Snoen Blogger

Stimulere, styrke, sikre, legge til rett for

Jeg har nærlest Høyres program. Her er det mange forslag til liberalisering og konkurranse – og til å styrke statens engasjement på omtrent alle områder.

Jeg har nærlest Høyres program. Her er det mange forslag til liberalisering og konkurranse – og til å styrke statens engasjement på omtrent alle områder.

Etter å ha bladd litt i forslaget til nytt stortingsvalgsprogram for mitt eget parti Høyre, slo det meg at her var det stor tro på økt offentlig innsats både her og der, men fryktelig liten vilje til å foreslå noe som kunne styrke statsfinansene. Kort sagt – det hele var som å analysere amerikanske budsjettforhandlinger, eller lese den kjente filosofen Ole Brumm.

Jeg bestemte meg for å gå mer systematisk til verks, og kategorisere samtlige 583 strekpunkter, der den konkrete politikken utformes. (Innledningskapitlet, som er av mer generell art, er ikke med, og noen punkter har flere ledd, slik at jeg fikk 595 kategoriseringer).

Jeg har endt opp med en restkategori som ikke passer inn nedenfor av ulike grunner. Noen av forslagene skjønner jeg ikke implikasjonene av, noen fastslår bare at man skal videreføre dagens politikk, men generelt handler de om andre ting. Mer enn firedel av programforslagene – 151, er slike.

Men de øvrige 444 forslagene gir meg likevel et solid materiale. Min klassifisering er på en del punkter skjønnsmessig, og en annen person som hadde gjort samme øvelse ville sikkert fått litt andre svar, men jeg tror likevel at hovedbildet er ganske robust.

Mer liberalisering
La meg starte med kategorien liberalisering, valgfrihet, desentralisering og konkurranse – altså god frihetlig Høyre-politikk. Her fant jeg 103 forslag. Det er bra.

Dette har sin motpost i kategorien mer regulering, tilsyn, forbud, påbud osv. særlig innen miljøområdet. Her fant jeg 34 forslag. Det er ingenting galt i at et liberalkonservativt parti også er for reguleringer og kontroll, og forholdstallet mellom liberalisering og innskjerping er lovende.

42 av forslagene er økte krav til kvalitet, åpenhet om kvaliteten på offentlige tjenester og lignende. Noen av disse kan føre til krav om reguleringer eller økte utgifter.

Økte utgifter på bred front
Frihet og konkurranse er altså rikt til stede i programmet, men det står verre til med et annet prinsipp som burde vært viktig for Høyre, nemlig ”grenser for politikk”, tilbakeholdenhet med å foreslå økte offentlige utgifter, og en balanse i hvordan ulike tiltak slår ut for statsfinansene.

Det er alltid mer fristende å forslå mer til noe enn å forslå mindre. Jeg fant 77 punkter som jeg kategoriseres som direkte utgiftsøkende, og bare 7 som kutter utgiftene. Det dreier seg om kutt i landbruksoverføringene, billigere fengsler for utenlandske innsatte, og noen mindre innskjerpinger i sykelønn, sosialhjelp og trygdeeksport.

Og balansen blir ikke bedre av å se på budsjettets inntektsside. Jeg teller 28 forslag til å svekke inntektene, altså redusere skatter og avgifter, og ett eneste som direkte øker dem, nemlig å øke mineraloljeavgiften.

GPP
Men det er verre enn som så. Vi har nemlig en stor kategori som, dersom jeg er litt slem, faller inn under overskriften Generelt Pissprat, altså ”styrke, stimulere, legge til rette for, sikre” etc. ulike mål, men uten at det sies noe om hvilke virkemidler man skal bruke for å nå disse målene.

For mange Høyrefolk er dette en ønsket utvikling: Vi må snakke mer om målene, mindre om virkemidlene, sies det. Det siste blir liksom for teknisk, kaldt og vanskelig, mens fine mål viser frem det hjertevarme Høyre. Problemet er at det er en sammenheng mellom måloppnåelse og virkemidler, og at det er temmelig vanskelig å se forskjell på målene til det gråblå Høyre og det rosa Arbeiderpartiet. Hvem er imot et bedre helsevesen og en bedre skole?

Jeg har delt slike virkemiddelløse målerklæringer i to. Den første delen er de som man med rimelighet kan regne med må innebære økte offentlige utgifter, dersom man skal ta dem alvorlig. Jeg fant 49 slike. Da er vi oppe i 18 utgiftsøkninger for hver innsparing.

Den andre delen er ”god jul og godt nyttår”, gode ønsker uten virkemidler og der det er uklart om man overhode har tenkt å bruke noen virkemidler, utover å lukke øynene og ønske veldig, veldig sterkt.

I mange tilfeller er det uklart hvilke variant de ulike ønskene skal kategoriseres som. Når programmet sier at Høyre skal ”bedre tilbudet ved kulturskolene”, har jeg valgt å plassere det som uforpliktende svada. Eller skulle det vært plassert som en utgiftsøkning? Motsatt har jeg klassifisert ”utarbeide en handlingsplan for å ta igjen etterslepet på bygging av idrettsanlegg” som en utgiftsøkning, for det er vel en naturlig implikasjon av denne planen, ikke bare gleden ved å lage planer?

Forslag i den siste kategorien vil i nesten alle tilfeller kunne stått i hvilket som helst partiprogram. De er altså grunnleggende innholdsløse – det ligger ikke noe politikk i dem – ingen grunn til å velge Høyre fremfor et annet parti. Av disse er det hele 93, nesten ett av seks forslag i programmet. Nå kan det selvsagt hende at de som har formulert disse ønskene har en eller annen konkret politikk i tankene, eller at det skal brukes mer (eller mindre) offentlige midler på dette enn i dag. Men det er det umulig å vite ved å lese programmet. La meg ta noen eksempler:

  • Sikre produksjon av norsk skjønn- og faglitteratur.
  • Legge til rette for at lokal mat og drikke i større grad kan inngå som en del av reiselivsproduktet.
  • Sikre en god og fleksibel ordning for bostøtte.
  • Styrke PST i kampen mot terror.
  • Sikre at politiet har en strategi for bruk av IKT som sikrer best mulig bruk av moderne teknologi.
  • Støtte opp om familiens viktige rolle i vårt samfunn.
  • Gjennomgå reglene for søndags-, helligdags- og nattarbeid.

Jeg har deltatt i programprosessen i tre partier og misunner ikke programkomiteen. Ønsket om å fremstå som snill og omtenksom er uimotståelig, og en rekke gode intensjoner skal kvitteres ut. Det blir garantert flere underveis i programbehandlingen. I løpet av prosessen kommer hundrevis av mennesker slepende på sine kjepphester, og resultatet er en enda lenger liste av gode ønsker. Det er vanskelig å avvise mye av dette uten å fremstå som kald og vrang.

Øker vekstkraften nok?
For at Høyres politikk, slik den fremstår i programmet, skal henge i hop er man avhengig av at liberaliserings- og konkurranse-tiltakene nevnt under den første kategorien vil øke vekstevnen i økonomien betraktelig. Dessuten er noen av utgiftsøkningene, for eksempel innen forskning og utdanning, ment å øke økonomiens vekstkraft. Det samme gjelder skattelettelsene. Noen ganger vil det slå til, andre ganger forblir det fromme ønsker.

Høyres program kunne med fordel vært halvparten så langt. Når behandlingen er ferdig, er det mer sannsynlig at det er blitt 50 prosent lenger.

Som styringsdokument er dette programmet tilnærmet ubrukelig, men Høyre har uansett lang tradisjon for at stortingsgruppen ikke lar seg binde av programmer. I en koalisjonsregjering vil bindingene være enda svakere.

Jeg er usikker på om det er noen trøst.

Tillegg:
Noen reaksjoner på twitter tyder på at det kan være nødvendig å tilføye følgende: Hvis jeg hadde gått gjennom andre partiers program ville jeg funnet de samme problemene, trolig i enda større grad. Dette er generelle problemer, ikke knyttet spesielt til Høyre. Men jeg håper på mer fra mitt eget parti.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden