Kommentar

Støre sprer myter om ensomhet

Støre sprer myter om ensomhet, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Arbeiderpartiet / Sandra Skillingsås / Flickr [CC BY-ND 2.0]

Faktasjekk: Ap-lederen ser en sammenheng mellom økt individualisering og økt ensomhet i samfunnet, men har ikke forskningsmessig belegg for påstanden.

Denne uken kunne Jonas Gahr Støre (eller hans kommunikasjonsrådgivere) fortelle om et besøk Støre hadde hatt hos Oslo Røde Kors. Støre fortalte om organisasjonens besøkstjeneste som kobler frivillige med folk som har ulike behov for samvær.

Besøkstjenesten er selvfølgelig et flott tiltak. Men da Støre skulle si noe litt mer overordnet om ensomheten i samfunnet, gikk det i ball for ham.

«Ensomhet er et voksende sosialt problem i vår tid. Ensomhet er vondt i seg selv, og koples også til høyere sjanse for å rammes av en rekke sykdommer. Men ensomhet er ingen sykdom. Vi må heller se på tegn i tiden, på hvordan samfunnet har endret seg i retning av mer individualisering, flere bor alene, flere blir eldre alene og organisasjoner, kirken, fagforeninger og andre ‘bindeledd’ mellom mennesker har svekket sin rolle».

Før dette hadde Støre også slått fast at «Ensomhet rammer stadig flere».

Koblingen mellom individualisering, færre personer per husholdning og en svekket rolle for kirken og andre fellesskapsarenaer på den ene siden, og økt ensomhet på den andre, virker tilforlatelig. Mange konservative tenker slik. Og ikke minst er koblingen populær blant akademisk anlagte folk på venstresiden (som Støre). Problemet er at den er en myte.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Ikke mer ensomme enn før

Forsker Linn-Heidi Lunde skriver i en artikkel fra 2016 at «Det eksisterer en myte om at ensomhet er utbredt i dagens samfunn, og da spesielt blant eldre. Studier viser imidlertid at forekomsten av ensomhet har holdt seg konstant eller har vist en nedadgående trend siden man startet slike målinger. Selv om de eldste eldre rapporterer noe større grad av ensomhet sammenlignet med yngre, er forekomsten av alvorlig ensomhet forholdsvis lav i den norske eldrebefolkningen».

Dette knuser myten om at nordboere er mer ensomme enn folk lenger sør og øst.

Lunde viser blant annet til en studie som også har vært omtalt av NRK tidligere. Den viste at nordmenn var de minst ensomme blant de elleve europeiske nasjonalitetene som ble undersøkt.

Dette knuser myten om at nordboere er mer ensomme enn folk lenger sør og øst. Heller ikke i Storbritannia, et land Støre peker på i sitt innlegg på Facebook, har ensomheten økt, viser en studie som Lunde referer til: «Forskerne har sammenlignet studier av forekomst gjennomført i ulike tidsperioder, og funnet at utbredelse av alvorlig ensomhet hos personer fra 65 år og over har holdt seg stabilt lavt gjennom de siste 60 årene», skriver hun.

Ap innrømmet feil

Jeg har ikke for vane å kverulere på Facebook-trådene til offentlige personer, men siden jeg for noen år siden hadde lest Lars Fredrik Svendsens bok Ensomhetens filosofi (2015), en bok der myten om en moderne ensomhetsepidemi også blir avkledd, stilte jeg spørsmål til hva som var kilden til Støres påstand. Kanskje hadde han noen nyere eller andre tall enn de jeg hadde sett?

Sammenhengen mellom sosial kontakt og ensomhet er ikke så direkte som vi tror.

Etter hvert innrømmet imidlertid de som styrer Arbeiderpartiets Facebook-konto at «det er helt rett at det ikke er påvist at ensomhet som helhet øker».

De viste i samme svar til at levekårsundersøkelsen har vist at andelen personer over 66 år som traff venner sjeldnere enn månedlig var 12 prosent i 2012 og 17 prosent i 2015. Men sammenhengen mellom sosial kontakt og ensomhet er ikke så direkte som vi tror. Hvis dette betyr at ensomheten øker, må jeg kunne si at ensomheten går ned fordi andelen eldre kvinner uten en fortrolig venn ble halvert fra 1980 til 2009.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Jonas Gahr Støres fokus på ensomhet stakkarsliggjør folk, ifølge psykologspesialist

Liten økning for jenter

Siden jeg ikke fikk noen ensomhetstall fra Arbeiderpartiet, har jeg for sikkerhets skyld prøvd å sjekke litt grundigere selv.

Tall fra levekårsundersøkelsen er ikke tilgjengelige for allmennheten, men en artikkel i Morgenbladet fra 2015 gjengir utviklingen fra 1998 til 2008. Andelen som svarte at de hadde følt seg litt, ganske eller veldig mye plaget av ensomhet de siste to ukene, gikk ned fra 26 til 21 prosent mellom 1998 og 2006, før den bykset opp igjen til 28 prosent i 2008. Ifølge en nyere artikkel fra SSB var andelen nesten halvert igjen til 16 prosent i 2015. Hvis Morgenbladet har gjengitt tallene korrekt, kan de ikke være helt pålitelige, men i likhet med Linn-Heidi Lunde finner jeg i alle fall ingen oppadgående trend.

En liten slik trend skal jeg imidlertid innrømme at jeg finner hos den oppvoksende slekt. Ungdata-rapporten viser at gutter i ungdomsskolealder ikke var mer ensomme i 2016 enn i 2011, men at andelen av de som var ganske eller veldig mye plaget av ensomhet økte fra 22,3 til 26,8 prosent blant jenter (det er også en myte at menn er mer ensomme enn kvinner). Dette er jo en økning, men det er mer nærliggende å tro at den skyldes jentenes digitale hverdag enn årsakene Støre peker på.

Ikke uvesentlig

Jeg kritiserte nylig Faktisk, blant annet for å henge seg opp i uvesentligheter. Men jeg mener det var rett å faktasjekke Terje Tvedts påstand om at Norge har hatt høyere innvandring enn USA noen gang siden borgerkrigen, siden dette er noe mange har hevdet over flere år. Påstanden var da også riktig, i alle fall for bruttoinnvandringen.

Kanskje individualiseringen, i sum, gjør oss mindre ensomme?

Myten Støre bidrar til å spre, er en annen oppfatning som hadde fortjent å bli undersøkt. Og der Tvedts sammenligninger mer er ment som illustrasjoner, er Støres påstand mer direkte politisk relevant. Støre slår fast at ensomhet er et voksende sosialt problem, men det eneste jeg kan finne til støtte for påstanden hans, er utviklingen blant jenter på ungdomsskolen.

Uten tilstrekkelig grunnlag for sine påstander, gir Støre i tillegg uttrykk for en samfunnsanalyse som sier at visse trekk i samfunnet er ansvarlig for at noe går i gal retning – og implikasjonen er dermed at vi kanskje bør forsøke å endre disse trekkene.

Men når datagrunnlaget mangler, blir det vanskelig å si noe om effekten av slike trekk i tiden. Kanskje individualiseringen, i sum, gjør oss mindre ensomme? Støres mytespredning er i så fall ikke uvesentlig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden