Kulturkommentar

Staten må holde seg unna

Bilde: Sturlason

Det bør være en konservativ og liberal innsikt at staten ikke skal ta ansvar for å utarbeide en norsk kulturkanon.

Hvis vi nordmenn var en forsiktig sidegren av menneskearten, av typen som kun så på egen navlelo og aldri opp mot kulturelle stjernebilder, og som nedsløvet av navleloens herlighet lot seg snurre rundt og lede hit og dit av forsiktige puff i siden eller impulser utenfra, ville det være lett å støtte det nye forslaget til Høyres programkomité. Da ville vi mangle en kjerne. Vi ville være som løv i vinden, som bølgeskum snurrende rundt på en frisk bris, som SV i regjering med Arbeiderpartiet.

I går fortalte kunnskapsminister og komiteleder Torbjørn Røe Isaksen nemlig at komiteen går inn for at staten skal ta på seg ansvaret for å utarbeide en norsk kulturkanon.

Det er to spørsmål som må besvares når man vurderer om forslaget er godt: Er det bra at det utarbeides kulturelle kanoner? Og er det i så fall riktig at staten skal lage dem?

Svaret på det første spørsmålet er enkelt: Ja. Selvfølgelig er det bra at det utarbeides kulturelle kanoner, for de har mange funksjoner: De gir oss en kulturell hukommelse, de angir kvalitetsnivåer som nåtidens kunstnere kan etterstrebe, de inspirerer til å lese litteratur, se kunst, gå på teater og mye mer, og når de utarbeides, skaper de gode diskusjoner.

Hvis vi hadde vært mennesker som bare så på navleloen vår, hadde vi aldri utarbeidet slike kanoner, for vi hadde ikke vært spreke nok i hodet til å komme på ideen eller å finne ut hva kanonen skulle inneholde. Men vi er heldigvis ikke slik. Vi er tvert imot gode nordmenn og folk som elsker kanoner. Og det er ikke vanskelig å finne kanonene. De dukker opp hele tiden.

Jeg har ingen full oversikt, men nevner noen eksempler: En litterær kanon er utformet i flere omganger, Erik Bjerck Hagen og noen andre laget boken Den norske litterære kanon, Dagbladet har nylig utarbeidet lister over de viktigste romaner og novellesamlinger mellom 1981 og 2006 og de viktigste sakprosabøkene etter andre verdenskrig, og Morgenbladet elsker kåringer, blant annet av byggverk, kunstverk og norgeshistoriens «beste plater». Slike kåringer vil i varierende grad trekke lange linjer tilbake til den norske kulturens historie røtter, men en annen type kanoner, som også formidles ut til mange i befolkningen, er lærebøker, som denne eller denne.

Kunnskapsproblemet er like viktig for kulturen: Alle har sine egne kanoner. Bra er det. Og de bør si høyt hva den er og forvente debatt.

Etter både konservativ og liberal tenkning er det bra at utarbeidingene av kulturelle kanoner foregår på denne måten: Av uavhengige personer og aktører som kan kritiseres av likestilte uavhengige personer og aktører. Kåringene er omdiskuterte og subjektive, og det må de være, for kultur skapes nedenfra, den kan ikke styres, ingen kan vite hva som egentlig er det beste ved kulturen, og alle vil ha ulike og til tider svært sterke meninger om disse spørsmålene.

En konservativ innsikt er at kulturen skapes og må ivaretas av folk selv. Filosofen Friedrich Hayek skrev om kunnskapsproblemet, at ingen kan ha oversikt over alt som er viktig og dermed heller ikke kan regulere samfunn detaljert for å oppnå gode mål. Kunnskapsproblemet er like viktig for kulturen: Alle har sine egne kanoner. Bra er det. Og de bør si høyt hva den er og forvente debatt.

En liberal innsikt er at staten skal holde fingrene sine fra kulturfatet. Det er lettere sagt enn gjort, og man må i dag langt inn i de grå kroker i Fremskrittspartiet for å finne folk som mener at staten skal trekke seg helt bort fra kulturen, men idealet om en armlengdes armstand må veie tungt: Ideelt sett skal kulturen styre seg selv, og staten skal styre kulturen så lite aktivt som mulig.

Et konservativt og liberalt poeng vil være at diskusjonen blir best når staten holder seg unna.

For noen vil Edvard Munch representere det beste av norsk kultur. Andre vil sette Knut Hamsun øverst. Andre vil holde en knapp på Kygo, enten de husker sangtitler eller ei, eller Vassendgutane. Poenget er ikke at alle svar er like gode og at det ikke går an å diskutere kvalitet, men et konservativt og liberalt poeng vil være at diskusjonen blir best når staten holder seg unna.

Det neste spørsmålet er om staten likevel skal å utarbeide kulturelle kanoner, slik den danske staten for eksempel har gjort. Forsvarere for slike kulturkanoner, som i Norge nå, i motsetning til tidligere, teller flere enn Fremskrittspartiet, vil legge vekt på at staten kan sette ned utvalg og velge komiteer som styrer seg selv og ikke er politiske. Røe Isaksen sier for eksempel til Aftenposten at det ikke må «legges for sterke politiske føringer på hva som skal inn i kanonen».

Tilhengerne kan til og med mene at det er viktig at staten lager slike kanoner. «Det er viktig å se på hva som er felles for hele det norske samfunnet», sier Røe Isaksen til Aftenposten. «I en fragmentert tid er det viktig med kunnskap om den norske kulturarven: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor skal vi? Vi trenger mer innsikt i våre felles røtter», fortsetter han.

Det er uklart om Røe Isaksen mener at en statlig kanon skal ruve over eller være likestilt med for eksempel Dagbladet kulturkanoner. Skal den statlige kanonen få høyere status fordi den er politisk initiert? Skal den ha mer tyngde fordi staten står bak den? Hvis den ikke skal det, er det vanskelig å forstå poenget, for da skapes det mange nok andre kanoner i kultur-Norge i dag.

Hvis poenget er at den skal ha høyere status, og Røe Isaksen mener at alle de kanonene som utarbeides av forfattere, journalister, akademikere, forlag og medier ikke sier noe om hva som er felles for det norske samfunnet, men at en statlig kanon vil gjøre det, så er det ikke et spesielt liberalt ståsted. Hvis han mener at det arbeidet kultur-Norge gjør hver dag med filmer, bøker, kunst, teater, tv-serier, opera og aviser ikke gir innsikt i våre felles røtter, høres han nesten ut som en sosialdemokrat som ikke ser at det finnes et sterkt samfunn utenfor staten.

Å mene at en statlig kanon skal ruve over andre kanoner, kan riktignok være et konservativt ståsted. Da tar Røe Isaksen kanskje utgangspunkt i at vi lever i en fallen og villfaren kultur, at vi ikke makter å finne hjem til røttene våre på egenhånd, at vi stirrer forvirret inn i vårt eget navlelo, og at staten må trå til som en god far og løfte oss opp til bedre oversyn. Og det skal jeg medgi, som jeg gjorde i starten, at hvis man deler dette synet, så er ønsket om en statlig kulturkanon helt legitimt.

Åmås’ argument for å utarbeide kulturkanoner hadde gitt mer mening hvis den kom fra en avismann enn som et forslag til hva staten skal gjøre.

Andre tilhengere av kulturkanoner vil legge vekt på at arbeidet med kanonene kan gi gode diskusjoner. Prosessen vil være viktigere enn resultatet, sa Fritt Ords Knut Olav Åmås (se rettelse nederst), tidligere statssekretær for Høyre og debatt- og kulturredaktør i Aftenposten, til Minerva og tok til orde for en kulturkanon: «Diskusjonene, stridene, vurderingene og begrunnelsene.»

Åmås’ argument for å utarbeide kulturkanoner hadde gitt mer mening hvis den kom fra en avismann enn som et forslag til hva staten skal gjøre. Å skape debatter om nasjonens kulturelle kanon bør nemlig være blant de viktigste oppgavene til debattredaktører, kulturredaktører og en lang rekke andre nordmenn. Men ikke oppgaven til staten.

For vi nordmenn ser ikke bare på vår egen navlelo. Vi står ikke midt i en fragmentert virkelighet og mister styringen og retningen og mål og mening. Vi ser mot de kulturelle stjernene, trekker linjer, staker ut kursen videre og forklarer hvem vi er absolutt hver eneste dag.

Rettelse 5. januar: Knut Olav Åmås presiserer på Twitter og på Facebook at han i intervjuet med Minerva ikke mente å foreslå en statlig kanon. Han er tilhenger av en nasjonal kulturkanon, men ikke i statlig regi. Meisingset beklager misforståelsen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden