Straffen skremmer ikke

Det finnes områder hvor straff ikke har noen preventiv effekt. Narkotika og drap er ypperlige grunner til å gi opp allmennprevensjonen, og for å justere straffene deretter.

Publisert   Sist oppdatert

Det finnes områder hvor straff ikke har noen preventiv effekt. Narkotika og drap er ypperlige grunner til å gi opp allmennprevensjonen, og for å justere straffene deretter.  

I min forrige spalte her i Minerva, ”Vi har glemt hvorfor vi straffer”, skrev jeg om straffens begrunnelse i norsk tradisjon. Mitt poeng der var at det finnes to overordnete begrunnelser for straffens legitimitet: de såkalte prevensjonsteoriene og gjengjeldelses- eller retribusjonsteoriene. De første stammer grovt sett fra den engelske konsekvens- og nyttefilosofien, og de andre stammer fra den kontinentale rettsstatstenkningen. Vi snakker igjen om Bentham og Mill versus Kant og Hegel. Norsk rett har ensidig tatt stilling i kampen mellom disse filosofiske tradisjonene, og valgt seg prevensjonstanken. Det er samfunnsmessig nytte som er straffens ledestjerne i Norge.

UtilitarismePrevensjonsteorien er basert på utilitaristenes generelle moralfilosofi, som i bunn og grunn er en tilskrivelse av moralitet til den handlingen som gir mest samfunnsmessig lykke, nytte eller velferd, alt avhengig av hvilken utforming teorien gis. Siden det å straffe i seg selv er en velferdsreduksjon for den straffedømte, må straffens formål oppveie dette ved å vise til positive konsekvenser for andre (og/eller for gjerningsmannen selv på lang sikt). Slik sett var utilitarismen et forsøk på å sivilisere det engelske straffesystemet slik det ble praktisert på slutten av 17- og 1800-tallet.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her