Politikk

Sterkere lut på utlendingsfeltet

I perioden 2005-2010 har 28 732 personer fått avslått sin søknad om asyl. Bare vel halvparten vet vi med sikkerhet forlot Norge. Er det på tide å bruke sterkere virkemidler for å gjennomføre norsk asylpolitikk?

I perioden 2005-2010 har 28  732 personer fått avslått sin søknad om asyl. Bare vel halvparten vet vi med sikkerhet forlot Norge. Er det på tide å bruke sterkere virkemidler for å gjennomføre norsk asylpolitikk?

Det kanskje største problemet med norsk asylpolitikk er dissonansen mellom vedtatt politikk (streng) og forvaltningens evne til å gjennomføre politikken (rom for forbedringer). Åpenbart er asylfeltet preget av dilemmaer som havner i skjæringspunktet mellom effektuering av demokratiske vedtak og rettsikkerhet for den enkelte asylsøkere. Men for å sette utfordringen på spissen; Hvorfor er det slik at kanskje så mange som halvparten av dem som får avslag på sine søknader om opphold like fullt blir værende i landet? Hvilke grep (om noen) bør og kan foretas for å endre situasjonen?

Norsk asylpolitikk er i stor grad basert på tillit, men denne politikken gjør det svært enkelt for asylsøkere som ønsker å bli i landet til tross for at de får avslag. Er det nødvendig å revurdere tilnærmingen til norsk asylpolitikk i retning av mer kontroll og mindre tillit? Dette er den overordnede problemstilling for denne artikkelen.

Noen overordende fakta
Under den rødgrønne regjeringen har antallet asylsøknader økt betydelig, fra 5 320 søknader i 2006 til 17  226 i 2009.

Tabell 1 UDI og PU
2005: 5402 søknader, 3055 innvilgelser   4964 avslag, 2512 utreiser
2006: 5320 søknader, 2206 innvilgelser 2530 avslag, 2788 utreiser
2007: 6528 søknader, 4496 innvilgelser 3517 avslag, 2628 utreiser
2008: 14  431 søknader, 4362 innvilgelser 6648 avslag, 2891 utreiser
2009: 17  226 søknader, 6056 innvilgelser 11  178 avslag, 4459 utreiser

Kommunikasjonsrådgiver i UDI, Kari Anne Kvarving gjør oppmerksom på at årsaken til at forholdet mellom søknader, innvilgelse og avslag ikke nødvendigvis summeres til 100 prosent er at saksbehandlingen i UDI ofte krysser kalenderåret. — Man kan ikke sammenligne tallet på hvor mange søknader vi fikk og hvor mange vedtak vi fattet samme år, da mange asylsøkere kan ha fått svar et annet år enn det året de søkte, sier Kvarving. Hun understreker også at antallet asylsøknader i 2010 har gått ned sammenlignet med fjoråret. — Pr. 1.mai har vi mottatt 3 029 asylsøknader, hvilket er en nedgang på 41 prosent sammenlignet med i fjor.

Hvorfor Norge?
Et åpenbart spørsmål i denne sammenheng er hvilke faktorer som bestemmer hvor mange asylanter som ankommer Norge. Hva er årsaken til at nesten ingen somaliere søker asyl i Danmark, mens veldig mange velger å søke i Norge?

Forsker ved Institutt for samfunnsforskning Jan-Paul Brekke (sammen med Monica Five Aarset) publiserte på oppdrag for UDI i desember 2009 rapporten Why Norway. Den handler om hvilke faktorer som gjør at asylsøkere velger å komme til Norge fremfor alternative land, med utgangspunkt i 2008-tall. Brekke peker i rapporten særlig på Norges rykte som ”et godt land” å komme til som en viktig faktor for valg av asylland.

I rapportens sammendrag står det å lese: ”I jakten på forklaringer på økningen i ankomster til Norge i 2008 dukket en nøkkelsetning opp under intervjuene. Denne lød:  «Jeg hørte at Norge er et godt land …. nå ». Hva innebærer denne i noen tilfeller handlingsutløsende setningen? Sett fra asylsøkernes side var  «trygghet/sikkerhet » helt grunnleggende her. Deretter fulgte muligheten for en  «fremtid »,  «nettverk »,  «asylpolitikk » og til siste det  «bildet » de hadde av Norge”.

Våre nabolands politikk påvirker altså antallet asylsøknader her til lands. Det synes også å spille en stor rolle hvilken linje som kommuniseres utad. Fra oppsummeringen: ”Foreliggende kunnskap tyder på at forutsetninger for at nasjonal politikk skal påvirke ankomsttall er at tiltak er målrettet, vel kommunisert eller svært omfattende”.

