Storbyelitenes arroganse sliter Sverige i to

Når urbane eliter latterliggjør bensinprotestene og sammenligner med prisen på kaffe latte, illustrerer det bedre enn noe kløften mellom by og land.

Publisert   Sist oppdatert

Så fikk Sverige til slutt sitt eget motstykke til de gule vestene, i form av Bensinupproret.

Facebookgruppen samler over 600 000 medlemmer, det vil si nesten en tiendedelen av den svenske velgermassen. Protesten retter seg mot de høye bensinprisene, hvorav en tredjedel er skatter og avgifter.

Men der de franske protestene samlet hundretusentalls demonstranter og utartet til voldsomme opptøyer i Paris og andre byer, har det svenske motstykket vært desto mer beskjedent, på sant svensk manér. Men det er umulig ikke å få med seg opprørtheten.

De politiske og mediale elitenes reaksjoner på Bensinupproret lot heller ikke vente på seg. I den stockholmske meningsboblen ble hele den underliggende problemstillingen latterliggjort – gjennom sammenligninger mellom prisen på en liter bensin og prisen på en GB-is. De som gjorde disse sammenligningene så imidlertid bort fra at få mennesker kjøper 20 is om dagen bare for å komme til jobb. De så også bort fra at is er et av produktene som har økt mest i pris i den aktuelle perioden, langt over konsumprisindeksen.

Et lignende eksempel ble brukt av Dagens Nyheters politiske redaktør Per Svensson, som sammenlignet prisen på bensin med kostnaden for en halv kaffe latte.

Manglende forståelse for vanlige mennesker

Den manglende forståelsen for vanlige menneskers virkelighet manifesterte seg gang på gang. «Det er ingen rettighet å bo på landet», slo Aftonbladets spaltist Malin Wollin fast, og mente at de som ikke hadde råd til økte drivstoffpriser ganske enkelt kunne flytte.

I samfunnsprogrammet Agenda på SVT mente finansminister Per Bollund, som også er nyvalgt talsperson for Miljöpartiet de gröna, at de som synes bensinen er for dyr, kan kjøpe en elbil i stedet. At de fleste ikke har råd til å kjøpe en ny elbil eller ladehybrid, men er henvist til bruktbilmarkedet, var åpenbart ikke noe som foresvevet statsråden.

Konflikten mellom de politiske og mediale elitene i storbyene på den ene siden og den tredjedelen av befolkningen som lever på landsbygda, hardner til i Sverige. Men protestene speiler et større kompleks av konflikter som lenge har boblet under overflaten. Det er en konflikt som ligner den som den britiske journalisten David Goodhart har beskrevet i sin bok The Road to Somewhere.

Den svenske sosialdemokratiske statsviteren Stig-Björn Ljunggren beskrev en gang forskjellen mellom det norske og det svenske forholdet mellom hovedstad og bygd på følgende vis: Mens Sverige er et land som trykkes ned av en hovedstad, er Oslo en hovedstad som trykkes ned av et land. Den drastiske beskrivelsen er kanskje for hard, men den setter fingeren på en forskjell i maktbalansen mellom sentrum og periferi i de to nabolandene.

Mens Norge ble urbanisert relativt sent, en prosess som i noen grad fortsatt pågår, skjedde urbaniseringen i Sverige relativt tidlig, i kjølvannet av industrialiseringen. Den egentlige urbaniseringsprosessen fant sted i første halvdel av 1900-tallet, og rundt 1970 hadde avfolkningen av landsbygden stoppet opp. De siste tiårene har befolkningen på bygda faktisk vokst noe. Hvis man snakker om urbanisering i dag, handler det først og fremst om at de store byene vokser raskere enn bygda.

Politikken mot bygdene

At den raske industrialiseringen rundt forrige århundreskifte ledet til omfattende innflytting til byene, der industrijobbene fantes, er de fleste innforstått med. Det som er mindre kjent, er at avfolkningen av bygda også ble drevet av politiske beslutninger, og at den samme bygdefiendtlige politikken fortsetter også i dag.

I virkeligheten har offentlig sektor gjennom store deler av 1900-tallet vært en pådriver i maktforskyvningen fra bygd til by, fra periferi til sentrum, der bensinpolitikken bare er toppen av et isfjell.

Den økonomiske politikken var sannsynligvis den sterkeste drivkraften for den fortsatte flyttestrømmen fra bygdene til storbyene i etterkrigsårene. Socialdemokraternas «solidariske lønnspolitikk» gikk ut på at de store selskapene i storbyregionene skulle begunstiges og at små, «ulønnsomme» bedrifter på bygda skulle slås ut. Gjennom en like lønner i hele landet kunne ikke bygdas småbedrifter konkurrere med storselskapene i vekstregionene.

Socialdemokraternas tro på stordriftsfordeler gav seg også uttrykk i jordbrukspolitikken, der staten var en aktiv pådriver for omstilling til stadig større produksjonsenheter. Små landbruk ble tatt ut til fordel for store industrijordbruk.

Målet var todelt: Dels trodde man at å ta ut små jordbruk var den mest effektive måten å heve de gjenværende bøndenes levestandard på, slik at den kunne følge industriarbeidernes levestandard. Dels skulle jordbruksproduksjonen økes for å sikre selvforsyningen som et ledd i det svenske totalforsvaret under den kalde krigen. I bunn fantes formodentlig også arbeiderbevegelsens ideologiske motvilje mot en for sterk selveiende bondestand.

Banesår for lokaldemokratiet

En annen form for politisk drevet sentralisering som sjelden nevnes i debattene om urbaniseringen, men som har fått gjennomgripende konsekvenser, er de kommunesammenslåinger som skjedde mellom 1952 og 1974. På bare 22 år gikk Sverige fra 2498 til 278 kommuner. Sverige er dermed verdens mest ekstreme land også når det kommer til kommunesammenslåinger. Reformene var ledd i den sosialdemokratiske stordriftstekningen også i offentlig sektor.

For lokaldemokratiet var kommunesammenslåingene et banesår. På bare to tiår forsvant ni av ti politiske verv. Før kommunereformen hadde nesten alle et familiemedlem, en nabo, slektning eller kollega som var engasjert i kommunepolitikken. Etter sammenslåingene ble lokalpolitikken profesjonalisert, og den ble løftet bort fra borgerne. I dag er det få som kjenner en kommunalråd. Mange svensker vet ikke engang navnet på dem som styrer i kommunen.

Den samme stordriftstenkning som gjennomsyret staten, var også til stede i de nye storkommunene. På samme måte som bedrifter og arbeidsplasser ble flyttet fra landsbygda til storbyene, flyttet bedrifter i de nye kommunene fra småsamfunnene til kommunale sentra. Den profesjonaliserte politikerklassens interesse er å begunstige de områdene der det finnes flest velgere å vinne. Da trekker områder med spredt bosetning alltid det korteste strået.

Overkjørt og oversett

Ifølge Jordbruksverkets definisjon lever en tredjedel av Sveriges befolkning på landsbygda. Av disse drøyt tre millioner svenskene opplever stadig flere at deres interesser ikke ivaretas av de politiske makthaverne. Trafikk- og bensinpolitikken er bare et eksempel, men kanskje det tydeligste. Utenfor storbyene er personbilen det viktigste transportmiddelet. Ifølge den statlige etaten Trafikanalys foregår 77 prosent av persontransporten i Sverige med personbil.

Det kan sammenlignes med at den samlede sportrafikken (tog, sporvogn og t-bane) til sammen utgjør 10 prosent av persontransporten. Politikernes favorittfremkomstmiddel, sykkelen, står bare for én prosent av persontransporten – og minsker.

Straffeavgiftene på drivstoff treffer hardt dem som lever utenfor tettbefolkede områder der en velutbygget kollektivsystem er økonomisk forsvarlig. Årsaken til at politikere er så glade i å avgiftsbelegge bensin, er jo også at de vet at de som fyller på bilen, sjelden har noe valg. De kommer til å fortsette å betale inn til statskassen uansett hva bensinen koster. Derfor er drivstoffavgiftene også mindre nyttige i et miljøperspektiv: De bidrar i mindre grad til å minske bilismen, og i større grad til å gjøre mennesker fattigere.

At mange i Sverige føler seg oversett og overkjørt av en politisk og medial urban elite, er derfor ikke så rart. Derimot er det overraskende hvilken mangel på lydhørhet som oppvises av denne eliten, når de harselerer med protestene mot drivstoffavgifter og sammenligner med prisen på is og kaffe latte. Det er vanskeligere å finne en bedre illustrasjon til kløften mellom David Goodharts «anywheres» og «somewheres».