Bøker

«Større forskjeller i status enn kvalitet blant bøker»

I litteraturen ser man ut til å holde hardere på kvalitetsskiller enn i andre sjangre, skriver Julie Brannfjell. På bildet: Pia Pedersen, Trude Marstein og Jojo Moyes.

Fra kioskpocket via «chick lit» til prisvinnende litteratur: Hordan endrer det leseropplevelsen å hoppe fra lav- til høykvalitetsbøker? Trippelanmeldelse av Pia Pedersen, Jojo Moyes og Trude Marstein.

Det harde skillet mellom lavkultur og høykultur står for fall i et land der høyt utdannende mennesker konsumerer både Ex on the beach og Fascismen på 200 minutter.

Men i litteraturens verden ser man ut til å holde noe hardere på kvalitetsskillet.

En endring er likevel i emning: Noen sjangre finnes ikke i den litterære offentligheten, som serieromanen, mens noen former for chic lit har begynt å snike seg inn og ta av plassen til kvalitetslitteraturen.

De fleste kritikere, akademikere og forfattere mener de kan identifisere litterær kvalitet når de ser det. Men for leseren er det kanskje ikke like opplagt.

I hvor stor grad avgjør valg av forlag og innpakning av utgivelsen hvordan en bok blir vurdert? Hva skiller egentlig det som regnes som høykvalitets- og lavkvalitetslitteratur?

Jeg har lest en serieroman, en «dameroman» og en prisvinnende norsk roman. Den største forskjellen på de tre var ikke leseropplevelsen, men hvilken rolle de har i offentligheten.

Serieromanen

Pia Pedersens serieroman Lovise fra Solenga tar deg tilbake til 1910 på Hadeland. Norge er i endring, og som følge av utvandringen til Amerika har flere gårder blitt forlatt. For å demme opp for utvandringen fikk husmenn mulighet til å få lån som kunne kjøpe ut gården sin. 17 år gamle Lovise er datter av et tidligere husmannspar og senteret i historien. Hennes lille liv er preget av arbeidet og de få relasjonene som bygdelivet besto av.

Romanen har et lite persongalleri av typiske bygdekarakterer, fra de tidligere jordeierne til den synske skumle kvinnen som bor alene. Lovises liv endrer seg når den nye klokkeren kommer til bygda og den synske Hildur advarer henne om en mørk skjebne.

280 000 i førsteopplag

Lovise fra Solenga er første bok i serien Skjebnestier, som kommer i et førsteopplag på 280 000. Størsteparten av opplaget gis ut gratis til eksisterende kunder, eller sammen med andre bøker i salg, for eksempel i ukeblader.

Den andre boken i Skjebnestier trykkes i 32 000 eksemplarer, også det et anselig antall. Til sammenligning har en vanlig roman et førsteopplag på rundt 3000 eksemplarer som inkluderer de 700 som går til folkebibliotekene. Men forfatter Pia Pedersen kan neppe forvente et sentralt innkjøp til hele landets biblioteker.

Offentlig kvalitetsvurdering

De underliggende grunnene til at Lovise fra Solenga ikke skal gjøres tilgjengelig, er at den nok vil falle utenfor de offentlige kvalitetskriteriene.

Som kjent blir kun skjønnlitterære verk av en viss kvalitet kjøpt inn, mens resten blir «nullet». Å bli nullet har en høy kostnad for forlaget, så det er ingen grunn til å melde på bøker som kan forventes å bli stemplet som for lav kvalitet.

Kulturrådets vurderingskriterier for kvalitet er ikke veldig eksplisitte eller konkrete: blant kriteriene som nevnes, er at verkene skal være helhetlige og ha tilstrekkelige «kunstneriske, språklige og håndverksmessige kvaliteter». 

Forfatterforeningen er riktignok mer spesifikk enn Kulturrådet, og nevner blant annet konkrete kriterier som troverdighet, sjangerbevissthet og originalitet. Men også forfattere som ikke innfrir disse kan taes opp, da «det å utfordre etablerte kvalitetsoppfatninger være litterært interessant i seg selv».

Sannsynligvis vil serieromaner falle utenfor både Kulturrådets kriterier og Forfatterforeningens parameter som avgjør hvem som får medlemskap. Pedersens siste mulighet for offentlig oppmerksomhet er hos litteraturkritikerne. De har (åpenbart) ikke noe felles mandat, og deres vurdering kan være stikk i strid med de vanlige kvalitetsdommerne på litteratur. Men hva som blir anmeldt er opp til enhver redaksjon. De kan ta ulike hensyn som leserinteresse, debutanter, lokale forfattere og ikke minst, litterær kvalitet. Her når serieromanen sjelden gjennom. 

Institusjoner som gir spredning av boka din til biblioteker, en forening som bestemmer hvem som kan få stipender for å fokusere på skrivning, eller kritikere som kan spre nyheten om boka din til potensielle lesere, er viktige aktører for forfattere som vil bli lest, men noen vil bli utdefinert av den offentlig sfæren ved utgivelsestidspunktet.

Litterær kvalitet eller innpakning?

Kvalitetsvurderingen handler ikke kun om teksten, men defineres i første omgang av valg av forlag, og deretter forlagets valg av innpakningen.

I intervjuene med Pia Pedersen kommer det ikke frem om hun prøvde seg på noen av «de seriøse» forlagene før hun fikk napp hos Norske Serier, men som leser tror jeg ikke det er utenkelig at boka med litt annen innpakning, og kanskje litt mer bearbeiding av språket for å luke vekk de vanligste klisjeer og serieromangrep, kunne vært publisert som en «vanlig» roman.

Trenger man et godkjentstempel for å bli lest?

Selv om Lovise fra Solenga ikke blir kjøpt inn til biblioteker eller anmeldt, er den ikke plaget av manglende tilgjengelighet. 280 000 eksemplarer gis altså bort for å promotere serien, og prisen på bok to ligger rundt hundrelappen (vesentlig billigere enn andre bøker i Norge).

Men med sin «lave kvalitet» går unektelig serieromanen glipp av den viktige formidlingen til leserne, som igjen kan skade rekrutteringen til bøkene. 

«Totalopplaget har ikke gått noe ned, men det er veldig mange flere serier på markedet enn for 10 år siden, så opplaget per serie er lavere enn før. Damene som leste serier for 10 år siden, leser fortsatt serier, det er en veldig lojal kundegruppe, men det er utfordrende å nå ut til nye kundegrupper,» sier Ane Linn Ringstad i Cappelen Damms underforlag Norske Serier.

Dette til tross for at serieromaner stimulerer leselyst som vi kan se fra de imponerende salgstallene til de store serieromansuksessene. Margit Sandemo døde i år, 94 år gammel, med 185 bøker i bibliografien sin, og et salg på 37 millioner bøker, litt i underkant av de 40 millionene Jo Nesbø har solgt (riktignok på vesentlig færre utgivelser).

Med unntak av to av bøkene oversatt til engelsk har Deichmanske i Oslo ingen av Isfolket-bøkene tilgjengelig (eller noe utover selvbiografien og en fagbok om engler (!) inne i utvalget sitt.

Frid Ingulstad, en annen bestselgende forfatter i Norge, får ikke medlemskap i Forfatterforeningen , og ingen av dem er bortskjemte med anmelderoppmerksomhet.

Dameromanen

En bok som derimot er bortskjemt på anmelderoppmerksomhet er Jojo Moyes siste bok Jenta som ble igjen. Som dameroman eller «chick lit» er Jojo Moyes ikke kjøpt inn av Kulturrådet (selv om mange biblioteker kjøper den inn likevel), og vi kan kun spekulere i om hun ville fått medlemskap i Forfatterforeningen, en i motsetning til serieromanen har denne boka blitt begunstiget med svært gode anmeldelser i Dagbladet, VG og NRK.

Moyes’ bok har mye handling. I et tilbakeblikk til Frankrike under annen verdenskrig møter vi Sophie som bor i en okkupert landsby og lengter etter kunstnerektemannen som er sendt i krigen. En tysk kommandant får interesse for et maleri av mannen har malt av Sophie og det utvikler seg en komplisert relasjon mellom henne og den tyske fienden. Forholdet er lett å misforstå og landsbyen vender seg mot Sophie.

Den andre historien i boka foregår i dagens London, der vår andre heltinne Liv er en sørgende enke på fjerde året. Hun finner trøst i det flotte maleriet av Sophie, som har endt opp på veggen hennes, en kjær bryllupsgave fra ektemannen.

En dag møter hun vår helt, den sjarmerende amerikaneren Paul, og de to utvikler et spirende forhold. Men alt låser seg når det viser seg at Paul jobber for et advokatfirma som er spesialisert på å spore opp kunst stjålet i krigstid. Nå er maleriet Jenta som ble igjen på listen over kunst Paul skal få tilbake.

Prisvinneren

En roman som er begunstiget med et offentlig kvalitetsstempel er Trude Marsteins mye omtalte Så mye hadde jeg. Vi møter hovedpersonen Monika i ulike perioder i livet hennes fra hun er 13 til langt over 50. Store hendelser i hennes liv, men som på ingen måte er en del av en historie. Utvalget handler mer om å formidle Monikas mange valg om parforhold, utdanning og jobb, enn å gi leseren et inntrykk av en bestemt tematikk (som Moyes gjør med kunsteierskap), eller en historisk periode (som 1910-tallet eller første verdenskrig i Solenga-boka). 

Romanen har høy aksept hos kvalitetsdommerne, Kulturrådet som kjøper den inn, og Forfatterforeningen, som allerede har Marstein som medlem og stipendmottaker. Men til tross for Marsteins sterkere posisjon blant etablissementet, har ikke alle anmelderne vært like positive. Hun er enten vurdert likt som Moyes (i VG eller NRK), eller under, som i Dagbladet, der Moyes fikk terningkast 5, mens Marstein fikk en treer.

Hvordan kan vi se den litterære kvaliteten?

Sammenligning av enkeltverk kan åpenbart ikke gi noen definitiv vurdering av hele sjangre opp mot hverandre, men det er noen påfallende likheter mellom de mer folkelige bøkene, og noen store forskjeller mot Marsteins prisvinnende verk.

Handlingen

Der Pedersen beskriver det lille og beskjedne livet i den lille bygda på Hadeland skriver Moyes seg inn i store historiske dramaer og etterdønningene etter dem. Skjebnestier har riktignok et historisk bakteppe, men det er mer som forklaring for omgivelsene, og de styrer ikke i seg selv handlingen.

Marstein på sin side vier oppmerksomheten mer til karakterens utvikling og liv, heller enn et større samfunnsperspektiv. I dette tilfellet er kvalitetsboka den navlebeskuende, mens de mindre høyverdige bøkene har et mer utadvendt perspektiv.

Dette poenget føles umiddelbart ut som om det sier noe om hva vi oppfatter som kvalitetslitteratur. En definisjon av kunst er at kunsten, i motsetning til underholdning eller pynt, sier noe om hva det vil si å være menneske. Det er krevende å tenke på, og veldig abstrakt. Derimot er lett å forestille seg at mennesker som er opptatt av hva som skjer rundt dem har en fordel når de skal overleve i verden, og at hjernen sånn sett belønner interessen.

Handling er underholdning, mens introvert gransking av menneskenaturen er krevende. 

Karakterene

Hvordan karakterer blir beskrevet er kanskje et symptom for samme logikk. Et fellestrekk for «lavkvalitetsbøkene» er det sterke skillet mellom «de gode» og «de onde». Både Moyes og Pedersen beskriver mennesker som er edle tvers igjennom, mens deres antagonister er jevnt over dårlige på alle mulige måter. Lovise er edel og rettskaffen, mens foreldrene er slemme. Moyes hovedperson Liv, som med sin skråsikkerhet på at hun har rett i å beholde kunstverket til tross sviktende bevis, får holde fast på sin glorie ved hjelp av uventede vendinger i romanens handling. Selv når hovedpersonen kunne ha hatt feil blir hun beskyttet av forfatteren og får fortsette i sin moralske høye posisjon.

Dette står i stor kontrast til Trude Marsteins hovedperson, som til dels er umulig å like. Leseren blir eksponert for hvordan hun ødelegger for seg selv, er egoistisk, men samtidig dypt menneskelig med sine feil og mangler. 

Igjen vil «kvalitetsromanen» utforske hva det egentlig betyr å være menneske, mens «lavkvalitetsromanene» heller lager karakterer leseren kan aspirere til eller kjenne seg igjen i, alt avhengig av selvinnsiktsnivået.

Språk

«Språk» blir eksplisitt nevnt i kvalitetskriteriene til Kulturrådet og Forfatterforeningen. Hva eksakt et godt språk innebærer, er igjen vanskelig å bedømme. Men som et minimum må det ikke være forstyrrende, for eksempel hvis det er mye klisjeer, eller et språk som ikke evner å formidle riktig følelser eller handlinger.

Kritikere, spesielt i de mediene som etterstreber formidling av høykvalitetslitteratur, etterstreber også å gi en vurdering av språket.

Her er våre tre bøker ganske forskjellige. Pedersen har et enkelt språk som fungerer, hun har etterstrebet bruk av historiske ord for redskaper og lignende som blir forklart i en ordliste bakerst i boka. Noen klisjeer er det, men ikke så mye at det føles plagsomt.

Moyes har et mer fargerikt språk enn Pedersen, men det føles også mer tilpasset til handlingen, livet i London og Frankrike der kunst, arkitektur og krig diskuteres er mer livlig enn den litt jordfargede og fattigslige bondelivet. Ingen av anmelderne av Jenta som ble igjen trekker frem språket i verken positiv eller negativ retning.

Marsteins språk blir derimot vurdert. Klassekampens anmelder mener språket gjør romanen autentisk: «Oftere enn før lar Marstein fortellingen bryte sammen i ufullstendige setninger og avsnitt. Inn gjennom sprekkene siver noe jeg vil kalle hverdagslivets metafysikk». VGs kritiker beskriver at Marsteins språk «flyter godt, de mange intense scenene og hennes skarpe blikk for treffende dialoger og detaljer, skaper litteratur mange kan kjenne seg igjen i», mens Stavanger Aftenblads anmelder mener det mangler litt: «Det billedfattige språket hennes er ryddig og passe nyansert, men sjelden direkte spenstig, sensuelt, utfordrende, dessverre».

I tillegg kommer Marstein billigere unna med bruk av klisjeer: «Selv klisjeer som «det velter en flom av fortvilelse gjennom kroppen» eller «det tumler en bølge av gråt gjennom meg», tror jeg er tilsiktede fra Marsteins side. Det er som om hun vil si: Klassiske konflikter krever klassiske klisjeer, og jeg er ikke redd for å bruke dem!»

Fortjener Moyes mer oppmerksomhet enn Pedersen?

Ut fra ulike kriterier er det ganske åpenbart at noe skiller Marstein fra de andre to. Marsteins litteratur har en annen eksistensberettigelse, med sitt mål om å beskrive hvordan mennesker er. Selv anmelderne som er begeistret for Moyes bruker ord som underholdningslitteratur, pageturner og sammenligner bokas driv med krimsjangeren, for å poengtere at også de ser forskjellen på lav- og høy kultur.

Men det er et kunstig skille mellom de to lavkvalitetsromanene, der den ene oversatte romanen får massiv omtale i Norges største redaksjoner, mens den norske forfatteren blir forbigått i stillhet. På et vis er det forståelig: en serieroman egner seg ikke egentlig for anmeldelse, fordi verket er hele serien, ikke den enkelte boka.

Lovise fra Solenga sparer på kruttet til siste kapittel, i klassisk cliffhanger-stil. Målet er jo å hekte leseren på serien, tegne abonnement på de neste bøkene og følge Lovise gjennom all verdens prøvelser. Ut i fra første boka er det ikke godt å si hvor det skal ende, og det er jo litt av gleden med serieromanen, vissheten om at du kan få mer og mer.

Redaksjoner gjør hele tiden tunge valg på utvelgelse av bøker, og gitt mengden er det umulig å komme gjennom alt. Som kritiker Gro Jørstad kommenterte tidligere i høst utgis det for mange bøker om høsten. Det er slett ikke all litteratur som blir kjøpt opp av innkjøpsordningen som får privilegiet av en anmeldelse, til tross for sitt kvalitetsstempel.

Når mediene velger å anmelde Jojo Moyes’ bøker er det et slags frieri til bestselgerpublikumet fra en sjanger i avisa (litteraturkritikken) som ikke kan sies å være det mest populære.

Dømt ut fra de to utgivelsene jeg har sett på, er det ingenting som tilsier at ikke avisene burde kunne gjøre det samme for serieromanleserne, men jeg tror sterke fordommer mot selve sjangeren er et hinder.

Trøsten for Pia Pedersen, utover et opplag på misunnelsesverdige 32 000 eksemplarer av bok nummer to, er kanskje at etter sin død fikk Margit Sandemo nærlesing på Litteraturhuset , biografi, og minneord i Morgenbladet. Det er aldri for sent å bli tatt opp i det gode selskap.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden