Leder

Støere kurs med Erna

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Erna Solbergs regjering fikk to store kriser i fanget, og håndterte dem så godt norsk politikk tillater. Høyre fortjener fornyet tillit, men kursen må på flere områder justeres.

De fleste som har fulgt Minerva, er kjent med våre innvendinger mot regjeringen: Det har vært liten vilje til fornuftige utgiftskutt, og på en del områder er utgiftene økt både betydelig og unødig.

Som eksempel på det første var det klart allerede før valget i 2013 at det ikke kom til å bli noen diskusjon om det kanskje det substansielt sett letteste – om enn politisk sett meget krevende – potensielle større kuttet på statsbudsjettet, nemlig sykelønnen. Og som eksempel på det andre har regjeringen etter påtrykk fra Fremskrittspartiet økt pensjonen for gifte pensjonister med flere milliarder kroner, en utgiftsøkning som ikke oppfyller noe klart politisk eller sosialt formål.

Så er da også, som Minerva meldte tidligere denne uken, optimismen tilbake i norsk økonomi.

Det finnes mye annet viktig i politikken enn reduserte utgifter. Men bærekraftige statsfinanser ligger til grunn for all annen politikk. Det er det som gir det politiske overskuddet til et ordnet samfunn og økonomisk handlingsrom til å møte andre utfordringer.

Oljekrisen

Selv om Minerva hadde ønsket seg at man langt tidligere hadde forberedt både velgere, eget parti og koalisjonspartnere på behovet for lavere utgiftsvekst, er det to forståelige grunner til at resultatene er uteblitt: Oljeprisfallet og flyktningkrisen.

Oljeprisfallet førte til lavere sysselsetting, spesielt på Vestlandet, og ville i alle tilfeller rettferdiggjort fornuftig motkonjunkturpolitikk. I tillegg må Norge gjennom en mer langsiktig omstilling bort fra oljeavhengighet. Det var derfor rett å la deler av motkonjunkturpolitikken ta form av skattelette.

Det var en stor fordel å ha en regjeringssjef med innsikt i asylfeltet, som kunne vise både ro og handlekraft i en svært krevende situasjon.

Klassekampen gjorde nylig en større sak av at lettelsen i formueskatten til 19 store eiere bare har ført til at disse personene har syv flere ansatte i sine selskaper enn i 2014. Men hvis man justerer for at mange av disse har selskaper i den kriserammede oljebransjen, hvor Kjell Inge Røkkes Aker-selskaper alene har mistet 7100 jobber, kunne det like gjerne vært et eksempel på at omstillingen fungerer. Så er da også, som Minerva meldte tidligere denne uken, optimismen tilbake i norsk økonomi.

Flyktningkrisen

Midt i oljekrisen opplevde Norge høsten 2015 den største asyltilstrømningen i historien.

For meg illustrerte flyktningkrisen, både høsten 2015 og den pågående tragedien i Middelhavet, hvor uegnet dagens asylsystem er til å møte tragediene som utspiller seg i Syria og andre land. For Norge medførte tilstrømningen store utfordringer, både akutt, med mottakskapasitet, og på lengre sikt med kostbar integrering. Det var en stor fordel å ha en regjeringssjef med innsikt i asylfeltet, som kunne vise både ro og handlekraft i en svært krevende situasjon.

Regjeringen fikk på plass strengere regler og en avtale med Russland om grensen på Storskog, samtidig som Norge er blant landene som har gitt mest bistand til Syrias nærområder. Det er langt fra åpenbart at en rødgrønn regjering, som første måtte forhandlet internt med SV, eller endog MDG, ville håndtert situasjonen like godt.

Jeg har ved flere anledninger gitt uttrykk for at jeg mener innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug gjennom flere utspill har bidratt mer til polarisering enn til faktisk å få bedre kontroll over innvandringen. Det er likevel ingen grunn til å tro at denne situasjonen hadde vært det spor bedre med en annen regjering eller med Fremskrittspartiet i opposisjon: En mer liberal politikk ville gitt et vesentlig større spillerom for nettopp polariserende retorikk og identitetspolitikk.

Vi ser konturene av at Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre ikke makter å stå i reformer som vekker motkrefter. I tiåret som kommer, er det enda mer uholdbart enn i tiåret som er gått.

Flyktningkrisen medførte betydelige utgifter, og dermed økt oljepengebruk, til mottak og integrering, og ekstraordinære bevilgninger til Syrias nærområder. Det var likevel det mest ansvarlige når situasjonen først var som den var. Alternativet ville vært at vi enten hadde fått større velferdskutt, hvor man med rimelighet kunne sagt at kuttene skyldtes asylinnvandringen, eller at vi hadde kuttet dramatisk i mottakssystemet. Begge deler kunne medført langt mer alvorlige spenninger i samfunnet.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Støere enn Støre

På områder der vi ikke har opplevd de samme krisene, er viktige reformer påbegynt. Det gjelder kommunereformen, omleggingen av forsvar, og begynnelsen på ny narkotikapolitikk. Ingen av reformene er først og fremst motivert av kostnadsbesparelser, men alle gir bedre ressursbruk over tid.

Samtidig illustrerer de områder der det er helt uklart hva slags alternativ Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre står for. Det siste året har Arbeiderpartiet løpt etter Senterpartiet i motstand mot å endre kommunestrukturen, og vil til og med reversere det som er blitt oppnådd.

På tampen av valgkampen har partiet også snudd i spørsmålet om flybasen på Andøya. En slik vingling på et felt som er gjenstand for stadige forsøk på omkamper fra alle hold, er uholdbart om Norge skal lykkes med å få en bedre forsvarsstruktur. I narkotikapolitikken har partiet gått et skritt tilbake etter tidlige signaler om at man støttet Bent Høies linje, og Arbeiderpartiet vil i større grad enn Høyre fortsette å bruke justispolitiske virkemidler som kunne vært brukt langt bedre annetsteds, mot narkotikabrukere.

Vi ser konturene av at Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre ikke makter å stå i reformer som vekker motkrefter. I tiåret som kommer, er det enda mer uholdbart enn i tiåret som er gått.

Uløste utfordringer

Neste stortingsperiode vil nemlig bli mer krevende enn de foregående, hvis vi ser bort i fra flyktningkrisen.

Det er spesielt tre overordnede utfordringer for norsk politikk som nødvendiggjør krevende endringer. Og det er endringer av det mest konservative slaget, nemlig de som skal bevare det som er godt i det norske samfunnet.

En bærekraftig økonomi er grunnlaget for den norske modellen. Det er helt åpenbart at en av grunnene til at Norge de siste tiårene har vært et av verdens aller beste land å bo i, i stor grad skyldes vår økonomiske situasjon.

Denne situasjonen kommer ikke til å vedvare av seg selv. I tiåret som kommer, vil vi få se de første tegnene til eldrebølgen, i en periode der vi må være forberedt på lavere oljepriser og mindre aktivitet på sokkelen.

Det er vanskelig å være konservativ og ikke være bekymret for hvordan større klimaendringer vil påvirke både Norge og verden.

Det betyr at det er enda mer nødvendig enn før å redusere unødvendige utgifter, stimulere til sysselsetting og bidra til omstilling av økonomien. I løpet av neste periode må regjeringen forberede en reform av trygdesystemet, som både ivaretar sosiale hensyn, budsjettbalansen og arbeidsincentivene. Det finnes også kloke og riktige kutt på alt fra kulturbudsjettet til samferdselsbudsjettet. Tiden for å kjøpe borgerlig samling for oljefondets sølvpenger, må definitivt være over.

En bærekraftig innvandring kommer til å bli en av de store utfordringene gjennom det neste tiåret. De siste ti årene har innvandringen vært historisk høy, og innvandrerbefolkningen er doblet bare på denne tiden. Dagens asylinnvandringssystem gjør altfor lite for å avhjelpe verdens flyktningkriser, men skaper ikke desto mindre spenninger i norsk politikk og i det norske samfunnet – på toppen av den økonomiske utfordringen det medfører. Den norske modellen har vært tuftet på et samfunn med stor tillit, borgere imellom og mellom borgerne og staten. En innvandring som er raskere enn integreringen truer denne tilliten fra flere hold.

De neste fire årene bør derfor brukes til å utrede alternativer til dagens modell for asyl- og familieinnvandring, som både kan få bredest mulig politisk støtte, ivareta Norges engasjement for verdens forfulgte og gi reell politisk kontroll over innvandringen. Og det bør altså skje med minimal bruk av identitetspolitisk retorikk.

Det siste punktet som krever omlegginger, handler om å skape en bærekraftig klimapolitikk. Andre områder av verden rammes hardere enn Norge av klimaendringene. Men ikke bare vil klimaproblemer i andre land påvirke Norge på et utall måter, direkte og indirekte; klimaendringer truer også den særegne norske naturen, med en flora og en fauna, en sommer og en vinter som utgjør en kjerne av det norske. Det er vanskelig å være konservativ og ikke være bekymret for hvordan større klimaendringer vil påvirke både Norge og verden.

Og på alle tre områdene er et sterkt Høyre avgjørende for å få til endringene på en måte som kan få bred og varig oppslutning.

Effektiv nasjonal klimapolitikk er svært vanskelig – karbonutslippene lekker til andre land, og norske tiltak er ofte dyre. Ikke desto mindre trengs en tydeligere retning i den nasjonale politikken, der alt vi gjør er konsistent med de omleggingene som ligger foran oss. En større, grønn skatteomlegging er et første skritt. Større satsing på klimateknologi som kan benyttes ikke bare i Norge, er et annet. Subsidiering av alt fra samfunnsøknomisk ulønnsomme kapasitetsøkende veier, via deler av landbrukspolitikken til flytrafikken gjennom taxfree-salg må trappes ned.

Aller viktigst vil det likevel fortsette å være hva Norge kan bidra til av og gjennom forpliktende globale avtaler. Å binde seg til EUs klimapakt er et første skritt, som regjeringen, i motsetning til opposisjonen, alt har signalisert at de vil. Om våre oljepenger kan bidra til bedre globale avtaler, kan vi gjerne bruke dem på det – hvis vi altså klarer å redusere våre egne offentlige utgifter først.

Les også: Den ultimate guiden til når du skal stemme taktisk på Venstre

Fornyet tillit

Det vil kreve et press fra utenfor Storting og regjering for å få til nødvendig endring. Men på alle tre områder er sjansene for å få det til større med en borgerlig regjering enn med en rødgrønn. På de to første punktene er dette relativt klart. På klimaområdet er det jevnere. Men usikkerheten om hvorvidt en rødgrønn regjering vil binde seg til EUs klimaavtale, gjør at vi med en borgerlig regjering starter et nivå høyere.

Og på alle tre områdene er et sterkt Høyre avgjørende for å få til endringene på en måte som kan få bred og varig oppslutning. Både Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har i denne stortingsperioden vært utgiftsdrivere i regjeringen, selv om Venstre fortjener støtte for sin vilje til å diskutere vanskelige spørsmål som sykelønn. Og der FrP ikke evner å fremme en omlegging av innvandringspolitikken som både kan få bred støtte og fungere integrerende, har Venstre og KrF ennå ikke helt forstått betydningen av en slik omlegging. På klimaområdet er FrP en brems, mens Venstre også her er et alternativ til Høyre.

Erna Solberg har vært en stødig statsminister gjennom to krevende kriser, og regjeringen har stått støtt gjennom de reformene den har valgt å satse på. Høyre må i neste periode levere noe mer enn stø kurs. Men Erna Solberg har gjort seg fortjent til å få sjansen til å foreta nødvendig kursjusteringer de neste fire årene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden