Nekrolog

Stein Mehren var et paradoks i norsk kulturliv

Å lese Mehren er som å tre inn i en labyrint, skriver Geir Uthaug.

Bilde: Mimsy Møller

Han var ingen mann av sin tid, men en mann i tiden, som tiden hadde bruk for.

Alle kan i dag rose ham for hva han var, og hva han skrev, selv om svært få antagelig har lest ham, annet enn noen få dikt, «the best of …».

Men langt færre har forstått ham. Han var da heller ikke lett å forstå, og strebet ikke etter å bli forstått – og aller minst roste han seg av at han forsto seg selv.

Men Stein Mehren var et paradoks på en annen måte enn ved hva han var og hva han skrev. Og det kan kanskje belyses hvis man ser på hva han ikke var, og det er her det er vanskelig å se skjøten mellom den allmenne hyllest og hans virksomhet i norsk kulturliv.

For Stein Mehren var ingen kulturradikaler, han tilhørte ikke den venstreorienterte slagsiden. Tvert imot kjempet han mot den. Ikke bare mot marxist-leninistene, men mot de tradisjonelle venstre-intellektuelle. Eller Dagbladets innflytelsesrike fløy i åndslivet, selv om han også hadde broer til dem. Han var ikke politisk, men svært innforstått med ideene som er understrømmene i det politiske landskap.

For først og fremst var Stein Mehren en ideenes mann, en hyperintellektuell, ja en skolastisk lærd, som skrev om ting som gikk langt over hodet på de fleste. Derfor ble han da også av sine motstandere (å, ja, han hadde motstandere!) omtalt med den temmelig uærbødige tittelen «tåkefyrsten.»

Mens avisene i dag skal være så kjappe som mulig, og derfor glatter ut nyansene, kunne han, som elsket nyanser, utbre seg i lange kronikkserier om metafysiske problemer med utgangspunkt i Adorno eller Sartre.

Stein Mehren tilhørte ikke rocke-kulturen, som formet så mange. Han var aldri i berøring med den.

Stein Mehren tilhørte ikke rocke-kulturen, som formet så mange. Han var aldri i berøring med den. Han var langt fra kul eller trendy. Han var ikke opptatt av å fylle noen kjendis-status. Han skrev sine intellektuelle betraktninger i det gamle Morgenbladet, som er svært annerledes enn avisen som i dag går under dette navn. Og det var i den gamle Morgenbladredaksjonen jeg ble kjent med ham. Han var hva jeg ikke nøler med å kalle en gammeldags person, i den beste betydning av ordet.

Han hadde alltid tid, var aldri hastig eller avvisende og han hadde øye for hva andre skrev, også unge ubeskrevede blad.  Han nølte ikke med å ta andres parti hvis han følte de var blitt urettferdig eller stemoderlig behandlet av et forlag eller en avisredaksjon. Han tilhørte en krets åndsfrender, kall dem gjerne hovedstadens siste bohemer, som samlet seg på de gamle «vanningssteder», særlig Kunstnernes Hus, Theatercafeen eller i Morgenbladets nedslitte redaksjonslokaler i den gamle Morgenbladgården vis-a-vis Stortinget, og det var der jeg traff ham første gang og mange ganger siden.

Da satt han gjerne og diskuterte med kulturredaktør Ulf Andenæs eller litteraten Niels Magnus Bugge, forfatteren Felix Thoresen, den milde Solum-redaktøren Tor Kaare Kvaal eller den fryktede polemikeren Sven Kærup Bjørneboe, mens sigarettrøken hang som et slør over avisbunkene og manusskriptbunkene under litografiet av boktrykker Wulfsberg, avisens grunnlegger.

Det var bestandig interessant å møte ham, og støte på ham gjorde jeg merkelig nok stadig, enten det var på gaten ved St. Hanshaugen, i køen på postkontoret eller mens vi fylte bensin på hver vår gamle bil. Da forsvant hverdagens trivialiteter og de store ideer tok deres plass. Men han var ikke bare luftig og svevende, men en mann som hadde et svært skarpt blikk for det meste, også de siste rykter i kulturlivet.

Språket han søkte fant han nesten utelukkende i poesien.

Men så var det poeten. For Stein Mehren var ikke poesien bare en kunstform eller et postulat, men den ble for ham en måte å tenke på, å strukturere følelser og ideer på. Han trengte et språk for en tenkning som kunne transcendere det resonnerende og refererende språket, det forslitte språket som ofte er bygget opp av fattige klisjeer. Språket han søkte fant han nesten utelukkende i poesien.

Ettersom han skrev dikt gjennom hele livet, er det ikke rart at mange temaer ble berørt, men ser man hans dikt under ett, er det visse temaer som går igjen som hovedstrømmer fordi de hadde noe med hans eget liv å gjøre og som kjennetegner ham som dikter. De store spørsmål. Livets faser og naturens syklus. Han setter dem opp som parabler og kontraster: Barndom. Lys. Natt. Mørke. Død.

Et kronmotiv er også tosomheten, kjærligheten, møtet eller møtepunktene mellom det evige Jeg og det evige Du. Menneskeparet. Han hadde ikke bare en maskulin sans for kvinnen og det kvinnelige, men en lengsel etter det kvinnelige, og å kunne nå frem til det kvinnelige, en innforlivelse i kvinnens psyke, kvinnen, ikke bare som kjønn og kjønnslig objekt, men som en stofflig og mytisk størrelse, som sansning, erindring og drøm.

Men for Mehren står ikke mytene alene som abstrakte symboler, de er bestandig knyttet til den individuelle menneskelige erfaring.

I den prosessen griper han ofte til mytene og det mystiske. Han var fascinert av de gamle kultiske myter fra Hellas og Østen, visse samlinger sentrerer spesielt om dem, de har mytene som ledemotiv. Men for Mehren står ikke mytene alene som abstrakte symboler, de er bestandig knyttet til den individuelle menneskelige erfaring, opplevelsen av lyst og smerte, grensene for lysten og smerten. Han søkte ikke en enkel verdensforklaring, men lette etter åpningene og rommene, rommene i oss og utenfor oss, hans poesi kretser rundt livet og døden, det evige og det timelige. Nærhet er et gjennomgangstema hos ham, men også det motsatte, det å skilles. Vi kan dele med hverandre, kjenne samhørighet, men vi er sammen som adskilte personer, som unike i verden, det er vårt adelsmerke, men også vårt Kainsmerke. Det gjør oss fremmede overfor hverandre, og kjennetegner vår smerte og vår ensomhet.

Noen av hans dikt – forbausende mange ser jeg nå – beskriver nok også det hverdagslige, men ikke sjelden det alt annet enn hverdagslige. Ofte på en og samme gang i samme dikt. Å lese Mehren er som å tre inn i en labyrint, som inneholder rom på rom med erfaringer, men ikke som blott og bar erfaring man kan trekke lærdom av, men som gåter, som uoppklarte spørsmål som paradoksalt nok utvider den gjenkjennbare virkeligheten. Derfor er hans poesi både skjør og slitesterk, derfor virker den som en magnet på sensible sinn, men det er ingen lettfattelig poesi, og den fordrer mye av den som vil trenge inn i den, ikke for å forstå den med intellektet, men for å få en opplevelse av sin egen sårbare og uerstattelige eksistens.

Stein Mehren var aldri folkelig og kunne ikke blitt det om han hadde villet.

Stein Mehren var aldri folkelig og kunne ikke blitt det om han hadde villet. Han kunne skrive om naturen, men han var ikke naturpoet, han var en sivilisatorisk poet, med røtter i en klassisk og felleseuropeisk tradisjon, derfor kunne han også bli en modernismens pioner og en modernismens klassiker.

Som dikter er han forbausende, befriende uredd, han bøyde seg ikke for kravet om utelukkende å bruke det en svensk lyriker kalte «mellanorden», han kunne tillate seg å leke med språket. Ikke alltid, så det gikk vane i det, men når det passet seg slik. Og når han er på sitt mest lekne, ordrikeste, mest metaforisk assosiasjonsskapende, ja til tider burleske, er han ikke engang redd for de foraktelige språkblomster som de fleste litterater hadde lært å vegre seg mot og å forakte.

Mehren var modernist. Det vil si at han sverget til det rimfrie dikt. Meg bekjent har han ikke skrevet et eneste dikt på rim, i hvert fall ikke noe jeg har sett stå på trykk. I likhet med de fleste modernister opplevde han nok rimet som diktets fangenskap, en uutholdelig tvangstrøye, noe som strammet og begrenset, noe André Bjerke, den litt eldre samtidige, hadde vist oss ikke alltid er tilfelle.

Mehrens beste dikt bærer også  en reminisens av sang, men det er den moderne verdens klanger, Schønbergs tolvtoneskala, ikke Beethovens Pastorale.

Ethvert dikt bør huske at det engang var en sang, sier Luis Borges. Mehrens beste dikt bærer også  en reminisens av sang, men det er den moderne verdens klanger, Schønbergs tolvtoneskala, ikke Beethovens Pastorale. Og i et moderne klang-univers traff han sin musikalske tvilling, Arne Nordheim, de kunne utfylle og berike hverandre i kontrapunktiske resonanser.

Mehren skrev glimrende essays, men han kan ikke kalles rendyrket essayist, slik som hans venn og kollega Sven Kærup Bjørneboe. For den fødte essayist er essayet like meget et spørsmål om form som innhold, slik et dikt er det for poeten. Og Stein Mehrens essays var en poets essays, en skarpskodd intellektuell poets essays, men en poets like fullt, der argumenter ble båret oppe av metaforer, tanker og ideer kunne få mer slagkraft og større lyssetting om de opptrådte i lyrisk-lignende gevanter.  Men ettersom det essayistiske var en sterk tilbøyelighet hos ham, kunne også enkelte dikt få en tilnærmet essayistisk form, mer diskursiv enn deklamatorisk, selv om det opptrådte som prosalyrikk.

I sine essays pleide han sjelden å fatte seg i korthet; berømt og beryktet var hans kronikkserier i Morgenbladet som kunne gå over uker, med påfølgende debatter som ofte varte i måneder.  I dagens verden selvfølgelig en umulighet og en anakronisme, når selv bokanmeldelser, det eneste synlige uttrykk for hvordan en bok, et menneskes følelser tanker og historier blir mottatt i det offentlige rom, stort sett er overtatt av markedsføreriske vaskesedler uten en flik av erkjennelse eller innsikt.

Hva var diktet for ham? En måte å være i verden på, tror jeg.

Mehrens verden representerer realisme og fantasi, side om side, ikke adskilt, men sammensatt, han bruker det for alt det er verd i dikt etter dikt gjennom alle sine samlinger. Hva var diktet for ham? En måte å være i verden på, tror jeg. Det var hans åndelige dagbok, det er derfor det er så mange av dem. Hvert dikt var en årelating, sier Nordahl Grieg om John Keats.  Det Mehrenske diktet var hans måte å registrere på, å bekjenne og meddele seg på. Han debuterte med samlingen Gjennom stillheten en natt i 1960, så kom de alle de andre samlingene med de sterke titlene, titler som er som dikt i seg selv, Hildring i speil, Mot en verden av lys, Gobelin Europa, Menneske bær ditt bilde frem, og resten er som man sier, historie.

Jeg har et klenodium jeg fikk av ham, en gammel, slitt utgave av William Thackeray’s essays med Steins vennlige dedikasjon. Det er rart hva et enkelt håndgripelig tegn gir av minner og assosiasjoner. Stein Mehren var alltid så langt oppe, i det offentlige rom fløy han over andre dødelige som en  meteor, men privat var han et menneske det var godt å samtale med, å dele tanker og ideer med.  Han var ingen mann av sin tid, men en mann i tiden, som tiden hadde bruk for. Han giftet seg ikke med tidsånden, og derfor bærer han også i seg kimen til en annen tid. Og kanskje var det nettopp dette det beste av hans dikteriske gjerning også pekte frem mot.

Jeg blar i en diktsamling jeg har stående, utvalgte dikt, trykket som en oppsummering og hyllest. De fleste som står der ble skrevet i en annen tid enn vår, en tid som for lengst er borte, en tid der bare skyggebilder står igjen. Jeg ser på de lange diktene hans, vandringene, letingen, kampen mot tidsånden, jeg ser på de korte, avgrensende, og de som er åpne og favnende. Ett dikt blir jeg stående ved:

 

«I anførsels tegn.»

 

På denne siden

skriver jeg «ingenting»

Så har jeg skrevet det …

Herre, din avgrunn er større

Et usynlig språk omgir alle mine dikt.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden