Straff som retribusjon

Det vanlige er å forsvare straffen som noe ondt som tross alt er nødvendig for å trygge den sosiale freden. Den teorien som kalles retributivisme stiller denne tenkemåten på hodet. Teorien minner oss om at spørsmålet ikke bare gjelder straffens evne til å redusere kriminalitet, men også hvor rettferdig den behandler forbryteren.

Publisert   Sist oppdatert

Det vanlige er å forsvare straffen som noe ondt som tross alt er nødvendig for å trygge den sosiale freden. Den teorien som kalles retributivisme stiller denne tenkemåten på hodet. Teorien minner oss om at spørsmålet ikke bare gjelder straffens evne til å redusere kriminalitet, men også hvor rettferdig den behandler forbryteren.

En vanlig oppfatning har lenge vært at straffetanken er moralsk suspekt.[i] At vi i det hele tatt benytter oss av straff — å påføre noen lidelse eller annet tap for å ha brutt loven — har blitt underkastet alle mulige tentative og forsiktige forsvar, som munner ut i følgende konklusjon: Det er bare inntil vi har funnet en bedre måte å håndtere forbrytelser på, at vi fortsatt kan anvende oss av straff. Underteksten har vært at straff er noe som egentlig ikke er verdig et opplyst og humant samfunn. Ikke minst i de skandinaviske landene har denne holdningen vært dominerende.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her