Forsiden

Statlig teleimperialisme

Statens eierandel i Telenor er problematisk. Hvorfor skal staten Norge være eier i et globalt teleselskap som tar betydelig risiko ved investeringer i nye, uforutsigbare og ofte korrupte markeder?

Statens eierandel i Telenor er problematisk. Hvorfor skal staten Norge være eier i et globalt teleselskap som tar betydelig risiko ved investeringer i nye, uforutsigbare og ofte korrupte markeder?

Telenor er et av få store og internasjonale selskap i Norge. Staten Norge har av historiske og strategiske grunner derfor beholdt en kontrollerende eierandel i selskapet på 54 %. Denne eierandelen er blitt problematisk av flere grunner, både med tanke på politisk samrøre mellom business og politikk og mellom internasjonal investeringsrisiko og norsk utenrikspolitikk.

Det statlige eierskapet i Telenor stammer fra tiden da staten gjennom Televerket hadde monopol på teletjenester i Norge. Televerket skiftet deretter navn til Telenor, og ble deprivatisert og børsnotert i år 2000. Siden den gang har Telenor ekspandert betydelig internasjonalt. Utover Norden har Telenor spesielt satset i nasjoner tilhørende den ofte brukte samlekategorien «emerging markets».

Telenor har i dag et voksende «imperium» bestående av 172 millioner kunder i mange land.

Telenor har i dag et voksende «imperium» bestående av 172 millioner kunder i mange land. Suksessen stammer fra tiden hvor Telenor gikk tidlig inn nye markeder i både Øst-Europa og Asia, og fikk dominerende og lønnsomme posisjoner i de respektive markedene.
Teletjenester er nemlig en bransje som har svært høye investeringskostnader, hvor første kunde er ekstrem dyr. Deretter vil hver nye kunde bli litt mindre kostbar, helt til punktet hvor alle investeringskostnader er nedbetalt, og hvor hver nye kunde da øker fortjenesten.

Denne teorien heter verdinettverksmodellen (value network) som er utviklet av blant annet den norske professoren Øystein D. Fjeldstad. Teorien beskriver hvorfor det i enkelte markeder, som i telemarkedet, er viktig å få tidlige og dominerende posisjoner. Disse posisjonene gjør at de generelt høye investeringskostnadene blir nedbetalt, og man oppnår en slags monopolsituasjon fordi inngangsbarrieren for konkurrenter er meget høy.

Statens teleimperium starter
Det var under tidligere direktør Tormod Hermansens ledelse at Telenor fikk fotfeste i flere land, med tilhørende suksess og fortjeneste. I denne tiden fikk Telenor dominerende posisjoner i telemarkeder i Russland, Bangladesh og andre land i Asia. I tillegg solgte Hermansen seg ut av modne markeder i Vest-Europa, med store gevinster for å investere mer i Asia og andre land med mer umodne markeder. Det er disse landene som i dag er Telenors «melkekuer» i utlandet.

Telenor under Baksaas’ ledelse, har i motsetning vært preget av dårlige investeringer og med både diplomatisk og politisk innblanding i virksomheten. Baksaas gikk motsatt vei enn Hermansen og kjøpte seg sent opp i mer modne markeder med en stagnerende og aldrende befolkning. Her er flere eksempler verdt å nevne:

Det er allikevel Telenors inngang i Indias mobilmarked som kan brukes som det viktigste eksempel på en feilslått investering og strategi. Ettersom Telenor hadde stor suksess med sine investeringer i naboland som Bangladesh og Pakistan, og også i lignende asiatiske markeder som Thailand og Malaysia, virket India – med godt over 1 milliard innbyggere – litt for fristende.

Telenor har vært preget av dårlige investeringer og med både diplomatisk og politisk innblanding i virksomheten. 

Det som var den store forskjellen mellom India sitt telemarked og de andre nevnte markeder i Asia, var at konkurransen allerede var stor.  India hadde 13 eksisterende mobiloperatører, også flere internasjonale aktører. Telenor fikk da ingen «monopol»-fordeler ved å være først ute for å finansiere de store investeringskostnadene, slik som i nabolandene.
Advarslene stod derfor i kø da Telenor kjøpte seg inn i et eksisterende indisk mobilselskap (uten utbygd nett), og lanserte store investeringsplaner. Markedet reagerte også negativt, og sendte Telenor-aksjen kraftig ned dagen da nyheten ble annonsert. Baksaas, derimot, gledet seg og forsvarte investeringen med angrep.

Telenors India-satsing fikk videre problemer i årene som fulgte. Først ble partneren tiltalt for korrupsjon og Indias høyesterett trakk derfor tilbake mobillisensene som det felleseide selskapet brukte. Anbefalingene fra flere var nå å selge seg ut av hele eventyret. I tillegg fikk selskapet krass kritikk for ikke å undersøke nærmere på forhånd hva slags partner man skaffet seg ved inntredelsen. India er som kjent høyt oppe på listene som måler korrupsjonsnivåer i ulike land.

Telenor endte opp med å kjøpe tilbake mobillisenser på nytt for 4,2 milliarder kroner. Hittil har Telenors India-eventyr kostet konsernet 22 milliarder kroner, og om det skulle blitt solgt ville prisvurderingen ligget på rundt 4,5 milliarder kroner. Altså litt mer enn de nye lisensene.

Eiernes interesser
Telenor sine investeringer og nevnte virksomhet er ikke problematisk i seg selv for et internasjonalt selskap notert på børsen. Problematikken og poenget med denne artikkelen er at staten Norge sitter som største eier i dette voksende teleimperiet. I mine øyne er dette et nytt klassisk eksempel på økonomisk «empire-building».

I mine øyne er dette et nytt klassisk eksempel på økonomisk «empire-building». 

Tidligere i år skrev jeg om kommunale og fylkeseide kraftverk kraft og nettselskaper, som i mine øyne bedriver med økonomisk «empire-building».  I Telenor virker det for min del også mest om å vokse seg store, og ikke ivareta eiernes interesser ved å få best mulig avkastning på egenkapitalen. Den samme egenkapitalen som både du og jeg eier. Når selskapet blir stort, multinasjonalt og med mange ansatte, så øker ansvaret for ledelsen. Økt ansvar gir også gode argumenter for mer lønn. Derfor er det nok ingen bombe at keiseren, Baksaas, selv har en årsinntekt på 17 millioner kroner. Man kan stille spørsmålet om et børsnotert selskap uten staten som største eier ville tillatt de nevnte investeringer og veksten som Telenor har hatt. Børsaktører og markedet selv har reagert svært negativt på mange av Telenors investeringer. Mange av Telenors utenlandsinvesteringer har riktignok vært gode og lønnsomme investeringer, og Telenors nyeste inntreden i Burma/Myamar virker strategisk riktig og får tommel opp for min del.  Det er nemlig en tidlig inntreden i et marked uten utbygd infrastruktur og med få konkurrenter.
Likevel må man stille spørsmålet om hvorfor staten Norges skal være indirekte eier i et globalt teleselskap som tross alt tar betydelig risiko ved investeringer i nye, uforutsigbare og ofte korrupte markeder. Er det virkelig i den norske stats interesser å drive med slik internasjonal televirksomhet?

Politikk, diplomati og business
På samme måte som ledere av store selskaper kan drive med såkalt «empire-building», så kan man se samme tendenser blant politikere. Det er klart det er mer moro å være norsk politiker når man kan delta i storkapitalistisk business og diplomati.  Telenor er intet unntak.

For det har ikke vært få ganger høytstående norske politikere har vært innblandet i Telenors virksomhet. Ofte har det vært uklarheter og sammenblanding mellom de norske myndigheters generelle rolle i å fremme norsk næringsliv, og den direkte rollen staten har som eier av Telenor. Og hvilken rolle har myndighetene, når det oppstår mistanker om lovbrudd som korrupsjon?

Hvem representerer tidligere næringsminister Giske når han uttaler følgende om Telenors India–problemer:

Vi følger situasjonen og har nær kontakt med Telenor om saken. Vi skaffer oss nå informasjon om høyesterettsdommen og hvilke handlingsalternativer som foreligger. Norske myndigheter vil bidra aktivt for å finne gode løsninger og for å sikre Telenors store investeringer og tilstedeværelse i India. Vi er allerede i gang med dette og har dialog med Telenor.

Vi husker jo også hvordan Giske brukte sin eiermakt til å få det som han ville i Telenor sitt styre. Ikke minst er det jo viktig å få inn bestekompis og Arbeiderpartivenner inn i styr og stell. Erfaring og bidrag i styrearbeid i et internasjonalt telekonsern kommer i andre rekke. Her skal et statlig internasjonalt imperium tross alt bygges!

Her skal et statlig internasjonalt imperium tross alt bygges!

Eller når tidligere statsminister Jens Stoltenberg også engasjerte seg personlig for å beskytte Telenors milliardinvestering i India. Videre skulle tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre ta opp Telenors problemer i Russland med den russiske utenriksministeren. For det er tydeligvis helt greit at den norske stat skal eie indirekte mobilaksjer i kompaniskap med russiske oligarker.
Telenor risikerte på et tidspunkt å miste hele Russlandsinvesteringene på 11 milliarder (et halvt «India-eventyr»), etter at et mikroskopisk russisk selskap saksøkte Telenor for 12 milliarder i en rettssak i Sibir, og fikk med medhold. «Heldigvis» var tidligere næringsminister Sylvia Brustad på saken. For det er virkelig ikke lett å drive storbusiness i Russland uten å ha en mektig eier i ryggen. Aller helst en stat.

Da får man heller se igjennom fingrene på litt korrupsjon og lovbrudd på veien. For vi kan i hvert fall ikke gjøre som i Sverige: Der sparker man de ansvarlige når korrupsjon er avslørt.

Statlig eierskap
Det er få gode argumenter for hvorfor staten skal eie aksjer i dagens Telenor. Hovedargumentasjonen har vært å sikre hovedkontorsfunksjoner i Norge. Dette er for min del et tullete argument, og virker mer som en unnskyldning for å kunne fortsette å drive med statlig business internasjonalt, når det er så stor fare for både rolleblanding mellom norske myndigheters generelle arbeid for å fronte norsk næringsliv, og den norske stat som eier.

Særlig gjelder det Telenor som operer i land med høy grad av korrupsjon, og hvor Norge har vel så viktige sikkerhetspolitiske og diplomatiske interesser. Da skal det ikke oppstå forvirring om norske politikere tenker på statlig business eller opptrer fullt og helt på vegne av Norges befolkning.

Videre må man spørre seg om det å bruke statlig kapital på målrettede og risikable investeringer i internasjonal televirksomhet, er i det norske folks interesse? Og ikke minst er dette statens rolle? Kan den bundne statlige kapitalen i Telenor bli brukt til formål som har større samfunnsnytte?

Etter mitt syn bør Telenor sin virksomhet splittes i en nasjonal og en internasjonal del. Den internasjonale delen bør staten Norge selge seg gradvis ut av. Samtidig kan det være noen argumenter for at staten beholder en kontrollerende eierandel i den norske delen av Telenor.

Selv om Telenors norske virksomheten  de siste 5 årene har hatt et gjennomsnittlig årsresultat på 4,55 milliarder kroner, og har i de samme årene bidratt mer samlet konsernbidrag på 20 milliarder kroner (nesten et helt «India-eventyr»), så er konkurransen i det norske telemarkedet svært god.

Etter mitt syn bør Telenor sin virksomhet splittes i en nasjonal og en internasjonal del.

Det eksisterer i dag flere forskjellige eiergrupperinger av mobil infrastruktur i Norge.  Man er daglig eksponert for reklame og merkevarebygging fra en rekke tilbydere av teletjenester. Mens prisene på forskjellige tjenester faller stadig og innovasjonen i bransjen er høy. Det som egentlig skulle verdt et monopolmarked, på grunn av store investeringer i infrastruktur, er snudd til marked med en meget effektiv konkurranse.

Basert på denne korte analysen ville man fra et liberalistisk ståsted tenkt, at i dette velfungerende markedet har ikke staten noe å gjøre. Allikevel kan det være en del «opphøyede» nasjonale interesser som kan trumfe et slikt valg.

Telenettet er også en viktig del av samfunnets beredskap, både det sivile beredskapet og det militære. Hacking, overvåking og cyberforsvar har vært mye på dagsorden den siste tiden, og vil trolig bli mer aktuelt også i fremtiden. Det kan derfor være viktige grunner for at den norske stat er medeier av et nasjonalt teleselskap, og sikres en viss innflytelse og kontroll. En forutsetning vil jo være at man har en armlengdes avstand til den daglige forretningen og forvalter sitt regulatoriske ansvar profesjonelt.

Uansett er det på tide å diskutere statens eierskap i utlandet. Høyre-Frp regjeringens nye eierskapsmelding er ventet før sommeren. Den vil trolig ikke inneholde noen forslag til endringer i dagens eierskap av Telenor. Man får uansett inderlig håpe på at den nye regjeringens eierskapspolitikk vil bli forvaltet litt mer profesjonelt enn den rødgrønne regjeringens eierskap.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden