Debatt

Støres omsorgspolitikk kan øke klasseskillene

Skal vi tro Støre, er de eldre heldige om de slipper å ta stilling til så vanskelige spørsmål som hvor de vil bo eller hvem de vil at skal komme inn i sitt eget hjem, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Bilde: Pixabay

Jonas Gahr Støre presenterer Disney-versjonen av kommunal omsorg – uten å innse det urettferdige med et system der bare de rikeste får friheten til å velge sitt eget omsorgstilbud.

pI sin spalte i Dagsavisen 7. februar uttrykker Jonas Gahr Støre sin frykt for «svenske tilstander» i norsk omsorg. Bakgrunnen er at H/Frp/V/KrF-regjeringen i regjeringsplattformen fra Granavolden har sagt at den ønsker å utrede en modell for fritt brukervalg i velferdstjenestene basert på det svenske systemet for valgfrihet. Støre forsøker derfor å forklare og advare mot den svenske loven om valgfrihet, som trådte i kraft under den borgerlige allianseregjeringen i 2009.

Støres innlegg er dessverre fullt av feilaktige insinuasjoner, i tillegg til den generelle nedvurderingen av andres evne til å vite hva som er best for en selv. I et nylig publisert Civita-notat går Marius Doksheim og jeg gjennom både argumenter for og argumenter mot private aktører og valgfrihet i velferdstjenestene. Og nei, det er ingen selvfølge at valgfrihet og konkurranse alltid gir et perfekt resultat – men det er mange gode argumenter for at det kan gi bedre offentlige tjenester hvis det blir gjort riktig.

Skal vi tro Støre, er du imidlertid heldig om du slipper å ta stilling til så vanskelige spørsmål som hvor du vil bo eller hvem du vil at skal komme inn i ditt eget hjem. Eller å velge blant «en haug med glansede brosjyrer», som Støre foraktfullt kaller det. Støre argumenterer som om du og dine nærmeste mister evnen til å ta viktige valg for din livskvalitet når du passerer en viss alder.

Som om du ikke lenger er i stand til å vurdere hva det er du får opp mot hva du må betale, selv om dette er noe du har drevet med hele livet. Som om dine nærmeste plutselig ikke lenger er i stand til å se om du har det bra eller ikke.

Det svenske systemet

Det svenske systemet innebærer at svenske kommuner og regioner som ønsker å slippe til private aktører, kan velge to modeller for dette: Enten tradisjonelle anskaffelser, eller et valgfrihetssystem. Anskaffelser er regulert i én lov, valgfrihetssystemet i en annen. Men det er altså valgfritt for kommunene og regionene å konkurranseutsette tjenester som for eksempel eldreomsorg.

Det er kun for primæromsorgen, altså omtrent tilsvarende våre fastleger, at svenske regioner er pålagt å gi deg valgfrihet, slik vi allerede har i Norge. Fastlegeordningen, med fritt valg blant legene som kommunen har avtale med (hvorav de fleste er private næringsdrivende), er for øvrig en av våre mest populære offentlige tjenester.

Med andre ord: Loven om offentlige anskaffelser blir ikke «tilsidesatt». Men kommunene kan velge om de vil følge denne loven, eller loven om valgfrihetssystem, dersom de ønsker å åpne for private aktører for eksempel i eldreomsorgen. De to lovene om anskaffelser og valgfrihetssystem har mye til felles, men den siste regulerer tilfellene der borgerne selv får velge hvem som skal utføre tjenester for dem. De private får tilskudd for de borgerne som velger dem, basert på de tilsvarende kostnadene hos de offentlige aktørene.

I et system som det svenske, hvor pengene følger brukeren, kan både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker ta med seg det offentlige tilskuddet og velge selv.

Loven inneholder også et annet viktig punkt, nemlig at du ikke velge. Kommunene kan fortsatt drive kommunale sykehjem for alle som ikke ønsker å velge. Det er altså valgfritt om du vil ha valgfrihet! Men selv dét blir for mye for Arbeiderpartiet. Alle skal med, om de vil eller ikke.

Lite å tape for de som har minst

Men hva med at noen kan kjøpe seg tilleggstjenester i det svenske systemet? For det første kan mulighetene for ekstrabetaling reguleres av kommunene som åpner for valgfrihet. For det andre står Støre selvsagt fritt til å mene at vi ikke burde kunne kjøpe oss tjenester her i livet, og at det er bedre at staten eller kommunen disponerer midlene dine til ditt eget beste. Blant øvrige politiske partier er det stort sett bare Rødt som støtter et slikt økonomisk system.

I et system som det svenske, hvor pengene følger brukeren, kan både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker ta med seg det offentlige tilskuddet og velge selv. Betyr det at Jørgen nødvendigvis kan få et akkurat like godt tilbud som det kongen har råd til å betale for med alt gullet sitt? Nei — men han kan alltid få et tilbud som er minst like godt som det kommunale, og hvis han ikke synes han får det, kan han rett og slett fortsette å velge det kommunale tilbudet. Kort sagt: Jørgen har lite å tape.

Mer valgfrihet for de rike

Sannheten er at det er i her i Norge at bare de rike kan velge. Det er i vårt system at folk med mindre penger og ressurser tilgjengelig, må ta det de får. De som er rike har mulighet til både å betale skatt for å dekke det offentlige tilbudet, og deretter betale hele prisen for et privat tilbud i tillegg.

Kort sagt: Har du god råd, har du valgfrihet.

For sykehjem blir det tydelig: Har du tjent godt hele livet, sikret deg en god pensjon og kanskje i tillegg har kapitalinntekter etter å ha spart flittig over mange tiår, vil det typisk ikke være så mye dyrere for deg å velge en privat omsorgsløsning i alderdommen enn en kommunal, dersom du skulle ønske det. Dette fordi egenandelen ved det kommunale sykehjemmet beregnes som en andel (rundt regnet 75-85 prosent) av pensjonen og dine øvrige inntekter, for eksempel renteinntekter, opp til maksimalt det plassen reelt sett koster.

Kort sagt: Har du god råd, har du valgfrihet. Har du derimot ikke fullt så god råd, må du ta til takke med det tilbudet du får tildelt. Hvis egenandelen din for eksempel bare dekker halvparten av de reelle kostnadene ved å bo på sykehjem, har du sjelden råd til å betale hele prisen for et privat tilbud.

Skandaler i det offentlige vs. i det private

Jo visst er det mange flotte, kommunale tilbud. Særlig i kommuner med god kontroll på økonomien, og hvor omsorgen har blitt prioritert høyt. Men som vi vet, finnes det mange eksempler på det motsatte, og det kan være mange grunner til å ønske seg bort fra det kommunale tilbudet:

Sykehjemsbygg som forfaller. Skyhøyt sykefravær blant de ansatte, slik at du stadig møter en ny vikar som skal hjelpe deg med det mest intime. Et mattilbud som innebærer fiskeboller på julaften, eller at maten du spiser veies — ikke for å sikre deg nok næring, men for å gi deg mindre neste gang, hvis du ikke spiser opp alt.

Det advares fra venstresiden om at de private kutter i kvaliteten for å spare penger. Men vi har alle også hørt om trange budsjetter i det offentlige, om vikarstans, stillinger som bevisst ikke blir besatt, sykepleiere og andre helsearbeidere som roper varsko om at ressursene ikke strekker til, ufaglærte, ukvalifiserte medarbeidere, overmedisinering og understimulering på sykehjemmet.

For hver skandale Støre kan berette om fra private omsorgsaktører, kan andre fortelle om skandaler blant kommunale eller statlige aktører. Den største forskjellen mellom en skandale hos en privat og en kommunal aktør er at skandalen hos den private aktøren typisk får konsekvenser. Aktøren får bot eller mister hele oppdraget. Sykehjemmet rekommunaliseres. Ansvarlige ledere blir sparket.

Så er det visstnok fryktelig vanskelig å kontrollere kvaliteten hos de private aktørene, og det er veldig dyrt, ifølge Støre. Men stemmer det?

Ved kommunale skandaler har ledere tendens til å ta ansvar ved å bli sittende. Politikerne tar avstand og kommer med løfter om at sånn skal det ikke være. I ytterste fall deles det ut en erstatning eller en foretaksbot. Dette er det selvsagt skattebetalerne som uansett må dekke opp for.

Hele poenget med konkurranse er at de som driver både godt og effektivt vinner frem, mens de som ikke gjør det, forsvinner ut. Det er klart det er leit hvis den som gir deg et tjenestetilbud går konkurs, men er det egentlig bedre at dårlige tilbud får lov til å fortsette i år eller tiår?

Alle kommuner bør kontrollere kvalitet

Støre fremmer den gamle myten om at det ikke går an å forbedre tjenester som er arbeidsintensive, fordi den eneste måten å forbedre dem på, er å ansette flere mennesker. Men i dag er det tjenester som dominerer økonomien, uten at den konkurransedrevne markedsøkonomien har brutt sammen av den grunn.

Så er det visstnok fryktelig vanskelig å kontrollere kvaliteten hos de private aktørene, og det er veldig dyrt, ifølge Støre. Men stemmer det? Hvis kommunene ikke allerede har et system for å vurdere kvaliteten i sine sykehjem og andre institusjoner, så er det vel på tide at de skaffer seg det?

Å følge opp og kontrollere kvalitet i tjenestene burde være en kjerneoppgave for det offentlige, ikke noe som man aller nødigst sleper bena etter seg for å få på plass bare fordi man MÅ. Og hvis det er inntoget av private aktører som gjør at man må, så vil jeg heller si: Endelig!

Disney-versjonen

Støre har rett i at ingen bryr seg om logoen på sykepleierens uniform, det er i innholdet i omsorgen man trenger valgfrihet. Det er bare det at uten alternative leverandører blir denne valgfriheten illusorisk. Vi har lang erfaring med eldreomsorg her i landet. Spør for eksempel de eldre, de pårørende eller de ansatte ved kommunale sykehjem eller hjemmesykepleie om hvor stor innflytelse de har over egen hverdag og hvilket tilbud de får. Kan de velge hvem som skal komme hjem til dem? Når? Kan de velge når de skal stå opp, hva de skal spise?

For mange må det være svært provoserende å lese Støres fremstilling av det offentlige omsorgstilbudet, som neppe kan karakteriseres som annet enn en skjønnmaling som ligner på måten Disney fremstiller de heller dystre fortellingene til Brødrene Grimm.

Noen av oss foretrekker en litt mer nøktern realisme om offentlige velferdstilbud. Noen av oss har fortsatt en viss tro på at enkeltmennesker kan ta fornuftige valg i sitt eget liv. For oss er det liten tvil om at et system der vi overlater noe mer frihet til den enkelte enn i dag, er å foretrekke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden