Fra stigma til stolt veteran

I Norge definerer vi en veteran som en person som har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner på vegne av den norske stat[i], forkortet til INTOPS i militær sjargong. Veteranbegrepet omfatter både stadig tjenestegjørende soldater og offiserer, og de som har avsluttet tjenesten. Nitti prosent av veteranene i Norge er tilbake i det sivile liv.

Siden opprettelsen av Tysklandsbrigaden i 1947 har mer enn 120 000 norske kvinner og menn tjenestegjort i over 100 militære operasjoner i 40 land med flagget på skulderen. I dag deltar norske soldater i Nato- og FN-ledede operasjoner i Afghanistan, Irak, Midtøsten og i Afrika.

Veteraner er ikke en homogen gruppe. Det er et stort spenn i alder, forutsetninger, kompetanse og belastninger. De fleste har kommer hjem fra INTOPS med nyttige erfaringer og en større evne til å mestre vanskelige situasjoner. Noen har kommet hjem i kiste. Mange har opplevet – helt normalt – å sove dårlig eller å være skvetten etter hjemkomst (SIOPS, 2017). For noen har krigen en pris i form av fysiske og psykiske skader.

I sin bok Fredsnasjonen Norge, som kom ut tidligere i år, skriver Kristoffer Egeberg om Kjetil Bragstad, som var soldat i ISAF i Afghanistan da han og kameraten Kristoffer Sørli Jørgensen kjørte på en veibombe i Faryab-provinsen i 2007. Sørli Jørgensen ble momentant drept, Bragstad ble reddet av en tysk kirurg som tilfeldigvis befant seg på sykestua i den norske leiren i Meymaneh. Han våknet opp på Ullevål universitetssykehus etter åtte dager i koma. Uten venstre fot og med store brudd- og muskelskader. Da startet en åtte år lang kamp mot Forsvaret, NAV, Statens pensjonskasse og den norske stat for å få erstatning for skaden han hadde rett til som krigsskadet veteran.

Nitti prosent av veteranene i Norge er tilbake i det sivile liv.

Hans historie er ikke unik. Selv om mye er blitt bedre på de 10 årene som har gått siden Bragstad ble skadet, må veteraner som opplever å få fysiske og psykiske skader, være forberedt på å gå igjennom flere år med vurderinger, rettsrunder og omkamper før de får sin sak avgjort.

Norge har lang tradisjon for dårlig veteranivaretagelse.

Krigsseilernes skjebne etter den annen verdenskrig er velkjent. De hadde stått for den viktigste norske krigsinnsatsen. Konvoifarten hadde strategisk betydning. Mange hadde seilt helt fra krigsutbruddet i 1939, et fåtall rakk hjem til feiringen i maidagene i 1945. Flere var fortsatt i tjeneste i Stillehavskrigen. Totalt mer enn 30 000 norske sjøfolk deltok. Minst 4000 falt. Av 1100 skip gikk 570 tapt. De menneskelige omkostningene for dem som overlevde, kunne være dramatiske. Etter krigen ble de gjemt og glemt. Til og med direkte motarbeidet og stigmatisert av norske myndigheter. Først i 1972 vedtok Stortinget en økonomisk kompensasjon som anerkjente innsatsen – og omkostningene. For dem som var igjen.

Krigsseilerne var ikke de eneste, først 70 år etter krigen – i 2015 – ble de gjenlevende veteranene fra Alta bataljon, som hadde deltatt i harde kamper i 1940, hedret med medaljer. Etter at to offentlige utredninger på 1980- og 1990-tallet hadde konkludert med at veteranene som fortsatt slet med ”posttraumatisk stressforstyrrelse”, ikke var berettiget krigspensjon fordi Alta bataljon som gruppe ikke hadde vært utsatt for belastning av en slik art at det kunne forventes psykiske senskader (NOU, 1998).

De 537 norske bakkemannskapene i Flyvåpenet, som deltok i krigen på Kontinentet i 1944–45, måtte vente til 1998 før de fikk anerkjennelse for at de hadde vært utsatt for såpass mange og spesielle belastninger at det kunne kvalifisere til godkjennelse av en eventuell psykisk lidelse (NOU, 1998).

I 1978, bare seks år etter at Borten-regjeringen ga krigsseilerne den oppreisningen de hadde ventet på, sendte Norge den første kontingenten FN-soldater til Sør-Libanon. Et vesentlig bidrag i norsk målestokk, en infanteribataljon med støtteelementer. Rundt 800 soldater som skulle rotere hver sjette måned. At rekrutteringen kunne bli en utfordring, sier seg selv. Mobiliseringsforsvaret den gangen var et utdanningsapparat i fred for mobilisering i krig. Tjeneste i internasjonale operasjoner hadde verken prioritet eller status. Den første kontingenten ble hentet fra det som da het FN-reserven. Vernepliktige som ved dimittering fra førstegangstjenesten skrev en frivillighetskontrakt. Etterhvert ble soldater og befal rekruttert blant de tusener som hvert år gjennomførte verneplikt og plikttjeneste etter befalsutdanning, gjennom annonsekampanjer og kinoreklame. Etter en kort oppsetningsperiode ble de sendt ut. Oppdraget var fredsbevarende, ikke krig. Virkeligheten på bakken kunne være en helt annen. Da soldatene var ferdige med tjenesten etter seks eller 12 måneder, for de som fikk fornyet kontrakt (såkalt recap), var det ingen oppfølging.

Veteranbegrepet

Veteran var fortsatt et begrep som tilhørte krigsgenerasjonen, de som hadde kjempet i den annen verdenskrig.

Det var generasjonene av FN-veteraner fra Libanon og deretter Balkan som mer eller mindre på eget initiativ begynte å ta i bruk veteranbegrepet. Bak lå en økende frustrasjon over manglende interesse og oppfølging fra Forsvaret og staten av kamerater som slet med helseplager og skader. Mange hadde havnet utenfor arbeidslivet. Flere var syke og kunne ha et alarmerende høyt alkohol- og pillemisbruk.

Særlig krigsseilernes skjebne er viktig for å forstå hvorfor denne nye generasjonen av veteraner brukte til dels sterke virkemidler for å sette søkelys på skadde kameraters sak.

På politisk nivå var det liten interesse for å diskutere krigens pris. Den offisielle norske holdningen var at norske soldater ikke deltok i krigshandlinger. Selv når krigen raste rundt dem.

Siden opprettelsen av Tysklandsbrigaden i 1947 har mer enn 120 000 norske kvinner og menn tjenestegjort i over 100 militære operasjoner i 40 land, med flagget på skulderen.

Det var først med Norges engasjement i Afghanistan at veteranpolitikk kom på dagsordenen her hjemme. Holdningsendringen kom først i Forsvaret under daværende forsvarssjef Sverre Diesen. Bare noen uker etter at Kjetil Bragstad ble livstruende skadet i Afghanistan, den 26. november i 2007, gikk Diesen på talerstolen i Oslo Militære Samfund for å holde sin årlige tale til den politiske og militære eliten i Norge – med Kongen i første rekke. Diesen gikk raskt igjennom Forsvarsstudien 2007, som publikum hadde ventet å høre om, og benyttet deretter anledningen til heller å redegjøre for Forsvarets nye innretning mot et profesjonelt innsatsforsvar – der befal og vervede mannskaper må være forberedt på å sette livet i fare utenfor Norge. Han understreket at en konsekvens av omstillingen var et behov for en bedre ivaretagelse av veteranene.

Diesen fikk på plass Forsvarets veteranadministrasjon i Forsvarsstaben, som et overordnet kontaktpunkt i Forsvaret for alle veteraner og samarbeidsorganer for de frivillige veteranorganisasjonene. Han innførte en egen minnedag for Forsvarets falne, og tok til orde for å gjeninnføre et dekorasjonsregime lignende det vi hadde fra den annen verdenskrig. Blant annet med utdeling av krigskorset, som ikke var blitt utdelt etter den annen verdenskrig.

Veteranivaretagelse handler om å hjelpe de som trenger det, men minst like mye om samfunnets anerkjennelse av soldatenes innsats og offer.

I 2011 leverte den rødgrønne regjeringen den første handlingsplanen for veteraner: I tjeneste for Norge. Det samme året ble frigjøringsdagen 8. mai for første gang markert som Veterandagen, 66 år etter opprettelsen av Tysklandsbrigaden. Den høyeste norske utmerkelse, krigskorset med sverd, ble delt ut for første gang siden 1949. Krigshelten Trond André Bolle, som falt i Afghanistan i 2010, fikk medaljen posthumt – fire år etter at Diesen hadde innstilt ham, og etter like mange år med intern krangel i regjeringen.

Veteran er ikke en diagnose

I et intervju i Aftenposten den 4. mai i år uttrykte veteran Christian Slinning sin fortvilelse over at ”stadig flere oppfatter veteraner som ‘syke’”.

For ikke mange år siden var det krefter både innad i Forsvaret og på politisk nivå som ønsket å fjerne hele veteranbegrepet fordi det ble oppfattet som synonymt med psykiske skader og svakhet.

Det er ikke til å stikke under stol at et fokus på veteraner med diagnosen PTSD de siste årene har vært med på å etablere et slikt inntrykk, uansett hvor unyansert det er. PTSD, eller posttraumatisk stresslidelse, er en angstlidelse som rammer enkelte veteraner. De beskriver en livssituasjon der krigen tar plassen til nattesøvnen. Det som før ga mening, blir meningsløst. Venner og familie blir skjøvet bort. Enkle basisbehov som sult og tørst er i perioder helt fraværende. Kroppen er i høygir hele tiden.

Diagnosen er relativt ny, ikke lidelsen. Under den første verdenskrig ble den kalt «granatsjokk». Den norske legen Leo Eitinger, selv en overlevende fra Auschwitz, som forsket på senskader hos tidligere krigs- og konsentrasjonsleirfanger, brukte begrepet KZ-syndromet. Rundt fem prosent av norske Afghanistan-veteraner opplever psykiske ettervirkninger fire år etter endt tjeneste.

Tall fra Storbritannia, USA og Danmark er høyere, og viser at mellom 12 og 20 prosent av veteranene fra Afghanistan og Irak har fått psykiske senskader eller har opplevd ettervirkninger av forskjellig grad. Psykiske senskader kan oppstå mange år etter endt tjeneste.

Tross økt profesjonalisering, bedre seleksjon og trening er det statistisk åpenbart at vi også i fremtiden kommer til å få veteraner med slike reaksjoner. I Afghanistan har norske soldater vært i de hardeste kamphandlinger siden den annen verdenskrig. Erfaring viser at alle kan bli rammet, også de aller beste. Major William D. Swenson i US Army led av PTSD, og var arbeidsledig da han i 2013 ble tildelt USAs høyeste utmerkelse for tapperhet i strid, Medal of Honor, av president Barack Obama. Et år etter var han tilbake i aktiv tjeneste.

Bak lå en økende frustrasjon over manglende interesse og oppfølging fra Forsvaret og staten av kamerater som slet med helseplager og skader.

I intervjuet med Aftenposten forteller Slinning om en kamerat fra et tidligere oppdrag som fikk ekstra hjelp til å håndtere inntrykkene sine etter hjemkomst. Også han kom tilbake i full jobb.

De langt fleste av dem som får senskader, blir friske. For mange er det nok å ta tiden til hjelp. Det gamle ordtaket om at tiden leger alle sår, gjelder også her. Noen vil likevel trenge hjelp. Dersom veteranene blir fanget opp på et relativt tidlig tidspunkt, reduseres risikoen for at de faller ut av arbeidsmarkedet og ender i varig uførhet.

Regjeringens handlingsplan fra 1911, I tjeneste for Norge, legger vekt på å styrke den medisinske ivaretagelsen av veteraner etter internasjonal tjeneste. Veteraner har en lovfestet rett til oppfølging i Forsvaret ett år etter at tjenesten er avsluttet. Forsvaret har også programmer for stresshåndtering og ivaretagelse både før, under og etter tjeneste. Det sivile helsevesen har likevel en sentral rolle i å oppdage psykiske lidelser, behandle dem, samt henvise og koordinere oppfølging.

Forsvarets Afghanistan-undersøkelse fra 2012 viser at 6,2 prosent av veteranene har moderate eller alvorlige stressplager, at 7,3 prosent sliter med angst, og 4 prosent med depresjon. Nesten 28 prosent har et alkoholforbruk som er risikofylt eller skadelig.

En rapport fra Riksrevisjonen i 2014 viser at 10,6 prosent av Afghanistan-veteranene mottok arbeidsavklaringspenger, sykepenger eller dagpenger. 15 prosent av veteranene fra Kosovo og Irak mottok de samme ytelsene.

Rapporten viser også at ansvarsfordelingen mellom Forsvaret og det sivile hjelpeapparatet ikke fungerer godt nok. Veteraner med psykiske helseplager erfarer at det sivile helsevesen har mangelfull kompetanse på krigs- og stridsreaksjoner. På samme måte som krigsseilere med «slitte nerver» og alkoholavhengighet opplevde manglende anerkjennelse etter den annen verdenskrig, kan dagens veteraner oppleve å bli møtt med liten forståelse i møte med fastlege og spesialisthelsetjenesten.

På tide med en egen krigsskadepensjon

Det er to enkle grep som kan gjøres for en bedre veteranivaretagelse. Det første vil være å utvide Forsvarets ansvar for veteranene fra ett år til for eksempel tre, fem eller åtte år. Det er naturlig at den fremste kompetansen på krigsskader og ettervirkninger må sitte i Forsvaret og hos dem som driver med stressmestringsarbeid og oppfølging.

I Danmark er forsvarssjefen klar på at man har en livslang forpliktelse til å ta vare på veteranene. Det er også i tråd med det militære ledelsesprinsipp, som er å løse oppdrag og ta vare på sine kvinner og menn.

Det andre viktige grepet vil være å erstatte dagens særskilte erstatningsordning med en krigsskadepensjon innenfor faste og forutsigbare rammer.

Det var FN-veteranenes kamp for sine skadede kamerater som ga oss dagens særskilte kompensasjonsordning – en økonomisk kompensasjon for at man i mange år etter tjeneste har slitt og falt ut av arbeidslivet. På tross av svakheter var ordningen fornuftig da den ble innført, og den har vært viktig for de ”gamle” veteranene som har gått og vært dårlige lenge.

Rundt fem prosent av norske Afghanistan-veteraner opplever psykiske ettervirkninger fire år etter endt tjeneste.

Men det er en særdeles lite gunstig ordning for dagens unge veteraner fra for eksempel Afghanistan.

I USA definerer man soldater som har deltatt i væpnede konflikter og militære operasjoner etter 11. September 2001 som en ny generasjon veteraner.

Skillet er enda mer relevant her hjemme. Det norske forsvaret har endret karakter fra invasjonsforsvar, basert på vernepliktige, til et profesjonelt innsatsforsvar. Vi har dreid vekk fra fredsbevarende FN-oppdrag mot bidrag med kampavdelinger i NATO-oppdrag. Norske soldater har siden 2001 deltatt i stadig mer krevende stridshandlinger, særlig i Afghanistan.

Et flertall av dagens unge veteraner har flere års tjeneste i profesjonelle avdelinger som Telemark bataljon, Kystjegerkommandoen eller i spesialstyrkene.

Uansett hvilken innretning Forsvaret etterhvert vil få, er det grunn til å anta at norske internasjonale bidrag i fremtiden i enda større grad må basere seg på vervede soldater og befal i profesjonelle avdelinger.

De fleste vil likevel tjenestegjøre i relativt få år. Tre, fem eller åtte år som profesjonell soldat er ikke nok til å opparbeide nødvendige pensjonsrettigheter for dem som statistisk sett vil pådra seg så store skader, fysiske og psykiske, at de ikke kan komme tilbake til arbeidslivet eller trenger spesiell oppfølging. Med dagens erstatningsordning må de være forberedt på flere år med utredninger og rettsrunder med livet på vent – slik som i eksempelet med Kjetil Bragstad. Han studerer i dag jus og har planer om å bli advokat. Med seg inn i studiet har han åtte års ufrivillig (og unødvendig) erfaring fra erstatningsrett.

Det andre viktige grepet vil være å erstatte dagens særskilte erstatningsordning med en krigsskadepensjon innenfor faste og forutsigbare rammer.

Forslaget om en krigsskadepensjon for skadede veteraner er ikke nytt. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen foreslo en slik ordning allerede i 2008. Tiden var knapt moden på politisk hold den gangen, og daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen sa nei.

Nå er situasjonen en annen, og dagens regjering forpliktet seg i regjeringserklæringen fra 2013 til å utrede krigsskadepensjon for skadede veteraner. Foreløpig har lite skjedd. Daværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson var i april 2013 med på å fremme et forslag i Stortinget om opprettelse av en ny krigspensjon for veteraner fra internasjonale operasjoner. Det er et krav som også den norske befolkningen støtter. Organisasjonen Folk og Forsvar utfører hvert år en spørreundersøkelse om nordmenns holdninger til Forsvaret. Undersøkelsen i år viser at 88 prosent av de spurte mener at soldater som er blitt skadet i internasjonale operasjoner, bør få en egen krigsskadepensjon.

En krigsskadepensjon vil understreke samfunnets erkjennelse av krigens kostnader og innebære en tydelig anerkjennelse av soldatenes innsats og offer for Norge. En nasjon som bidrar med soldater og annet personell i internasjonale operasjoner og i krigs- og konfliktsituasjoner, må ha et solid støttesystem for dem som kommer hjem med skader og utfordringer etter tjeneste. Det er politikerne som beslutter å forplikte norske soldater til internasjonale operasjoner, og de har selv en forpliktelse til å sikre at de veteranene som kommer skadet hjem, vet hva de har å forholde seg til.

For å si det med ordene til Forsvarets første veteraninspektør, pensjonert generalløytnant Robert Mood: ”Arbeidet med å få innført krigsskadepensjon tar for lang tid.”

[i] Det er flere definisjoner av veteranbegrepet, en annen definisjon i Norge er at en veteran er en som har tjenestegjort i Forsvaret under aktive operasjoner. Mens veteranbegrepet i mange land beskriver soldater som går ut av aktiv tjeneste og tilbake til det sivile liv, er det i Norge knyttet til tjenestens karakter, og omfatter både stadig tjenestegjørende og de som har avsluttet sin tjeneste.

Teksten står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 4/2017 der temaet er krig.