Kultur

Stasi er de andre

TEATER: Someone or Other viser oss ubehaget i overvåkningssamfunnet gjennom en samtale på en fest.

 

Someone or Other

  • Black Box Teater
  • Tekst: M. H. Hallum
  • Regi: Øystein S. Johansen
 

Scenen i Black Box er gjort om til festlokale. I det vi kommer inn, får vi servert et glass rosévin. Det unge, overdrevent blide vertskapet presenterer oss for de andre festdeltakerne. Vi mingler, og samtalen foregår på engelsk. Det kunne vært en hvilken som helst fest på en hvilket som helst bar.

Det er tydelig at poenget med innledningen til stykket Someone or Other er å utsette publikum for det som er stykkets tema. Det handler om overvåking, politisk og økonomisk motivert sådan – og her altså den personlige dimensjonen: Hvordan kan en helt ordinær situasjon manipuleres, for å skape tvil om sannheten i ens egen virkelighetsoppfatning? Hvorfor denne festen – er vi ikke på teater? Hvem er skuespillere og hvem er publikum?

Utgangspunktet for handlingen er dramatiker Malmfrid Hallums samtaler med mennesker som har opplevd overvåkingen i DDR-regimet. Hallum har både fått tilgang til Stasi-arkivet og intervjuet flere med kjennskap til den omfattende overvåkingen. Tittelen gir assosiasjoner til Florian von Dennersmarcks film Das Leben der Anderen – rett nok gjennom dens engelske tittel.

Mistenksomhet

Koblingen mellom Stasi og teateropplevelsen er effektiv: Følelsen av at det ligger mistenksomhet bak enhver relasjon, også de nye menneskene man blir introdusert for på en fest, gir en kroppslig påminnelse om hvor altomfattende dette var. Likevel er innledningen forestillingens svakeste punkt. Jeg skjønner intensjonen, men får ikke den følelsen av forvirring som de nok vil mane frem. Scenen oppleves nettopp iscenesatt, unødvendig. Først når festen er over, og skuespillerne tar plass på scenen, blir det overbevisende teater.

Herfra og ut består stykket av én enkel dialog, og den repeteres flere ganger. Festgjestene, altså skuespillerne, spør hovedpersonen systematisk ut om hans eget liv. Han forstår ikke hvorfor han må gi bort så mange opplysninger om seg selv til fremmede – han har jo ikke gjort noe galt. Og hvordan har de så mye kunnskap om ham og hans liv? For hver repetisjon av denne øvelsen øker pågåenheten til utspørrerne og ubehaget hos den forhørte. Men det er ikke noen vei utenom. Siste runde med utspørring har en desperat stemning som gir assosiasjoner til tortur.

Utfordringen med dramatikk som setter samfunnsrelevante tema under lupen, er ofte at det politiske budskapet er for enkelt og eksplisitt til at det blir følelsesmessig eller rasjonelt utfordrende. Det gjelder ikke Someone Other. Restriksjonene i som ligger i at det bare er denne ene dialogen, de samme menneskene, det samme stedet – en slags ekstremversjon av det klassiske tidens, stedets og handlingens enhet – er effektiv.

Dette forsterkes av at stykket gir oss minimalt med informasjon om tid, sted og handling. Hvem er de som utspør? Hvem er den som avhøres? Hvorfor avhøres han? Hvor skjer dette? Hva er konteksten? Hensikten? Jo flere ganger dialogen repeteres, jo mer øker intensiteten, og jo sterkere pilles det direkte på publikums følelser.

Scenene er ubehagelige i seg selv. Det viser på den ene siden hvordan selvet er sårbart når det utsettes for press.

Mange utsettes for varianter av slikt press i sine ellers alminnelig liv, også på fest:

Er du muslim? Da hater du vel homofile? Hvorfor går du med hijab? Eller: Spiser du ikke kjøtt? Er du en hippie-leftie? Eller hva med en mild variant: Jobber du i Minerva? Er du på høyresiden? Hæ? Du kan ikke være aktiv i kulturlivet og på høyresiden?!

Å miste sannheten om seg selv

Slike personlige spørsmål kan oppleves som ubehagelige, men i dette stykket beveger assosiasjonene seg bort fra det personlige og over i det politiske. Utspørrerne sitter allerede på masse informasjon om hovedpersonen som han ikke har kontroll over. Det fungerer som en påminnelse om det dilemmaet vi står overfor i dagens digitale virkelighet:

I et tillitsbasert samfunn gir vi fra oss informasjon om oss selv, ofte av praktiske årsaker; men vi har ofte dårlig oversikt over hvor den havner, hvem som kan bruke den, hva slags bilde det tegner av oss. At det i ytterste konsekvens åpner for overvåkingssamfunnet, er én ting, men Someone or Other maner først og fremst frem frykten vi får når vi ikke forstår hva som skjer – en frykt som er høyst reell i møtet med teknologi som blir mer og mer komplisert.

Likevel er det lite offentlig debatt om lovgivning rundt både nett- og personvernproblematikk. Å tenke at problematikk knyttet til teknologi og internett ikke angår en selv fordi det er komplisert, har vært normen.

Men etter Wikileaks’ rolle i det amerikanske valget har sammenhengene mellom teknologi og demokratiet igjen blitt høyaktuelle. Vi har alle i flere måneder lest Wikileaks-eposter fra Clintons nærmeste stab under det amerikanske presidentvalget. Hva slags følelse må de ha hatt av å våkne opp hver morgen og ikke vite hvilke eposter som hadde funnet vei til avisen?

Den som mister kontrollen over informasjonen om seg selv, mister også sannheten om seg selv. I noen tilfeller overlates forvaltningen av sannheten til strukturer som ikke er demokratiske eller gjennomsiktige, som har mulighet til å gjøre små endringer i for eksempel eposter, som kan presentere alt så selektivt og skjevt som de vil, før de overlater det hele til sosiale mediers frie spill. Det er ødeleggende for enkeltpersoner, men også for politikken.

Frykten for teknologien

Someone or Other balanserer mellom skildringen av noe som er reelt og en mørk samfunnsdiagnose. Selv om det er effektivt teater – også regi og musikk overbeviser – blir det for meg i blant i overkant skremmende. Informasjonssamfunnet gir muligheter for både nye typer overvåkning og ny manipulasjon, men det er ikke Stasi. Samtidig er det ingen av oss som vet hvordan disse spørsmålene vil se ut om ti år. Vil lavintensitets cyberkrigføring med aktører fra Russland og Kina til USA bli den nye normen? Kan sosiale medier unngå å bli ekkokamre, preget av mange lag med falske nyheter av ulik art?

Kanskje nettopp derfor fungerer stykkets form godt som politisk teater: Det er et stykke om noen mennesker på en fest, det snakker til oss som deltakere i samfunnslivet her og nå, og handler ikke om datalagringsdirektivet eller om Wikileaks, eller engang om Stasi. Selv ønsker jeg ikke mer av den frykten stykket maner frem. Jeg både håper og tror at denne er overdrevet – både i stykket og i samfunnet ellers. Men likevel er frykten høyst reell.

I Das Leben den Anderen sitter Stasi på utsiden og avlytter. Så henter de mistenkte ut og avhører dem. Men i skremmebildet Someone or Other tegner opp, er det annerledes. I vår tid – i en verden med sosiale medier, fake news og Wikileaks – er avlytterne og avhørerne med på festen.

I Someone or Other er Stasi de andre gjestene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden