Debatt

Straff bør være gjengjeldelse

Strafferammen for narkotikaforbrytelser er svært høy. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi politikerne ikke fant noe annet virkemiddel, skriver Erlend Kragh Nyhus.

Bilde: A7nubis - Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

Rettssaken mot Erik Jensen har tydeliggjort et vesentlig problem ved norsk strafferett: Den bryr seg lite om rettferdighet.

21 års fengsel. Uansett om man tror Eirik Jensen er skyldig eller ikke, er det verdt å dvele litt ved dommen i Jensen-saken. Påtalemyndigheten fikk altså fullt gjennomslag for sin påstand, og Jensen fikk like lang straff som Anders Behring Breivik. Som flere har poengtert, fikk Jan Helge Andersen fra Baneheia-saken til sammenligning kun 19 år. Hvordan er dette mulig?

Straffens nytteverdi

Det enkle svaret på det er at dagens norske strafferett ikke er så veldig opptatt av rettferdighet. Strafferetten handlet riktignok tidligere om hevn og gjengjeldelse, hvor en proporsjonal straff var det sentrale. Slik er det ikke i dag. Det endrede synet har sammenheng med fremveksten av det som i rettsosiologien har blitt kalt det «formålsrasjonelle samfunnet» i Vesten på 1800-tallet. Fra å være styrt av religiøse og moralske normer, ble samfunnet i tråd med industrialiseringen og sekulariseringen «avfortryllet», og et materialistisk verdensbilde vokste frem. Fokuset ble dreid mot hva som var nyttig for samfunnet. For strafferetten betød dette et endret syn på hva som var straffens formål. Forarbeidene til den nye norske straffeloven uttrykker det i klartekst: «Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål … Straffeinstitusjonen har … forebyggelse – prevensjon – som sitt formål». Straff handler i dag om statlig styring.

At domstolene gir Jensen en strengere straff enn de fleste nok vil finne rettferdig, er derfor ingen stor overraskelse. En undersøkelse utført av rettssosiolog Leif Petter Olaussen i 2009 viser at normalstraffen overstiger det befolkningen anser som rimelig på særlig to områder, nemlig narkotikakriminalitet, som Jensen er dømt for, og hvitsnippforbrytelser. Årsaken til det er ifølge Olaussen at strafferammen i begge tilfeller er satt ut fra et utpreget preventivt formål. Da kampen mot narkotika viste seg å være nytteløs, ble strafferammene for narkotikakriminalitet gradvis økt utover 70- og 80-tallet – ikke fordi det ble oppfattet som rettferdig, men fordi politikerne ikke fant andre løsninger på problemet. I dag har narkotikakriminalitet en strafferamme på 21 år, det samme som for drap og grov voldtekt.

Når Jensen nå føyer seg inn i den eksklusive gruppen mennesker som har blitt dømt til 21 års fengsel i Norge, skyldes dette altså først og fremst en utvikling hvor statens ønske om å forebygge visse former for kriminalitet har trumfet hensynet til en rettferdig straffutmåling. Til tross for at strafferammene gir dommerne stor grad av skjønn, har domstolene gjennomgående tatt politikernes formaninger om å slå beinhardt ned på narkotikakriminalitet på alvor. Høyesterett har tidligere gitt hele 20 års fengsel kun for innførsel av narkotika. Strafferammen for grov korrupsjon er til sammenligning bare ti år. Jensen kunne risikert samme straff selv om han ikke hadde vært politimann og i tillegg blitt dømt for korrupsjon.  Hadde Cappelen ikke tystet på Jensen, hadde han etter alt å dømme lidd samme skjebne

Problematisk

At strafferetten har løsrevet seg fra hevntanken er delvis en god ting. Når det i forarbeidene hevdes at «hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet», kan dette ses på som et oppgjør med den form for primitive avstraffelsesmetoder som fortsatt finnes blant annet i land som praktiserer sharia. I Norge ble alle fysiske avstraffelsesmetoder avskaffet i 1815. Det er vi alle tjent med.

Som Jensen-saken har vist, er strafferettens nye begrunnelse imidlertid også problematisk, i alle fall i et liberalt perspektiv. Kanskje er det riktig at vi ikke bør straffe mennesker uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Men problemet med dagens strafferett blir først tydelig når vi snur problemstillingen på hodet: Kan vi straffe et annet menneske bare fordi det er samfunnsnyttig?

Inkonsekvent

At svaret på det må være nei, er åpenbart for de fleste som har overvært en forelesning i ex phil. Like klart er det angivelig for det norske rettssystemet på visse områder. Ut i fra et tilsynelatende ukrenkelig rettferdighetsprinsipp stiller vi i alle straffesaker usannsynlig høye krav til bevis, til tross for den dødbringende effekten dette har på strafferettens preventive effekt. Det er derfor Jensen måtte lide seg igjennom flere måneder med bevisførsel og prosedyre før han fikk vite domstolens konklusjon. Den moderne strafferetten kan sies å bygge på et schizofrent og motsetningsfylt syn på forholdet mellom rettferdighet og nytte. Når systemet er så opptatt av rettferdighet på andre områder, er det underlig at nyttehensynet har en så fremtredende plass ved straffutmålingen i noen sakstyper. Spørsmålet er om ikke vi bør la rettferdighetstanken få forrang også her.

Straffens radikale natur

I den sammenheng må vi ta inn over oss at straff for de fleste handler om helt andre ting enn det systemet i dag gir uttrykk for. De færreste vil nok mene at vi kan slutte å fengsle voldtektsmenn fordi det har liten preventiv effekt. Og de fleste vil nok hevde at vi ikke kan begynne å fengsle røykere selv om det kunne hatt god innvirkning på folkehelsa. Som en rekke rettssosiologiske undersøkelser viser, handler straff for folk flest fortsatt om rettferdighet. Det må også rettssystemet ta på alvor.

At styresmaktene er langt mer blaserte enn befolkningen når det gjelder å gi folk langvarige straffer, skyldes at strafferetten har blitt institusjonalisert. I et gjennomprofesjonalisert system som baserer seg på styringsmålet «allmennprevensjon», kan det være lett å glemme hva straff i realiteten er. Da mister man også sperrene for å bruke straff som virkemiddel.

Ved å poengtere at straff handler om hevn, tvinges vi til å reflektere grundig over hva straff er, og når det kan rettferdiggjøres. Straff er noe så radikalt og grunnleggende inhumant som «en pine påført et annet menneske i den hensikt at det skal oppleves som en pine», og innebærer i sin ytterste konsekvens at folk blir satt i bur i store deler av sine liv. Vi skylder alle innsatte en vanntett begrunnelse for den smerten vi påfører dem.

Derfor bør strafferetten fortsatt handle om gjengjeldelse. Ikke fordi vi vil ha et hevngjerrig samfunn, men fordi hevntanken er godt egnet til å begrense bruken av straff til noe de aller fleste kan stå inne for. I eldre jødisk rett var «øye for øye»-begrepet ikke et uttrykk for at kriminelle alltid skulle «få igjen», men i stedet et prinsipp som begrenset gjerningsmannens ansvar til den skaden offeret var påført.

Slik bør det også være. Skyldig eller ei, Eirik Jensen fortjener ikke 21 år i fengsel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden