Stopp! Ikke så fort.

REPRISE: Den konservative legning er å være bremsekloss, uten egen retning. OPPDATERT med et spark til Lars Roar Langslet.

Publisert   Sist oppdatert

Den konservative legning er å være bremsekloss, uten egen retning. Men konservativ ideologi er mer enn det.

I anledning dagens lansering av Konservatisme-boken på Civitas frokostmøte henter jeg nedenfor frem igjen posten jeg skrev 8. mai, etter en debatt om samme tema.

Jeg merket meg at den kritikken mot konservatismen som Cathrine Holst, redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, rettet på møtet på viktige områder ligner min egen. Jeg merket meg også at Lars Roar Langslet ikke forsøkte å gi et substansielt forsvar for konservatismen, men isteden brukte tiden på å distansere seg fra en karikert versjon av liberalismen, en øvelse jeg er vant med fra de gamle norske konservative, og som bare understreker mitt poeng om at konservatismen er retningsløs og reaktiv. Eller som Holst sa det: Når konservatismen er liberal, er den en parasitt på liberalismen. Når den ikke er liberal er den  reaksjonær -   rettet mot liberalismen.

I går var jeg med på "bokbad" for å ”varme opp” deler av Høyres landsmøte foran middagen. Torbjørn Røe Isaksen arrangerte og ledet en meningsutveksling mellom Henrik Syse, Kristin Clemet og meg om konservatismen. Bakgrunnen var konservatisme-antologien som Civita utgir i den nærmeste fremtid.

Konservatismen har et spesifikt innhold, som denne boken dreier seg om. Konservatismen handler blant annet om betydningen av tradisjon, erfaring, institusjoner, felleskap, familien, nasjonen.

Jeg pekte på to ting som liberalister kan lære av liberalkonservative som Hayek og Smith. Den ene (Hayek) er at det ligger mye implisitt kunnskap og visdom om det gode samfunn i nedarvede institusjoner, og at å forsøke å konstruere samfunnet fra grunnen og ut fra abstrakte prinsipper ofte kan lede galt av sted. Henrik Syse pekte også på dette som viktige konservative bidrag.

Den andre er at markedet er ikke svaret på alle spørsmål. Vi trenger sivilsamfunnet, og vi trenger moralske kompass (Smith) som er mer enn rasjonell egennytte. Burkes ”litte platoons” er et viktig supplement til stat og marked. Konservative har riktignok en tendens til å idyllisere sivilsamfunnet. Familien, klanen, stammen, nabolaget kan også være undertrykkende, noe vi har fått lære på nytt gjennom debatten om islams forhold til kvinner, seksuelle avvik og lignende.

Pessimister av legning Men konservatismen er også en legning — blant annet det at man alltid bør være litt bekymret, som Syse uttrykte det. Og det er riktig at det kan være perioder der det er riktig å være bekymret, og det eneste man kan gjøre å være bremsekloss. En av mine favorittkonservative, National Reviews stifter Bill Buckley hadde dette som sitt mission statement da han startet det innflytelsesrike konservative tidsskriftet i 1955: Stand athwart history, yelling Stop. Da hadde staten vært på fremmarsj siden Roosevelts New Deal og via en verdenskrig som også styrket staten. Det var langt mellom konservative intellektuelle, og pessimismen rådet.

Edmund Burke hadde rett i å rope stopp mot en fransk revolusjon som utartet til terror.

Men i andre perioder ligger det til rette for positive forandringer, av og til ganske dramatiske. Da må ideene komme fra et sted, retningen peiles ut. I slike faser, som under Reagan/Thatcher, og deres ekko Willoch-regjeringene, har konservative politikere lite å hente i konservativ ideer. Isteden rapper konservative fra liberalister.

Men ofte aksepterer konservative det sosialdemokratiske programmet, bare med litt lavere tempo.

I praktisk politikk har konservative partier selvsagt en forankring i de konservative ideene, men siden ideologien i så liten grad peker ut en retning, henfaller konservative ofte til sin legning, nemlig å moderere: ”Ja, gjerne — men ikke så fort”, er den konservatives motto. Forandre? Ja gjerne dersom det kan bevare det som er viktig, men ikke nå!

Dette ”noe” som konservative skal moderere, defineres av andre — gjerne sosialdemokrater og liberalister. I det siste har noen konservative partier også forsøkt å bli grønne, uten suksess.

Om barbering Så når konservative de siste tiårene som oftest har valgt riktig kurs, påvirket av en liberalisme i fremgang, har det likevel vært viktig at reformene er ytterst forsiktige. Mer langtgående forslag blir avvist med Kåre Willochs ”det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken”. Senest i gårsdagens Dagsavisen gjentok han dette om FrPs formastelige tanke om at staten ikke skal forby folk som ønsker det å avtale med arbeidsgiver å jobbe mye.

På 60- og deler av 70-tallet var Høyre på defensiven, og tilpasningen var ikke en gang til noen ideologi, men utelukkende motivert av å komme til makten. For å skape grunnlag for en borgerlig regjering, hadde Jon Lyng som strategi å aldri la mellompartiene stå alene om noe forslag, noe Francis Sejersted viser til i Høyres Historie. Og mellompartiene var enda mer ideologiløse enn Høyre.

Resultatet ble Borten-regjeringen, som førte sosialdemokratisk politikk. Det er typisk at det eneste vi husker fra denne regjeringen er innføringen av den universelle Folketrygden med tilleggspensjoner, som uansett hvordan man vrir og vrenger på det ikke kan sies å være noe brudd med det sosialdemokratiske hegemoniet.

I denne perioden tok Høyre et kraftig oppgjør med liberalismens fanebærer i Norge på den tiden, nemlig Libertas. Ved en skjebnens ironi er Libertas' etterfølger en av hovedsponsorene til både Civita og Minerva.

Høyre var i årene etter dette oppgjøret livende redd for liberalismen, i en slik grad at det skapte grobunn for et nytt parti. Det er mangt å si om Fremskrittspartiet, og kanskje hadde det oppstått i en mer direkte innvandringsfiendtlig variant senere, dersom Høyre på 70-tallet hadde vært mindre sosialdemokratisk. Men en ting er jeg sikker på: På 80-tallet og inn på 90-tallet havnet en viktig del av høyresidens politiske talenter i FrP, når de ellers kunne ha vært  i Høyre. Halvparten er der enda, mens den andre halvparten etter hvert havnet i Høyre (noen få i Venstre).

Nordmenn er sosialdemokrater Forsiktigheten i reformene stammer både fra den konservative legning og en politisk kalkyle og oppfatning av den norske opinionen: Nordmenn er sosialdemokrater, som Per-Kristian Foss sa til DN på onsdag.   Jeg tror at denne holdningen, som har gjennomsyret Høyre i lang tid, langt på vei er selvoppfyllende. Når sosialdemokratiske verdier ikke utfordres, fester de seg.

Når alt dette er sagt, er det riktig at Norge ikke roper på en radikal liberalisme. Men det er mye som kan gjøres som faktisk ikke er så voldsomt radikalt, men som Høyre likevel ikke tør. Minervas redaktør Nils August Andresen og jeg kommer regelmessig med slike forslag i våre spalter, forslag som i de fleste konservative partier ville bli ansett som helt stuerene.

For eksempel er det ingen konservative partier i verden som ville finne på å foreslå at folk som er syke skal ha full lønn. Men den konservative legning, kombinert med velgerkalkylen, sier at når full sykelønn har eksistert lenge nok, er den blitt bevaringsverdig. Høyre konserverer sosialdemokratiet.

Når det er mer og mer som tyder på at uhjelpen ikke virker, nøyer Høyre seg med å kutte litt, slik at man kommer ned til nivået fra et par år siden. Bistandsindustriens skjegg, som har vokst til 10 centimeter, kuttes til 9, for å bruke Willochs parallell, mens man burde gå inn for glattbarbering, eventuelt la det være igjen en liten bart.

Kristin Clemet fremhevet at det ikke er slik at konservative og liberale ideer har tapt de siste tiårene. Snarere er det sosialismen som er blitt nærmest borte. Det er delvis riktig. Sosialismen er borte som intellektuell og politisk kraft, og det er en bredere aksept for marked, konkurranse og valgfrihet. Sosialdemokratiet er blitt modernisert.

Men når det gjelder det viktige spørsmålet om hva staten skal ha ansvaret for innen velferdsområdet, yter høyresiden svak eller ingen motstand mot sosialdemokratiets stadige ekspansjon.

Ideen om en begrenset stat finnes både i FrPs nominelle liberalisme og i Høyres konservatisme, men praksisen er petroleumspopulisme — mer til alle, som Minervas redaktør skrev om på fredag.

En smartere stat Dagens konservatismen, i Høyres tapning, tilbyr ikke et vesentlig annet samfunn enn sosialdemokratiet, men små justeringer.

De dreier seg hovedsakelig om mer valgfrihet innenfor offentlige rammer. Valgfrihet er et godt liberalt prinsipp som konservatismen etter hvert har gjort til sitt eget i den grad at mange tror at det er naturlig del av konservatismen. Historisk sett er det ikke riktig. For mange valgmuligheter er blitt sett som destabiliserende, normoppløsende og en trussel mot fellesskapet. Rester av denne holdningen — frykten for det rotløse, moderne samfunnet, finnes enda.

Justeringene dreier seg om praktiske endringer, pragmatisme av beste Erna Solberg-merke. Istedenfor en mindre stat, er Høyres mål i dag snarere en smartere, mer effektiv stat. Som kompetent styringsparti har Høyre et fortrinn fremfor Arbeiderpartiet. Vi er ikke så bundet av den reaksjonære fagbevegelsen. Ap presses til venstre av fagbevegelsen, og skaper et rom som ikke ville være der dersom Jens og Jonas fikk bestemme selv.

Det er ingenting galt med pragmatisme, og et politisk parti skal selvsagt være opptatt av slike små skritt som kan gjøre hverdagen bedre for folk. Men det bærer ikke et helt politisk prosjekt.

Høyre kommer til å vinne kommunevalget i år, men det er uansett begrenset handlefrihet i kommunepolitikken. Høyre kommer også til å vinne stortingsvalget i 2013. Men jeg er redd vi kommer til å vinne uten et mandat for endring, fordi Høyres konservative legning og Per-Kristian Foss virkeligshetsoppfatning og velgerkalkyle for tiden er sterkere enn liberalismens påvirkning på Høyre.

Dette er en oppskrift på fire år med taburettsliting uten særlig å vise til, og på hue ut igjen i 2017 — Bondevik III.

Derfor er det helt nødvendig at Høyre vinner flertall med FrP i 2013. Høyre kan gi stabilitet, men skal landet få en annen retning, må FrP inn, på godt og vondt.

Twitter: @jasnoen