Brekkes konklusjoner støttes av kilder innad i UDI, som har lang erfaring med asylsaker. En meget sentral kilde med lang fartstid i UDI går langt i å peke på norsk snillisme som årsak til at Norge er et attraktivt land å søke asyl i. Følgende faktorer trekkes frem av kilden:

  • Raske (positive) vedtak, samt muligheten for å tjene penger mens man venter
  • Rask innvilgelse av familiegjenforening for kone og unger fra hjemlandet
  • Mange unntak fra kravene om at kone og barn skal forsørges av asylsøkeren og ikke staten
  • Liten fare for å bli tatt i juks og få krav til dokumentasjon på hvem man er
  • Store sosiale ytelser. Norge er omtalt av asylsøkere som asylsøkernes paradis
  • Ingen egentlige krav til språk. De reglene vi har er patetiske. De stiller egentlig ingen krav, samt manglende krav til integrasjons- og innsatsvilje.

Det er naturligvis vanskelig å vite nøyaktig hvilke ”push-faktorer” som avgjør antall asylsøkere, men det synes åpenbart at persepsjonen om at Norge er et attraktivt land spiller inn. Hva så med behandlingstiden?

Behandlingstid
Kommunikasjonsrådgiver Kari Anne Kvarving henviser til de siste oppdaterte tall, som rapporterer om en gjennomsnittelig saksbehandlingstid i UDI på 230 dager, mens den er 200 dager hos ankeinstansen UNE. Kvarving understreker at det er ventetiden som utgjør brorparten her. — Selve behandlingen av søknaden, hvor det skal fastslås hvorvidt en asylsøker har krav på opphold eller ikke tar som oftest ikke lenger tid enn mellom en dag og en uke, uttaler Kvaring. Det innebærer at antallet asylsøkere i seg selv påvirker behandlingstiden, ettersom flere søknader innebærer lenger venteliste.

– Hvilke tiltak gjøres for å redusere behandlingstiden?

UDI har fremmet et forslag med en rekke tiltak for å korte ned behandlingstiden, som vi har sendt over til Justisdepartementet. Her har vi blant annet foreslått at UDI skal ta over noen av oppgavene politiet har i dag.

I følge Kvarving velger nesten alle (96 prosent) asylsøkere som får avslag å påklage avgjørelsen. Klagefristen er tre uker, hvorpå UDI avgjør klagespørsmålet og i de aller fleste tilfeller avviser klagen. Etter at UDI formelt har fattet sin beslutning, går saken videre til Utlendingsnemda (UNE), som er klageinstans for UDIs vedtak, hvorpå nesten alle velger å anke saken dit. Gjennomsnittlig behandlingstid i UNE er i overkant av 6 måneder. Samlet behandlingstid for en asylsøker er altså godt over et år. Men i prinsippet kan UNE velge å behandle en klage så mange ganger som de selv ønsker, også om en asylsøker har fått avvist alle klagene, og har unnlatt å ha rette seg etter disse og returnert fra Norge.

Tabell 2 UNE
2005: 7575 behandlede saker – 8.2 % omgjort
2006: 6318 behandlede saker – 8.2 % omgjort
2007: 5999 behandlede saker – 27 % omgjort

2008: 5462 behandlede saker – 13 % omgjort
2009: 10014 behandlede saker – 5.6 % omgjort

Et eksempel. Hvis man som asylsøker får barn, kan saken få status som «nytt forhold», hvor sterke menneskelig hensyn kan bli tatt i betraktning, hvorpå UNE kan tenkes å behandle saken på nytt. Med andre ord er det innebygd et incentiv for sivil ulydighet, som forsterker seg ettersom norske myndigheters evne til å gjennomføre vedtakene ikke er spesielt imponerende, til tross for at Storberget med jevne mellomrom lover bedring.

Det finnes ingen andre steder i forvaltningen der en så stor andel anker vedtakene. Spesielt oppsiktsvekkende er det fordi omgjøringsraten er såpass lav. Forklaringen har to deler: Det er gratis å anke; og ved forlenge saksbehandlingstiden, øker sjansene for i praksis å kunne forbli i landet.

Avslag — so what?
Nøyaktig hvor mange ulovlige innvandrere som befinner seg i Norge er umulig å vite. – En rapport UDI fikk for et par år siden sa at det befinner seg mellom 18 000 og 30 000 ulovlige innvandrere i Norge. Mange av disse kan ha fått avslag på søknaden om asyl. Ved utgangen av mars bodde det i underkant 4 000 personer i norske asylmottak som hadde fått endelig avslag på søknaden sin, uttaler Kvarving til Minerva. Det knyttes stor usikkerhet til disse tallene, men antallet er såpass stort at det er grunn til bekymring, og som nevnt innledningsvis kan den norske stat ikke redegjøre for halvparten av dem som har fått avslag i perioden 2005-2010.
Årsaken til dagens situasjon er at norsk asylpolitikk er basert på tillit. Det vil si at når UDI/UNE sender et brev til asylsøkeren om at vedkommende må forlate riket går UDI/UNE ut fra at det er nettopp det som skjer. Politiet har liten eller ingen kapasitet til å følge opp avslagene, ettersom Norge ikke praktiserer utreisekontroll eller noen form for lukkede mottak, så er det umulig å si hvor mange asylsøkere som faktisk velger å forlate landet etter avslag.

Ansvaret for tvangsreturnering har Politiets Utlendingsenhet (PU), som også fører statistikk over hvor mange som returnerer etter avslått asylsøknad, enten gjennom tvangsretur eller frivillig gjennom IOM-prosjektet. I perioden 2005-2010 var 15  278 personer (se tabell 1) som man med sikkerhet kan si returnerte etter avslått asylsøknad. Men snaut halvparten kan vi ikke redegjør for. Hvor er de blitt av?

Kilder i Kripos forteller at så lenge du kommer deg til Norge, søker asyl og ikke blir arrestert, kan du i prinsippet leve her resten av livet. Det er selvsagt problematisk med hensyn til personnummer og arbeidstillatelse, uten at det ser ut til å uroe ulovlige innvandrere nevneverdig. Faktum er at dagens system underbygger en svart økonomi ved ikke å følge opp avslagene. Dersom man ikke reiser hjem, men blir i Norge uten personnummer og arbeidstillatelse — hva gjør man da?

Å gjøre noe med dette problemet er ikke enkelt. FRP har foreslått lukkede mottak i Stortinget og opererer med to former for lukkede mottak: Ankomst og hjemreisemottak. I ankomstmottak holdes asylsøkere i forvaring inntil myndighetene har sikret korrekt ID. Hjemreisemottak er mottak der asylsøkere holdes etter avslag frem til de returneres til hjemlandet. Fordelen med lukkede mottak er at det begrenser muligheten for å oppholde seg ulovlig i Norge, samt at det øker muligheten for PU til å effektuere vedtak om retur. På den annen side vil lukkede mottak medføre internering, hvilket i realiteten er fengsling. Dersom saksbehandlingstiden går utover et minimum, vil det raskt bli en umenneskelig politikk, som også vil kunne være en svært dårlig inngang til landet for dem som faktisk får opphold.

Sterkere virkemidler?
Det synes klart at asylpolitikken ikke fungerer som forutsatt. Langt flere asylsøkere blir i landet enn de som får opphold. Og langt flere søker asyl fordi sjansen for å forbli i landet er langt større enn det den offisielle politikken tilsier.

Når vi i tillegg med stor grad av sikkerhet kan si at de aller fleste asylsøkere som kommer hit, kommer gjennom menneskesmugling (Brekkes rapport Why Norway), samtidig som verifisering av identifikasjon er en vesentlig utfordring, så har dagens politikk store uønskede virkninger. Spørsmålet er om disse virkningene er så problematiske at man bør innføre en strengere politikk, eller vil en slik omlegging innbære et adjø til tradisjonell norsk humanisme?

Under den rødgrønne regjeringen har antallet asylsøkere økt kraftig og i 2009 søkte over 17  000 personer asyl i Norge. I løpet av regjeringsperioden har snaue 30  000 personer fått avslag på sin søknad. Ca halvparten av disse kan vi med sikkerhet si har forlatt Norge, resten vet vi ikke hvor befinner seg. Regjeringen har varslet at flere vil bli tvangsreturnert i 2010, samtidig som det ventes færre asylsøkere. Årsaken til det er mest sannsynlig at regjeringen har tatt grep for å gjennomføre strengere asylpolitikk. Om disse gir ønskede resultater gjenstår å se. I alle tilfeller vil utfordringene for gjennomføringen av norsk asylpolitikk med all sannsynlighet vedvare. Det samme vil debatten om hvorvidt norsk asylpolitikk er moden for kraftigere endringer.

  • Eirik Løkke (f. 1980) er journalist i Minerva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden