Debatt

Stø kurs for Kurz

Østerrikes kansler har møtt Putin fire ganger bare i år. Det må ses i lys av landets nøytrale tradisjon.

Bilde: kremlin.ru CC BY 4.0.

Ett år er gått siden Sebastian Kurz’ tok med høyrepopulister i sin regjering.  Det har vært mer stødig og stabilt enn mange fryktet.

Det liberale Europa jublet da den grønne, uavhengige Alexander van Bellen slo Norbert Hofer fra Frihetspartiet (FPÖ) i det østerikske presidentvalget i desember 2016. Syv måneder senere tok Sebastian Kurz over det konservative partiet (ÖVP). Deretter vant han valget den påføglende høsten, holdt valgløfte om «en ny stil» og dannet regjering – med FPÖ.

I dagene etter valget spurte Frank Rossavik om Østerrike kunne bli det nye Ungarn. Kurz har vist støtte til de sentraleuropeiske Visegràd-landene, med ønske om å bygge bro mellom øst og vest. Og Viktor Òrban var, som vi vet, en liberalkonservativ som fortok en radikal høyresving. Rossaviks bekymring var derfor ikke helt ubegrunnet – spesielt hvis man tar Østerrikes manglende oppgjør med austrofascismen, som Pål Veiden har skrevet om i boken Landet uten egenskaper, inn i ligningen.

I forlengelse av Rossavik kommentar, drøftet jeg hvorvidt regjeringssamarbeid med partier til høyre for dem selv kunne være en gangbar vei for europeiske konservative partier. På den ene siden vil jo sjansene for regjeringsmakt øke. Og neglisjering av store velgermasser skaper demokratiske og parlamentariske utfordringer – som vårt naboland opplever i disse dager. På den andre siden rokker et slikt samarbeid med en rekke liberale og konservative idealer, og kan bane vei for økt «orbanifisering».

I artikkelen landet jeg på et nei, men jeg konkluderte samtidig med at Østerrike heller er unntaket enn reglen. Ett år etter Kurz-regjeringens inntreden kan det være nyttig å oppsummere med «de borgerlige argusøynene» som ble etterlyst.

Kurz´ strategi

Fasiten for prosjekt Kurz etter ett år har vært målinger så gode at hans parti fort ville gått frem om det ble holdt valg i dag. Samtidig har FPÖ gått litt tilbake. Hovedforklaringen er at regjeringen har fremstått samlet og unngått de store skandalene. Når problemene først har oppstått, har disse blitt behandlet i det enkelte parti. Det høres kanskje ikke helt ukjent ut?

Regjeringens første tiltak var en innstramning i innvandringspolitikken, men dette var noe «alle» ønsket, og innstramningen var allerede i gang under den forrige regjeringen. Samtidig var velgerne lei den koalisjonen, bestående av sosialdemokratene og de konservative. Den var preget av åpen konflikt og betydelig slitasje. Derfor var ett av Kurz´første grep å innføre én talsperson for regjeringen. Slik vil han unngå motstridende budskap og åpen krangling. Ikke direkte uklokt når regjeringspartneren din kan være både uvøren, populistisk og frittalende.

Overordnet har Kurz´strategi for populisthåndtering dreid seg om en trestegsmodell som baserer seg på alvorsgraden i hver enkelt sak. I mindre saker har han valgt ikke å kommentere, i andre saker har han poengtert at dette er regjeringspartnerens problem. Da FPÖs toppkandidat i delstaten Niederösterreich viste seg å ha tilknytninger til en nazi-sangbok, gikk Kurz ut på Twitter. Her var kansleren svært tydelig på at regjeringen har nulltoleranse for antisemittisme, men stort mer enn å sende av gårde en Twitter-melding ble ikke gjort. Det hører også med til historien at FPÖ-leder Heinz-Christian Strache etter hvert opprettet et eget utvalg for granskning av partiets historie.

Få gnisninger internt

I større saker hvor statsråder er involvert, har han gått bredere og hardere ut – som da et internt notat fra innenriksdepartementet inneholdt forslag om å hindre informasjonsflyten fra departementet til kritiske medier. Kurz´ var klar på at forsøk på å svekke pressefriheten er uakseptabelt. Ingen av sakene medførte en nevneverdig svekkelse av regjeringen, ei heller måtte sentrale regjeringsmedlemmer gå. De synlige konsekvensene uteble – og prosjekt Kurz fortsatte tilsynelatende uanfektet.

Gnisningene mellom regjeringspartiene har altså vært små, og eksemplene få. Så langt har forhandlingene om en reversering av røykeloven skapt mest bråk i regjeringen. For FPÖ, som ville oppheve forbudet, handlet saken om individets frihet og reguleringsmotstand. ÖVP, på sin side, var med å innføre forbudet sammen med sosialdemokratene. Dette forårsaket en viss uenighet, men Kurz så det store bildet: Prosjektet hans handler om viktigere saker enn røyking på puber og utesteder. Så lenge kansleren har hånden på rattet kan han la FPÖ spille rebell-rollen. Også dette lyder ikke helt ukjent for oss nordmenn.

Brobygger eller mini-Òrban?

Kurz har selv omtalt seg som en brobygger mellom Visegràd-landene Slovakia, Ungarn, Polen og Tsjekkia og Vest-Europa. I forlengelsen av dette fryktet flere at Kurz ville bli «orbanifisert», men det er lite som tyder på dette så langt. Kurz og Òrban har riktignok funnet tonen hva angår EU-skepsis og innvandrings- og flyktningpolitikk. Og Østerrike valgte å stå opp mot FNs migrasjonsavtale sammen med blant annet Ungarn. Likhetene finnes, men de stopper også her.

For mens Òrban demonterer rettsapparatet og pressefriheten, med mål om «et illiberalt demokrati», har Kurz vært en klar motstander av denne utviklingen. I EU-parlamentet stemte ÖVP-representantene for aktivering av artikkel 7 mot Ungarn – som kan føre til at Ungarn fratas stemmeretten i EU. Kurz har også støttet lignende tiltak mot Polen.

I tillegg splitter økonomien nabolandene. Mens Østerrike er en netto bidragsyter til EUs budsjetter, er Ungarn det motsatte. Kansleren har også vært tydelig på at Østerrike ikke skal utvide Visegràd4 til Visegràd5, det vil si at Østerrike ikke skal slutte seg til gruppen.

Og nylig kom det en oppsiktsvekkende nyhet. Kurz møtte Òrbans «hovedfiende», milliardæren George Soros, i slutten av november. Her ble det diskutert å flytte Soros´ universitet fra Ungarn til Wien, noe som nylig ble bestemt at vil skje. Lengre unna en mini-Òrban er det knapt mulig å komme.

Østerrikes nøytrale tradisjon

En annen kontrovers har vært Kurz´ syn på Putin. De to har møttes hele fire ganger bare i 2018, og i oktober ble gass-avtalen mellom de to landene forlenget. Kurz har også vist støtte til Nord Steam 2-prosjektet, Putins store rørledningsprosjekt.

Den første testen kom under Skripal-saken. Østerrike, som ett av få EU-land, valgte ikke å utvise russiske diplomater, noe som skapte sterke Brüssel-reaksjoner. I august besøkte den russiske presidenten bryllupet til Karin Kneissl, Østerrikes utenriksminister. Det hele toppet seg med en merkelig seanse hvor Kneissl og Putin danset sammen. Kurz, som også var i bryllupet, fulgte den russiske presidenten ut til flyplassen.

Selv om de fleste analysene peker på at Kurz´ og Putins relasjon bare blir tettere, er det lett å glemme pakten som ble undertegnet i Østerrike etter krigen: Landet skulle være nøytralt. Dette er ofte et element som blir undervurdert, og Kurz´ gikk nylig ut mot russisk spionasje i EU sammen med sin forsvarsminister. Hvorvidt hans påståtte brobygger-rolle faktisk fungerer er for tidlig å si, men hans tilnærming til Putin og Òrban kan i beste fall kalles mer pragmatisk enn hva angår andre EU-ledere. Og de som fryktet et Østerrike som glir over til Øst-Europa og Visegràd-landene, slik FPÖ-leder Strache ønsker, har foreløpig lite å frykte.

Stødig og stabilt

Etter ett år fremstår prosjekt Kurz som stødig og stabilt. Problemene uteblir, opposisjonen er svak, og kansleren har fått en stadig viktigere rolle på den internasjonale arenaen. Han er sentral i utformingen av EUs migrasjonspolitikk, og er for mange best kjent som arkitekten bak stengingen av Balkan-ruten. Kurz´ posisjon blant europeiske konservative har blitt ytterligere forsterket av at Østerrike har hatt formannskapet i EU i 2018.

Men hvor mange av disse som vil kopiere hans prosjekt, er heller tvilsomt. Tysklands innenriksminister, Horst Seehofer, holdt på å gå av grunnet uenighet med Merkels innvandringspolitikk. Seehofer har vært en åpen beundrer av Kurz, men det er samtidig urealistisk at CDU kan forme regjering med Alternative für Deutschland. Litt overraskende ser ikke Kurz´ tilnærming til høyrepopulister ut til å spre seg, og Østerrike fremstår fremdeles som unntaket snarere enn regelen.

I alt snakk om Visegràd-landene, Putin og EU er det fort å glemme følgende Kurz-sitat: «Hvis partier i sentrum tar utfordringen og begynner å jobbe for folket sitt mer effektivt, vil grobunnen for populister til høyre og venstre blir mindre frodig».

Etter ett år har Kurz´ maktet å styrke eget parti og svekke populistene han regjerer med, ifølge meningsmålingene. Forhåpentligvis gir dette en pekepinn på hva som er prosjekt Kurz´ faktiske hovedmål. Så langt holder han stø kurs.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden