Kommentar

Stortingets pengebruk får Norge til å ligne på en bananrepublikk

Bilde: Chris Brown, Flickr.

Gullbelagte visittkort samt egen makronkakebaker og PR-avdeling er bare toppen av en urovekkende utvikling. Nå må politikerne vise ansvar.

Den libanesisk-amerikanske fritenkeren Nassim Nicholas Taleb skrev på Facebook i går at «et tegn på hvor utviklet et land er, finnes i den relative mangelen på prestisje for regjeringsembeter».

Det er lett å se for seg hvorfor dette stemmer. I rike og velfungerende land kan hvem som helst i prinsippet bli parlamentsmedlem eller inneha et høyt embete. Å ha et slikt embete handler ikke om å berike seg selv, men om å gjøre en best mulig jobb for landet og dets innbyggere. Derfor er det langt fra det mest lukrative man kan gjøre karrieremessig.

Slik er det gjerne ikke i fattige land. Der er slike stillinger en ettertraktet ressurs som gjør det mulig å melke statens inntekter fra skatter og naturressurser til egen vinning. Politikk handler ikke om å gjøre landet mest mulig veldrevet, men om å sikre seg og sine (sin etnisitet, klan, stamme eller befolkningsgruppe) tilgang til disse ressursene på bekostning av andre deler av landets innbyggere. Man trenger ikke å dra til Afrika for å finne slike tilstander. Hellas ble i flere tiår drevet ved at sosialdemokratene og de konservative byttet på å ha makten og gi sine støttespillere jobber i offentlig sektor og andre privilegier. Helt til alt sammen nesten kollapset under finanskrisen.

Politikere i slike land er gjerne langt mindre folkelige enn i velfungerende land. Da jeg var i Washington DC for noen år tilbake, snakket jeg med en ansatt i Verdensbanken som grublet over hvorfor ledere fra den tredje verden var så «fulle av seg selv» og pompøse sammenlignet med vestlige ledere, når de kom på besøk. Noe av forklaringen ligger trolig i at jo svakere demokratiet er, desto mer både naturlig og nødvendig blir det å vise at man innehar et prestisjetungt embete. Man må vise at man er mektig og beundringsverdig, blant annet for å skremme bort potensielle konkurrenter om tilgang til landets institusjoner og dermed ressurser. Det går ikke an å være en jordnær diktator.

Urovekkende utvikling

Norge er langt fra diktatoriske tilstander. Og inntil videre er det fremdeles ikke overvettes glamorøst å være stortingspolitiker. Men jeg tror alle nordmenn setter pris på at det fortsatt går an å treffe kjente politikere på gata eller på t-banen. Slik ønsker vi fortsatt å ha det.

Derfor er det urovekkende at vi ser stadig flere tegn til at stortingspolitikerne skiller seg ut som en privilegert klasse, en klasse med stadig større avstand til folket den skal representere. For eksempel bevilger politikerne seg selv stadig høyere lønn. Å være politiker har for lengst blitt en karriere i seg selv, selv om Stortinget ideelt sett burde hatt representanter for et mangfold av yrkesgrupper, med folk som hadde jobbet i ulike samfunnssektorer før de ble politikere. Hver stortingsrepresentant har etter hvert også blitt omkranset av stadig flere rådgivere. Kommunikasjonsrådgiverne skaper barrierer mellom politikerne og oss velgere.

Utgiftsskandalen som utbyggingen av Stortinget er blitt, er symptomatisk for denne utviklingen. Spesielt med tanke på arrogansen kritikken av overskridelsene er blitt møtt med. Norge er som kjent landet uten konsekvenser, der maktpersoner som dummer seg ut, «tar ansvar» ved å bli sittende. Slik er det tydeligvis også denne gangen.  En overskridelse fra 70 millioner til 2 milliarder, nærmere 30-gangeren, er ikke alvorlig nok til at stortingspresidenten eller andre ansvarlige trenger å få seg noe annet å gjøre. På toppen av det hele kommer nå Stortingets egen makronkakebaker, innkjøp av en maskin som lager gullbelagte visittkort, og en avdeling av egne kommunikasjonsrådgivere for Stortingets administrasjon. De sistnevnte får rett nok formodentlig nok å gjøre fremover.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv abonnement ut måneden for kun én krone!

Politikerne må ta ansvar

Isolert sett kan det sikkert hostes frem argumenter for makronene. Og administrasjonen forsvarer seg med at gullbelagte visittkort visstnok bare var litt dyrere enn alternativet. Men det føyer seg inn i et mønster. Stortinget har – og skal ha – vår tillit bare midlertidig til låns. Og etter et antall pensjonsskandaler, etterlønnsskandaler og annet rusk og rask er det få som er villige til å låne ut mer tillit. Spørsmålet er ikke hvor mye mer gullvisittkortene koster, men hvorfor noen på Stortinget i det hele tatt har tenkt tanken på at de skal ha slike.

De nevnte eksemplene hører ikke hjemme i et egalitært og velfungerende land, men på revyscenen. Og dette kommer altså på en tid der politikerne (endelig) begynner å fortelle oss at offentlige budsjetter blir trangere fremover, samtidig som Stortinget selv altså har overskridelse etter overskridelse. At det ikke går i hop, burde ikke minst alle politikerne som er bekymret for at offentlig sektor spiser opp stadig mer av privat sektor, skjønne.

Denne typen privilegier må stortingspolitikerne si fra seg, og de som er ansvarlige for utbyggingsskandalen må gå av. Dette handler nemlig om samfunnstilliten, som er langt viktigere å ta vare på enn enkeltpersoners privilegier og prestisje.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden