Stolthet og fordom

Tiden er moden for kritisk refleksjon om Pride.

Publisert   Sist oppdatert

En gang for lenge siden var stolthet en av menneskets hovedlaster, i en uhellig treenighet med hovmod og hybris. Mye har imidlertid forandret seg kulturelt og religiøst de siste 50 årene. I dag er stolthet ikke lenger en last – det har derimot blitt en dyd.

I sin engelske språkdrakt har stolthet, «Pride», de siste tiårene blitt ensbetydende med homofile- og seksuelle minoriteters frigjøring. 50 år etter Stonewall-opprøret har Pride etablert seg over hele den vestlige verden som en feiring av seksuell frihet og utfoldelse for mennesker med LHBT-identitet.

Pride står som et symbol for verdiene som dominerer vår kultur; liberalitet, åpenhet, toleranse og mangfold. Historisk er det en reaksjon på undertrykkelsen homofile og seksuelle minoriteter har blitt utsatt for, og en bevegelse fra skam til stolthet. Homofile forfølges fortsatt i mange land og Pride har derfor legitimitet som en markering av solidaritet og en hjelp for å stå frem fra skam og lukkede rom.

Det finnes konservative religiøse miljøer der det fortsatt er et sterkt tabu mot homofili. For homofile som kommer fra disse miljøene krever det mot å delta på Pride.

For majoritetsbefolkningen er Pride derimot «mainstream», og for det store flertallet er derfor ikke noe særlig radikalt ved å gå i Pride-parader. Tusenvis av mennesker strømmer ut i gatene for å feire selve kronverket av liberalitet og seksuell frigjøring.

I sosiale medier er Pride en anledning til å vise at en står for toleranse, likestilling og mangfold. Det er blitt en dyd å poste regnbuens farger ved profilbildet, og de eneste sosiale omkostningene ved dette er «likes» og anerkjennelse for å stå på rett side av historien.

Trangt ytringsrom

Å ytre seg kritisk om Pride er i dag som å banne i kirken (i økende grad også i Den norske kirke). Det vil i en del sammenhenger grense til sosialt selvmord. Det innebærer å bli utdefinert og stemplet som homofob, eller i beste fall en sytete festbrems som er ignorant om fordommene som fortsatt møter homofile.

Som «homoliberal» ex-prest synes jeg det er trist å se tidligere kollegaer, som har en tradisjonell og konservativ forståelse av ekteskapet, bli hetset fordi de ikke vil gå imot sin overbevisning i synet på likekjønnet ekteskap. Det sier også noe om hvor trangt ytringsrommet er når det gjelder Pride.

For konservative kristne og muslimer som mener at sex hører hjemme innenfor ekteskapets rammer, er det vanskelig å stille seg bak et budskap om at alle former for sex er et gode så lenge det skjer mellom frivillig samtykkende voksne mennesker. En kan være uenig i dette, men det er like fullt et standpunkt det bør være mulig å respektere.

Å reflektere kritisk omkring seksualitet og kjønnskonstruktivisme kan gjøres på saklig plan. Det bør ikke tolkes som et uttrykk for homofobi, fordommer eller diskriminering.

Å være kritisk til den generelle seksualiseringen av samfunnet, slik det også kommer til uttrykk på Pride, må være legitimt. Det er vanskelig å komme bort fra at en feiring som fokuserer på menneskers seksuelle identitet, også har et seksualisert uttrykk som ikke alle er komfortable med.

Mennesker har ulik grad av bluferdighet og seksuell sjenanse, noe som forøvrig gjelder både homofile og heterofile, og dette kan være en grunn til å ikke være fortrolig med Pride.

Man må også kunne diskutere bruken av offentlige flaggstenger til å heise regnbueflagget uten å bli anklaget for å være reaksjonær. Flagget er det viktigste fellessymbolet vi har, og for dem som ikke identifiserer seg med Pride kan det oppleves som påtvunget å se regnbueflagget vaie fra flaggstenger der det vanligvis henger norske flagg.

Selvsentrert

Spørsmålet er om det massive omfanget Pride i dag har i det offentlige rom, og oppmerksomheten det får i tradisjonelle- og sosiale medier, også kan virke mot sin hensikt overfor dem som blir fremmedgjort av Pride. Det er en grunnleggende psykologisk innsikt at jo mer mennesker opplever å bli påtvunget noe, jo sterkere vil de kjenne på motstanden.

Historisk har Pride vært båret frem av et rop om rettferdighet og frihet, og på sitt beste kan Pride fortsatt være en kraft som motvirker undertrykking og diskriminering. Men Pride står også i fare for å bli et uttrykk for vår selvsentrerte kultur, der kropp og seksualitet blir opphøyet til livets mening og mål.

Kommersialiseringen av Pride er et annet punkt som det er mulig å stille seg kritisk til. Ettersom majoritetssamfunnet har omfavnet feiringen, har den blitt et ettertraktet kommersielt objekt, som både nasjonale og internasjonale merkevarer utnytter. Å vise sin liberale dyd er blitt viktig merkevarebygging. Dette er kanskje det klareste beviset på hvor «mainstream» Pride er blitt.

Ny norm

Selv om heterofili unektelig er den statistiske normen i samfunnet, har det skjedd noe radikalt i hvordan majoritetsbefolkningen tenker omkring seksualitet. Aksept for homofili og seksuelle minoriteter er den nye normen. Ironisk nok er det dem som stiller seg kritisk til en slik diskurs omkring seksualitet som er de nye avvikerne.

Når en pastor i en perifer frikirkelig menighet på nordvestlandet uttaler seg på en fordomsfull måte om homofili, fører det bare til at lokalsamfunnet slutter opp om Pride, slik deltakelsen på bygdepride i Ørsta og Volda viser. Paradoksalt nok gir altså fordømmelse av homofili kraft til Pride, mens konservative religiøse krefter får bekreftet sitt bilde av et samfunn i moralsk forfall.

En stolthet som ikke er balansert med ydmykhet og erkjennelse av egne blindsoner, står i fare for å bikke over i selvtilfredshet, hovmod og moralsk overlegenhet.

I den mye omtalte FAFO-rapporten «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge» sier 3 prosent at de ikke vil ha homofile eller lesbiske som naboer. Til sammenligning sier 4 prosent at de ikke vil ha kristne som naboer, og 5 prosent vil ikke ha studenter som naboer.

At 3 prosent av befolkningen ikke vil ha homofile naboer er ille nok, men sammenlignet med andre minoriteter er det bare jøder (2 prosent) og funksjonshemmede som kommer bedre ut (1 prosent). De som kommer dårligst ut er psykisk ustabile og høyreekstreme, som rundt 50 prosent ikke vil ha som naboer.

I toleransens navn

Kampen for homofiles rettigheter har vunnet frem, noe som er et ubetinget gode. Samtidig bærer Pride i seg en fare for en ny form for konformitet, en ny ortodoksi med egne regler for hva som er akseptabelt å si og mene.

Et tegn på dette er at den kritiske refleksjonen omkring feiringen av Pride er nærmest er fraværende. Å reflektere kritisk omkring en normkritisk forståelse av seksualitet og kjønnskonstruktivisme, er noe som kan gjøres på saklig plan. Det bør ikke tolkes som et uttrykk for homofobi, fordommer eller diskriminering. Det samme gjelder skepsis mot surrogati og andre etiske utfordringer som dukker opp i kjølvannet av nye familiekonstellasjoner.

Hvis vi ikke makter å føre denne samtalen uten å tillegge meningsmotstandere negative karakteristikker og egenskaper, gir det bare grobunn de samme fordommene som Pride forsøker å overvinne.

Tiden er forbi da stolthet ble sett på som en synd. Det må sies å være et fremskritt. Svært få vil tilbake til en skam- og æreskultur slik vi har i andre deler av verden. Men en stolthet som ikke er balansert med ydmykhet og erkjennelse av egne blindsoner, står i fare for å bikke over i selvtilfredshet, hovmod og moralsk overlegenhet.

Pride har blitt den kompakte majoritetens feiring av sine liberale dyder, av mangfold og toleranse. Men et samfunns liberalitet måles i hvordan det forholder seg til de som tenker annerledes enn majoriteten, de som ikke lar seg innordne i rekkene.

I toleransens navn bør vi ikke bli for stolte til å akseptere at det finnes mennesker som tenker annerledes enn oss selv.