Afsars form for ”sivilisasjon” er ikke noe jeg ønsker meg her i Norge.

Misbruk av ytringsfriheten
Det finnes tre hovedståsteder i kampen om ytringsfriheten. På den ene siden står de som forsvarer den helt ut, også når de er uenige i de ytringene som fremmes eller finner formen ufyselig og kritiserer dette. På den andre siden står de som vil forby slike ytringer. I en mellomposisjon kommer de som bare ønsker ”ansvarlig” bruk av ytringsfriheten, i realiteten selvsensur, og som omtaler de ytringene de ikke liker som ”misbruk” av ytringsfriheten.

Forsvaret for ytringsfriheten testes ikke av ytringer vi er enige i, eller synes er verdifulle. Den testes nettopp av det vi finner skadelig og ufyselig.

Dagsavisen spør Afsar: ”Mener du de som står bak filmen burde vært straffet på noen måte?

– Min kommentar til dette er at de som står bak filmen selv forstår at de har hånet og latterliggjort mennesker og deres tro. De må selv innse at dette ikke har noe med ytringsfrihet og demokrati å gjøre.

Afsar og Islamsk Råd er bevisst ulne i spørsmålet om straff for blasfemi. Søk etter dette på hjemmesidene til IRN, og dere finner ingenting. (Islamsk Råd er for øvrig kjent for at de etter mange år ikke har klart å fordømme dødsstraff for homofile).

Før han ble leder for Islamsk Råd, var Afsar leder for menigheten Minhaj ul-Quran i Norge. Menighetens internasjonale leder og stifter, Tahir ul Qadri ble omtalt av Alexandra Irene Larsen her på Minerva nylig. Han er klar nok: Blasfemikere skal henrettes som hunder. (Se også denne).

Når Fabian Stang velger å stå sammen med Islamsk Råd i en demonstrasjon, bidrar han til å legitimere organisasjonens beveggrunner for å demonstrere.  Det viser seg at Afsars og Stangs retorikk også er ganske lik.

Dagsavisen: Mener du at islam og profeten skal være fritatt fra religionskritikk og satire?

Afsar: – Å lage slike filmer – og latterliggjøre – har ingen ting med kritikk å gjøre. Det har heller ingen ting med ytringsfrihet å gjøre. Det er altså misbruk av begrepet ytringsfrihet. Utgangspunktet må være gjensidig respekt.”

Dette sa Stang på Youngstorget, ifølge pressens referater:

”Noen har sagt at jeg er veldig uenig i det du sier, men jeg vil kjempe inntil min død for din rett til å si det. Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten til å krenke andres følelser. Slikt ynkelig misbruk må møtes med mot og samhold. Det er forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket, men vi skal aldri svare på slik oppførsel med vold.”

På forhånd sa Stang:

”- Jeg har også oppfattet at formålet også er å markere avstand fra å svare hatefulle ytringer med vold. Men hvis det er slik at noen vil misbruke denne ytringsfriheten til å opptre voldelig eller kaste sten eller hva det skal være, tar jeg sterk avstand fra det.”

Dette er i beste fall et forvirret utsagn. Filmskaperne har ”misbrukt ytringsfriheten”. Dersom noen i protest møter dette med vold, er det også ”misbruk av ytringsfriheten”, ifølge Stang.

Ordførerrollen
Dersom en vanlig politiker uttaler seg slik, kan man være enig eller uenige i det. Men ordførerens rolle er en annen. Utom valgkamper, der han igjen trer inn i en partipolitisk rolle, er ordførerens rolle i byer med parlamentarisk system (byråd) å heve seg over partipolitikken og representere hele byen. Denne rollen fylte Fabian Stang på en utmerket måte i etterdønningene av 22. juli 2011.

Jeg er sikker på at dette har vært Stangs intensjon også denne gangen – å vise at hele byen står bak en slik avstandstaken til dem som krenker. Men det er her Stang tråkker over, akkurat som Oslo-politiet nylig tråkket over samme grense. Det finnes mange i denne byen, kanskje et flertall, som er uenige i kravet om total selvsensur. De fleste vil være enig i at den aktuelle krenkelsen er plump og dårlig laget. Det er ikke det samme som å mene at den aldri burde vært laget, eller at den er et ”ynkelig misbruk” av ytringsfriheten.

Ingen hindrer motytringer
Stang fremstilte på forhånd demonstrasjonen som at det handler om støtte til at de krenkede også skal få ytre seg. ”Fabian Stang mener i motsetning til Tybring-Gjedde at demonstrasjonen er et uttrykk for en ”honnør for ytringsfriheten”.

– Dagens arrangement oppfatter jeg som et flott uttrykk for den ytringsfriheten vi har i Norge. Her er det en gruppe i Norge som ønsker å markere hvordan de opplever denne filmen”.

Men det er det selvsagt ingen som hindrer IRN i å ytre seg, som de da også gjør på mange andre måter. Det er få som har noe imot at de arrangerer en demonstrasjon, selv om mange er uenig i budskapet og ville anbefalt å legge vekt på å ta avstand fra vold. Når Stang synes å begrunne sin deltakelse med en støtte til muslimers rett til å ytre seg, er det en stråmann.

Kjernen i saken er at den ytringen de kommer med – selve budskapet fra demonstrasjonen – innebærer krav om sensur eller selvsensur fra dem som mener noe annet enn IRN. I ytringsfrihetens navn sier vi: Hold kjeft!

Selv om både IRN og Stang naturligvis har tatt avstand fra volden, synes jeg denne oppsummeringen fra Hans Rustad hos document.no er dekkende:

”I denne situasjonen – hvor amerikanske diplomater er drept, hvor ambassader er stormet, velger biskop Kvarme og ordfører Stang, å solidarisere seg med de krenkede.”

Les også Magnus Thues lederartikkel: Nok unnskyldninger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden