Kommentar

Steve Bannon er en demagog

Steve Bannon talte i Oslo på fredag i regi av Document.

Men avvæpningen av ham ville vært langt mer effektiv dersom man faktisk hørte på hva han har å si.

Det var interessant å høre Steve Bannon tale i regi av Document på fredag.

I motsetning til intervjuet med Aftenpostens Christina Pletten under mediedagene i Bergen, kunne man nå høre Trumps tidligere sjefsstrateg snakke uten filter, på egne premisser, og ikke minst, til egen forsamling.

Det gav et langt bedre utgangspunkt for å avkle ham enn de mange forsøkene på å grave frem alskens beviser for hans angivelige rasisme, kvinnehat og islamofobi.  

Seansen gjorde det også lettere å skjønne hvorfor Bannons Europa-initiativ, “The Movement”, ikke har tatt av.

Deplorables

Bannon ble selvsagt møtt med trampeklapp og store forventninger da han skulle tale i lokalene til Oslo Militære Samfund i Oslo.

Møtet var tross alt et rendezvous mellom lille Document, som arrangerte møtet, og en mann som har banet vei for et betydelig taktskifte i Det hvite hus. I et land der Trump-støtte ikke akkurat er noe utbredt fenomen, kom Bannon til sine egne, og hans egne tok imot ham.

Og det ble mye Trump-prat, for å si det sånn. Bannon viet mye tid til å snakke om valgkampen i 2016 og om en kjepphøy Hillary Clinton som ikke forstod et spøtt av hva som foregikk på den stadig mer utarmede amerikanske grasrota. Clinton, mente Bannon, brydde seg mer om egen økonomisk vinning, globalisering og klikken i Davos, enn egne “Deplorables”, som hun så kjent refererte til.

Men i beskrivelsen av globaliseringens herjinger ble det også klarere at Bannons budskap har skrinnere jord i Norge: Her kom den aller største kognitive dissonansen i møtet til syne.

Bannon refererte til en (reell) virkelighet i et USA der en tidligere stolt arbeider – og middelklasse sitter med brukken rygg. Han viste til finanskrisen i 2008, som radbrakk pensjonsfond og sparepenger, mens de mektige finansfolkene bak gikk fri. Han snakket også om en økt globalisering som hadde skjedd på samme tid, som foruten innvandring har tatt form av økt import fra Kina og en påfølgende nedbygging av amerikansk industri, som har ført til at mange amerikanere har mistet økonomisk fotfeste.

Som Bannon selv formulerte det:

Dette er mennesker som ikke eier nåla i veggen, som aldri kommer til å gjøre det, og som lever fra hånd til munn. I virkeligheten, sa Bannon, er de ikke mer enn det livegne var, med henvisning til Middelalderen og det russiske imperiets føydalsystemer der livegne regelrett var slaver underlagt mektige landeiere.

Det er et resultat av en Davos-elite som har ofret sin egne lille mann for selv å tjene seg rik i den globale økonomien, var Bannons forklaring.

-Og de kaller dere, som sitter der med kredittkortgjeld og som ikke får hverdagen til å gå i hop, for “Deplorables”, hauset han opp.  Selv om menigheten klappet entusiastisk, klang det hult.

Dissonans

Det finnes selvsagt noen likhetstrekk. Selv om Norge fortsatt befinner seg på den internasjonale likhetstoppen, har både innvandring og inntektsvekst på toppen bidratt til å øke ulikhetene noe de siste tiårene. Særlig arbeidsinnvandring har også skapt mindre ordnede former i enkelte bransjer.

Kanskje er det akkurat nok til at de som vil snakke om Davos-mennesker også i Norge, forsøker å gripe fatt i det. Men jevnt over biter det ikke. Lønnsveksten de siste 25 årene har vært historisk høy. Selv bygg og anlegg, som har vært preget av arbeidsinnvandring, skriker nå regelrett etter arbeidskraft, noe som kommer typiske arbeidere som snekkere, tømrere, elektrikere og rørleggere, til gode.

En rekke velferdsordninger og goder er utvidet og bygget ut. Arbeidsledigheten er nær historisk lav (3,9 prosent), fagforeningene er fortsatt sterke –  og de er dessuten bevisste på at norske arbeidere har tjent på billig import fra for eksempel Kina og at norsk industri er helt avhengig av eksport.

Den jevne mann og kvinne sitter svært godt i det. Sannheten er at Norge går så det suser. Og videre at de aller fleste nordmenn, både i middel – og arbeiderklassen, befinner seg på toppen av så og si alle næringskjeder.

Dersom Bannon trodde at han skulle klare å hause opp tilhørerne – i hvert fall utenfor de allerede omvendte disiplers rekker – med argumenter om at de er blitt lurt, og at Erna Solberg er en profittjagende Davos-elite, så har han ikke gjort hjemmeleksen sin.

Europas Davos-elite

Foruten valgkampen og Trump viet Bannon store deler av tiden til å snakke om Kina.

For ifølge Bannon er det den samme Davos-eliten som legger til rette for et stadig ekspanderende Kina, ved at disse, i globaliseringens navn, har spilt med på Kinas fremstøt for å bli hegemonisk i verden gjennom sin predatorkapitalisme. Bannon mener at de samtidig velvillig overser at Kina er et undertrykkende diktatur og at brorparten av innbyggerne er slaver.

Mens Trump er den eneste sittende statslederen som har skjønt trusselen fra Kina og konsekvensene for Vestens arbeiderklasse, er Davos-politikere i Europa, med forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron i front, i full gang med å også selge ut kontinentet til kinesiske interesser, i følge Bannon.

Bannon glemte imidlertid å nevne at EU-landene, et initiativ som forøvrig er frontet av Macron og Merkel, samtidig nylig også har blitt enige om et taktskifte overfor Kina. Og at Macron, ved å uttale at det er slutt på europeisk naivitet, samtidig har tatt initiativ overfor øvrige EU-ledere for å innføre strengere regler for kinesiske investeringer i Europa, og for å klassifisere Kina som en “systemic rival”.

Mens Bannon ved andre anledninger i sin opptreden hyllet populistregjeringen i Italia som del av den fremvoksende europeiske nasjonalistiske bevegelsen, unnlot han å nevne at Italia som eneste vestlige land, nylig signerte en avtale med Kina om det omstridte “One Belt One Road”-prosjekt.

Prosjektet, som også omtales som Kinas nye silkevei, er en gigantisk infrastrukturutbygging som har til hensikt å tilrettelegge for økt kinesisk eksport. Mange ser på denne som sentral i en overordnet plan om å øke landets geopolitiske og strategiske innflytelse i verden.

Det bør ikke være kontroversielt å si at europeiske ledere har vært for trege i å forstå den fulle utstrekningen av Kinas globale ambisjoner, og ikke minst konsekvensene skulle landet lykkes i å oppfylle disse. IFS-forsker Øystein Tunsjø viser for eksempel til at en konsekvens av Kinas fremvekst kan bli en gradvis nedbygging av den liberale verdensorden.  

At landenes kortsiktige økonomiske egeninteresser har fått forrang for en helhetlig europeisk strategi overfor Kina, trenger slett ikke å være en forfeilet analyse. Og i alle fall i 2017 ble også Davos riktignok en plattform for Kinas president Xi Jinping til å fri til europeiske ledere som den nye beskytter av globale handelsavtaler, mens han samtidig benyttet anledningen til å snakke ned Donald Trumps proteksjonisme som vulgær og skadelig for den frie verdensorden.

Det er likevel tydelig at Bannons analyse har for store svakheter i en norsk (og europeisk virkelighet). Og videre at den bærer preg av at han er vant til å komme unna med forklaringsmodeller som trår over i det opphausende og konspiratoriske.

De norske “deplorables”

Men er det et felt der Bannon likevel treffer sitt publikum også i Norge, er det i beskrivelsen av mediene.

Da jeg forut for foredraget snakket med et par tilhørere i salen, fortalte de at det nettopp var opplevelsen av en skjevhet i pressen som hadde fått dem interessert i saken som Bannon fronter: En kamp mot en meningselite som lener såpass langt til venstre at den forvrenger landskapet for å passe inn i kartet.

– Vi er egentlig gode sosialdemokrater. Men da internett og youtube dukket opp og vi begynte å få tilgang til andre nyheter enn norske, da innså vi at vi har blitt holdt for narr, sa de.

De viste til pressens dekning av USA-valget i 2016 som eksempel, med det de opplevde som stempling og lettvinte karakteristikker av Trumps velgermasse som rasister, nasjonalister og høyreekstreme. Og med slike sjablonger evnet ikke mediene å forstå hva som drev USAs “Deplorables” til å kjøpe Trumps budskap om økt proteksjonisme og innvandringsstopp.  

Og her traff Bannon sitt publikums forståelse også av norsk presse, først og fremst i saker knyttet til innvandring, og i tilstøtende temaer og saker som krysser over i identitetspolitisk farvann på ulike vis.

Det er nettopp i en slik forstand – og ikke i økonomiske spørsmål – at tilhørerne i salen og mange andre opplever seg marginalisert, og et skjebnefellesskap med de samme “Deplorables” som Bannon sier at han fronter.

Og med Bannons besøk denne uken har tilhørerne i Oslo Militære Samfund igjen fått bekreftet at eliten ignorerer meningene deres: Igjen er det sjablongene som benyttes, i et forsøk på å klistre såpass mange karakteristikker på Bannon at han skal anses som en persona non grata.

Fånyttes sjablonger

Saken er bare at det er ikke rasisme, etnisitet, islamofobi eller kvinnehat som er Bannons kjerne. Hans politiske prosjekt er enklere: Det handler om å samle makt, ved å spille på emosjoner for å få oppslutning fra folk som opplever seg som forsmådd, marginalisert og latterliggjort.

Og mens de fleste spørsmålene fra salen handlet om bekymringen for radikal islam og innvandring, var altså Bannon mest opptatt av å snakke om Kina og Davos.

– Dette blir en global kamp som kommer til å definere våre liv i de neste årene, sa Bannon med stort patos. Og som Bannon la det frem, handler det til syvende og sist om en kamp mellom nasjonalister og globalister, og som munner ut i en folkelig kamp mot elitene for å hindre at Kinas undertrykkende diktatur vinner frem. Og i den kampen er det svært mange av de liberale institusjonene som får tildelt rollen som samfunnsfiende.

Jeg har svært vanskelig for å tro at mange nordmenn tror på et fortelling om at Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre selger ut Norge i et Davos-plott for å tilrettelegge for Kinas ekspansjon.

Dessuten er det nettopp høyrepopulistiske partier som i flere tilfeller, ikke bare i Italia, har har stått i bresjen for å invitere Kina til kontinentet. I april åpnet for eksempel Ungarns statsminister Victor Orban, i samtaler med Xi Jinping, for at også Ungarn kan ta del i å samarbeide om Kinas “One Belt One Road”-prosjekt.  

Slik er det altså heller ikke overraskende at Bannons storstilte planer om å samle Europas høyrepopulister i sin organisasjon «The Movement», har gått i stampe.

Det mest ironiske er imidlertid at avvæpningen av Bannon ville vært mye mer effektiv dersom man lot sjablongene ligge, og faktisk lyttet til hva han har å si.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden