Debatt

Staten bør ikke støtte tradisjonelle kjønnsroller

«Kjøkkenbenken» er metaforen på et forhold hvor kvinnen er hjemmeværende, skriver Amanda Schei.

Bilde: Pixabay

Svar til Hugdal: De som vil være lenger hjemme, må få lov til det, men de som sender ettåringen sin i barnehagen, er ikke dårligere foreldre.

23. mars kritiserte jeg Torild Skard og Gro Nylander for det de sa i et intervju med Vårt Land samme dag. Skard og Nylander mente at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved praksisen med å sende ettåringer i barnehage, og hovedkritikken min gikk ut på at det i intervjuet fremsto som at de mente at mor har en mer naturlig omsorgsrolle enn far.

Det er nemlig ingen grunn til å anta at kvinner har mer omsorg overfor barn eller har større behov for å tilbringe tid med dem enn menn, og jeg synes det er viktig å si fra når personer i offentligheten bygger opp under snevre kjønnsroller.

Nylander og Skard uttalte at «likestillingen har gått for langt» når det er så vanlig å sende ettåringer i barnehagen. Det synes jeg blir en feil kategorisering av noe som faktisk skaper større frihet for mange familier og enkeltpersoner.

Ikke bra å melde seg helt ut

26. mars svarer Gunhild Maria Hugdal på debattinnlegget mitt i Minerva. Hugdal lurer på om det er en god løsning at dagens ordning «legger opp til at foreldre skal bygge karriere parallelt med småbarnsfase».

Det er et legitimt spørsmål å stille i en debatt som handler om kulturen vår.

Selv mener jeg at det er et gode hvis foreldre vil tilbringe mer tid med barna sine, men jeg vet ikke om jeg syns det er et gode at den ene (ofte mor) melder seg helt ut i noen år. Det er heller viktig at arbeidsgivere er fleksible og tar hensyn til at småbarnsforeldre ikke alltid kan være superhelter på jobb, men kanskje må gå tidlig fra jobb eller trenger litt mer fri av og til.

Familien må få bestemme selv

Denne debatten har to aspekter. Det ene handler om statens rolle i barneoppdragelsen. Staten bør legge til rette for at vanlige folk skal kunne ha barn og samtidig ta lønnsarbeid, og målet om full barnehagedekning er den beste løsningen her, mener jeg.

Det gir ikke mening å gi foreldre (oftest kvinner) insentiver til å være ute av lønnsarbeid i flere år. «Kjøkkenbenken» er metaforen på et forhold hvor kvinnen er hjemmeværende og økonomisk avhengig av mannen, derfor er det relevant i denne sammenheng. Jeg tror det er få som ønsker seg et samfunn hvor kvinner faktisk må velge: enten karriere og økonomisk uavhengighet eller barn. Da tror jeg lett vi kan ende opp med at færre kvinner velger å få barn og et mindre likestilt samfunn.

Les også Gunhild Maria Hugdal: Hva har kjøkkenbenken med saken å gjøre?

Det andre aspektet handler om valgene den enkelte familie tar. Mor vil kanskje være hjemme i noen år. Far vil kanskje være hjemme. Kanskje begge foreldre velger å jobbe deltid, eller kanskje de benytter seg av barnehagetilbudet.

Det må den enkelte familie få bestemme selv. Samtidig vet vi at det er lett at tradisjonelle kjønnsroller blomstrer opp i slike situasjoner, og det syns jeg ikke staten skal gi insentiv til, ved for eksempel å tilby kontantstøtte.

Greit å være hjemme lenger

I debattinnlegget viste jeg også at det ikke er entydige svar i debatten om ettåringer i barnehage. Det finnes forskning som viser at tidlig start kan være positivt for de små.

Samtidig forteller mange at de ikke er klare for å sende barn i barnehagen når de er ett år, og det er forståelig. Om folk vil prioritere å være hjemme med barn utover det første året, har de all rett til å gjøre det. Ingen barn er like, og ingen familier er like.

Men i det store perspektivet er barnehager likevel en god løsning, og de som velger å sende ettåringer i barnehagen, er ikke dårligere foreldre.

Les også Amanda Scheis første innlegg: Nei, kvinner må ikke tilbake til kjøkkenbenken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden