Debatt

Striden mellom besteborgerlighetene

Ingen kan anklage Raymond Johansen for borgerlig og akademisk fremtoning. Han er ny-besteborgerlighetens beste representant, skriver Kjell Madsen.

Bilde: Arbeiderpartiet / Flickr. Foto: Bernt Sønvisen

Venstresidens besteborgerlighet er visshet om å ha fremtiden på sin side. Styrken til høyresidens besteborgerlighet ligger i sindighet.

Besteborgerlighet står vanligvis for dårlige egenskaper: trangsynt, intolerant, snobbete, kanskje også hyklersk. Men ingenting av dette følger nødvendigvis av visshet om å stå på moralsk trygg grunn. Bare det skal være kjennetegn ved all besteborgerlighet her.

Vel, på hvilken moralsk grunn? Striden springer ut av politikkens venstreside versus høyreside, men kontakten til opphavet er løs. Gamle ideologiske profiler er blitt uskarpe. 

Den ene besteborgerligheten kaller jeg «ny». Den kjennetegnes ved initiativ, en betingelse for makt og innflytelse. Den nye er forvisset om alltid å kjempe for gode fornyelser.

Den andre kalles «sindig». Den er skeptisk og reflekterende, dessverre ofte bare reaktiv. Jeg tar sikte på belyse striden ved enkelte viktige emner, men tar ikke sikte på nøytralitet.       

Ny-besteborgerligheten

Aftenposten er en god kilde siden dette mediehuset later til å ha en skarp nese for ny besteborgerlighet til enhver tid. Den 9. mars i år publiserte avisen en anmeldelse av utstillinger på Kunstnernes Hus, angivelig «om fundamentet for den vestlige sivilisasjonen.»

Anmeldelsen begynner slik: «La oss se det i øynene: den moderne, vestlige sivilisasjonen er bygget på industrialisme og rasisme. Det var slik råvarer og billig arbeidskraft ble til varer og profitt. To utstillinger på Kunstnernes Hus gir anledning til å reflektere over dette.»

En bedre forståelse av sivilisasjon er ikke poenget i disse linjene. Anmelderen vil forsikre oss om at vi er i trygge hender. For formålet har han valgt å bidra til fortellingen om den vestlige sivilisasjons mørke basis, et sentralt tema i ny-besteborgerligheten, som behersker hovedstrømsmediene. Men rett skal være rett; er man på utkikk etter sindighet, kan man fra tid til annen se glimt av den i disse mediene også, Aftenposten ikke unntatt. 

Noen norske studenter har sluttet seg til kravet om «avkolonisering» av vitenskapen. Flere har senere forsøkt å nedtone prosjektet til noe helt ukontroversielt, men hos sjefsideologen, professor Ramon Grosfoguel, Berkeley, California, kan man for alvor lære hva det vil si at den moderne, vestlige sivilisasjon er bygget på industrialisme og rasisme og at disse er uatskillelige.

Den mest høystemte og prinsipielle ny-besteborgerlighet bygger på et element i kristen filosofi: Du står på moralsk trygg grunn bare hvis du erkjenner din synd. I kristendommen gjelder det individet. Her gjelder det sivilisasjonen.

Ingen kan anklage Raymond Johansen for borgerlig og akademisk fremtoning. Uhøytidelig og i godt humør fremhever han det positive i situasjonen og det fine ved den flerkulturelle byen. Mange solide borgere ivrer for ny-besteborgerligheten, men Raymond Johansen er dens beste representant, en pragmatisk politisk fagmann som synes å holde god avstand til teorier om sivilisasjon.     

Det sindige versus det nye

Det nye går tilbake til impulser fra 68-erne, og de fleste av disse har nå passert 70. Folk i alle aldre kan kjenne seg hjemme i det sindige. Jeg mener det er viktig å påvise svakheter ved det ny-besteborgerlige synet på populisme og nasjonalisme, som for det første må holdes klart fra hverandre. 

Populisme er ikke primært tapernes «enkle løsninger på komplekse problemer». Det handler  om motstand mot politiske konstruksjoner presentert som historiske nødvendigheter. Også mer sensur og selvsensur skal være nødvendig. De mest rabiate ny-besteborgerlige er uhyggelig effektive i kampen mot uønskede ytringer.

Nylig har University of Cambridge trukket tilbake en invitasjon til Jordan Peterson. Et motstykke til formørkelse i akademia er de avmektiges raseri i ulike medier. Trusler er uakseptable. Ellers må moderering slippe igjennom en god del som både nye og sindige misliker, for dette er et populistisk forsvar for ytringsfriheten – som også de fleste ny-besteborgere vil forsvare. Disse later ikke til å innse hvor truet den er i dag. PST antyder at motstand mot islamsk innvandring er en form for høyreekstremisme. Er PST klar over hvor mange europeere som i så fall blir stemplet slik? 

Politiske ideologier er tydeligst blitt irrelevante i innvandringspolitikken. Ingen av dem anbefaler at etnisk homogene samfunn gjøres etnisk heterogene. Sylo Taraku har vurdert ulike alternativer for befolkningsutvikling i Norge. En av flere konklusjoner: «Men på et eller annet tidspunkt i dette århundret vil de (etniske nordmenn) komme i mindretall.» (Innvandringsrealisme, Dreyer 2016, s. 70).

Dette er usikkert. SSB presenterer ingen slik fremskrivning. Taraku skal uansett ha ros for å ha skrevet det; noen regner det som uanstendig bare å tenke i slike baner.

Det blir sagt at vi «må ta vår del av ansvaret». Vi vet nå at ansvarsfølelse kan føre til irrasjonell politikk, så skepsis trengs i møte med ansvarets retorikk. Det ny-besteborgerlige Stortinget kjenner seg stadig etisk forpliktet til en etisk irrasjonell flyktningpolitikk som etter hvert blir latterlig: Vi skal hjelpe Afrika ved å hente hit 900 kongolesere.     

Siden nær en halv million fremmedkulturelle innvandrere har ankommet i løpet av få årtier, ligger det an til parallellsamfunn. Nå blir det viktig å fremheve bakgrunnen for vårt liberale demokrati. Det ble utviklet i en nasjonalstat, i et etnisk relativt homogent land – vi glemmer ikke samene. På EIUs liste over demokratiets stilling i verden er bare 20 land, med 4,5% av verdens befolkning, angitt som fullverdige demokratier. 13 av disse er nasjonalstater i Vest-Europa. Norge topper listen (tenk det), noe som gir et hint om poenget med en sindig, konservativ grunnholdning.    

Parallellsamfunn forhindres ved assimilering. Hadia Tajik og Abid Raja er ikke «integrert», de er fullkomment assimilert i vår politiske kultur. God assimilering må ikke være fullkommen, men hvis det lykkes sånn noenlunde bare for en minoritet, blir det liberale demokratiet satt under press.

Et etnisk komplekst, flerkulturelt samfunn lar seg neppe konstruere uten autoritære grep. Norge kan begynne å ligne Singapore, som på mange måter er en vellykket liten stat (5,6 mill). Etnisk sammensatt, svært velstående, et av verdens minst korrupte land. Rent og pent. Autoritært styrt, nr. 66 på demokrati-listen. 

Straffelovens §185, «rasismeparagrafen» (tidligere §135a) kriminaliserer uttrykt ringeakt for personer i nærmere spesifisert grupper. Hvorfor ikke alle? Hvorfor er det tillatt å uttrykke ringeakt for kvinner, de hevngjerrige hurpene (forsiktig uttrykt)? Eller for menn, de voldelige svina (forsiktig uttrykt)? Eller de som utfører «drittjobbene»?

Grunnen er at disse ikke kan regnes som minoriteter. Poenget med paragrafen er å verne utsatte grupper. Dette ny-besteborgerlige vernekonseptet har skapt liv og røre i moralen: Først var det fælt å være homo (soper). Så ble det forbudt å vise ringeakt for oss homser, så ble det et tegn på taperstatus å ha fordommer, og i dag er det krenkende å bli anklaget for å være imot likekjønnet ekteskap, og i morgen…

Har man tillit til politisk fornuft, slipper man å plages av uvisshet om hva som er forkastelig i morgen. Det er dessverre naivt. Paragrafens potensiale er åpenbart en fristelse for radikale ny-besteborgere. I morgen kan all motstand mot parallellsamfunn være uforenlig med §185. 

Sindighetens strongholds: natur og historie

Det finnes en natur-konservatisme med stor oppslutning her i landet, ikke den politiske galskapen som enkelte presterer i anledning klima, men klassisk naturvern. Vernet natur må ikke være vill og uberørt. Oslo-borgere har vidunderlige Marka, der byens sentrum befinner seg, ved Nedre Blanksjø litt øst for Sognsvann. Marka er full av menneskelig aktivitet. Forhåpentlig blir det mange med innvandrerbakgrunn å se der etter hvert. 

I fjor vinter så jeg et skigående somalisk ektepar på vei mot Tryvann. Fruen i skjørt. Når så vi sist en skigåer i slikt antrekk? Man erindrer det vinterlige fotoet av kongeparet ca. 1910, bikkja først i sporet, så lille Olav, så dronning Maud i skjørt. Alle besteborgere vil glede seg ved synet av somalierne på ski. Den sindige assosierer dessuten til dronning Maud, dog uten å idealisere det historiske suset i skjørtet. Dronning Maud ble aldri en ivrig skigåer. (Denne skigåingen er ikke ment metaforisk, men det er greit om noen oppfatter det slik.)

Man aner at Marka ikke er vill nok for dronning Sonja. Nå har hun fått en beskjeden statue bak Slottet. Der sitter hun på en stein og befinner seg i Jotunheimen eller i Sunnmørsalpene. I Slottsparken står/sitter dronningene, og den sterkeste statuen er Camilla Collett beæret med. Men en park er tross alt et bylandskap, og bybesteborgere har alltid vært de ivrigste vernere av vill natur. Kunne ikke Nidarosdomen, Håkonshallen eller Akerhus festning være motiver for nasjonalmaleriet? Nå ja. Motivet er Rondane.

I dag ser vi klarere det selektive ved historisk kunnskap. Vi forstår oss selv bedre i forsøk på å forstå folk som levde i landet før oss, men glemmer ikke at den fortalte, dvs. gjenskapte fortiden er vår egen. Fortiden selv er tilbaketrukket, fremmedartet. I ny-besteborgerlige fortellinger om fortiden blir det meste klart og entydig i lys av nåtidens normer. Sindig historieskriving søker å unngå det. 

Grunnlovsjubileet i 2014 var en god anledning til å markere det politisk nasjonale. NRK slo seg løs og produserte videoen Sangen om Norge, en militant affære, faktisk litt drøy for en besteborger. I Tyskland ville noe tilsvarende blitt stemplet som høyreradikalt. Etter trommer og fakler i natten kan man puste ut med en annen NRK-video, nydelige Til Dovre faller. Jeg har tittet på og lyttet til disse to gjentatte ganger, og er blitt fortrolig med den militante også. Begge har mer å gjøre med seiersbrølene i VM og OL enn med 1814. 

Takket være vår robuste nasjonalisme er det mulig å fremheve arv, tradisjon og nasjonal historie uten at dette tolkes som «koder» for fascistiske og rasistiske ideer. I andre land sitter slik mistanke løst i ny-besteborgeskapet. Den kan være berettiget i noen tilfeller. Dette tror jeg sindigheten klarer å takle her landet. 

Men ingen sindighet kan forhindre at landets fineste kunst snart flytter inn i monumentale monstre, signalbygg som signaliserer for all verden at Norge ikke har sitt hjerte i det urbane. Selv har jeg vokst opp i Oslo sentrum. Den pågående hesliggjøringen er en sorg.

Den alltid positive Raymond Johansen hvisker meg i øret at byens virkelige sentrum befinner ved Nedre Blanksjø, øst for Sognsvann og ja, det er en trøst. Aftenposten skriver at dronning Sonja tok initiativet til å finne det eksakte punktet, som nå er markert ved et solid  kunstverk av Jon Gundersen.

Striden er nødvendig   

Et øyeblikk lot det til at oslogutten Raymond Johansen kunne forsone meg med selve ny-besteborgerligheten. Nei, det skal ikke skje. For striden er nødvendig. Uten raseri over nye ødeleggelser av natur og kultur ville sindige synke ned i nostalgisk melankoli og uten seig motstand ville de nye raskt utmattes av en sammenhengende rekke progressive fornyelser.

Striden gjør at vi alle kan holde det gående.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden