Spaltist

Striden om Sylvis kors

Tenk bare på hva slags verdier den norske kirke sto for bare så kort tilbake som på 1950-tallet. Anklager om synd svevde som et tett skydekke over landet. Helvete var et mer nærliggende reisemål enn Las Palmas, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Tegning av Heddal stavkirke av Hjalmar Kjerulf (1815–1847)

Hva er egentlig denne kristne kulturarven som alle snakker om?

Vi filosofer som skriver i Minerva, kan med en viss overfladisk rett kalle oss Minervas ugler, med henvisning både til avisens navn og til Hegels ord i fortalen til Rettsfilosofien:

Vi tar til vingene om kvelden, og kommer på (ofte dobbelt) etterskudd med vår etterpåklokskap. Nå har det gått en stund siden Sylvi tok på seg sitt korssmykke (flere ganger), og Erna besøkte Jesuskvinnene (en gang). For så vidt har det gått enda lengre siden Jonas gikk inn i Sarons Dal (ukjent antall).

Så da kan vel omsider en filosof samle sine inntrykk og fly tilbake til sitt nattlige rede med sitt forvirrende bytte? Særlig hvis denne filosofen tilhører klassen av det slike som Usman Rana, Halvor Nordhaug og Korsets Seier på tvers av religiøse og teologiske uenigheter samles om å kalle «aggressive sekularister».

Men nå utgjør vi ingen homogen gruppe. Til og med multikulturalister ville trives blant oss. Vi omfatter både ateister, kristne og mye annet rart. Ja, gruppen er faktisk selv temmelig multikulturell. For egen del skulle jeg riktignok ønsket at mange religiøse symboler ble skjøvet ut av det offentlige, politiske rom. Men argumenter er tyngre enn mine ønsker: Snarere synes jeg det er merkelig at det har kommet kritikk mot Sylvi og Erna og deres assosiering med kristne symboler og institusjoner.

For det står jo granngivelig i Grunnloven (siste versjon av 24 mai, 2016):

  • 2 Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

og

  • 4 Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

Dette kan mange av oss mislike, særlig vi aggressive sekularister, og så vidt jeg har forstått var §4 et resultat av et slags kongelig kupp overfor unnfallende politikere. Men nå er denne utgaven av grunnloven altså vedtatt, og selv er jeg tilhenger av hvordan slike ting blir vedtatt. Følgelig må vi tro at folk som opptrer med et kors hengende rundt halsen, bare signaliserer at de slutter seg til grunnloven? Ja, snarere kunne man med naiv juridisk innsikt spørre om det ikke er noe mistenkelig med de som ikke aksepterer at den kristne arv er vårt verdigrunnlag? Burde ikke alle i Norge løpe rundt med, eller helst bære på, et kors? Og jo større desto bedre?

Nåja, det finnes en annen paragraf som handler om religion, og som fritar fra en slik korstvang:

  • 16 Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Riktignok er denne paragrafen nokså atypisk i vår ellers så likhetsorienterte grunnlov. Men grunnen til at den på tross av denne ufullstendige likebehandlingen fikk oppslutning fra alle tros- og livssynssamfunn, var dens appell til økonomisk grådighet: Alle får like mye penger av staten, og i tillegg, øker utbetalingene per medlem jo færre medlemmer Norges folkekirke får.

Men §16 er ikke så forvirrende som §2 er det for en amatørjurist som meg, uansett om jeg briljerer med å sitere fra Hegels rettsfilosofi. For hva i all verden menes med «at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv»? Menes det «både vår kristne og humanistiske arv»? Eller menes det «enten vår kristne eller humanistiske arv»? Mest rimelig menes det første. Men hva hvis man mener at disse to arvene er motsatte, eller til og med kontradiktoriske? Selv dialektiske hegelianere kan da få problemer.

Og hva menes mer spesifikt og snevert med «vår kristne arv»? Hva slags verdier utgjør vår kristne arv? Hva er kristne verdier? For meg er det opplagt at dette er et håpløst mangetydig uttrykk. Hadde det eksistert bare én kristen kirke, med én dogmatikk, ville situasjonen vært en annen. Men nå er det et faktum at det finnes mange kristne kirker, som hver har sin egen tolkning av «kristne verdier».  I Norge har vi en arv bestående av katolsk dogmatikk fra ca. år 1000 til 1537, etterfulgt av en evangelisk-luthersk dogmatikk, som vi feirer 500 års jubileum for i år, og denne har i sin tur gjennomgått mange forandringer. For ikke å snakke om alle de frikirkene som til slutt slapp fri fra konventikkelplakaten. (Dessuten. Hva med Jehovas vitner og mormonerne? Tilhører de vår kristne arv?)

Jeg kunne jo finne på å tro at Jesus var pasifist, han som unnlot å gjøre motstand mot de romerske soldatene. Men dette avvises nok av feltprestene våre.

Her må vi altså velge én av disse dogmatikkene for at termen i det hele tatt skal få en klar mening. Nå blir jo den evangelisk-lutherske dogmatikk nevnt andre steder i Grunnloven, slik at man kunne tro at det var denne det ble henvist til med kristen arv. Men da ville man vel brukt denne termen også her.

Vel, kanskje menes det at vi skal generalisere oss fram til et sett (økumeniske) verdier som er felles for alle kristne dogmatiske posisjoner? Men det må bli et svært minste felles multiplum. Jeg kunne jo finne på å tro at Jesus var pasifist, han som unnlot å gjøre motstand mot de romerske soldatene. Men dette avvises nok av feltprestene våre. Her må vi dessuten skille mellom det som er verdiene for kristne i dag, og det som har ligget i den tradisjonen som utgjør «arven», for det er primært dette siste Grunnloven snakker om.

Men når det gjelder denne arven, kan jeg ikke forstå at den har bidratt til det verdigrunnlaget som gjennom Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Jeg kan ikke finne et fnugg av tendenser til demokrati i den katolske kirkes historie, ei heller i den evangelisk-lutherskes. Jo, det skrytes av toregimentslæren, men faktum var at det var nettopp lutheranerne som utviklet en statskirke som koblet «kristne verdier» til det eneveldige monarki. Når det gjelder rettsstaten, trodde jeg at den hadde sin opprinnelse i romerretten, som i løpet av middelalderen fungerte uavhengig av kirken, i motsetning til muslimenes shariasystem. Og menneskerettighetene i USA og Frankrike var vel et produkt av rasjonalisme? FNs rettigheter ble vedtatt gjennom overlappende enighet mellom både kristne, hinduister, buddhister, kommunister et cetera.

Jeg kan ikke finne et fnugg av tendenser til demokrati i den katolske kirkes historie, ei heller i den evangelisk-lutherskes.

Min hypotese, i egenskap av å være en etterpåklok Minerva-ugle (men uten å representere Minervas redaksjonelle linje), er at de verdiene som er rådende i dagens norske kirke, og som omsider virker nokså opplyste for resten av samfunnet, slik som dagens syn på homofili, ikke er et resultat av at kirken er blitt påvirket innenfra ved å vende tilbake til opprinnelige kristne verdier, men av at den humanistiske arven, fra opplysningstiden, utenfra, har forandret «de kristne verdiene». Tenk bare på hva slags verdier den norske kirke sto for bare så kort tilbake som på 1950-tallet. Anklager om synd svevde som et tett skydekke over landet. Helvete var et mer nærliggende reisemål enn Las Palmas.

Snarere mener jeg at §2 burde vært formulert slik:

Verdigrunnlaget forblir vår filosofiske og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

For det var filosofien i antikken, senere i form av skolastikk i middelalderen, men til slutt selvstendig i renessansen og opplysningstiden, som frigjorde den rasjonaliteten som muliggjorde utvikling av vitenskap, av en velfungerende samfunnsorden, og demokratisk kommunikasjon. Når har noen kristne vært tilhenger av ytringsfrihet? Ikke før de siste tiårene!

Debatten om Sylvis korssmykke illustrerer dette på en for oss aggressive sekularister fordelaktig måte. For denne gang har vi klokelig holdt munn! Det er ikke vi som har kritisert Sylvi. Det er aggressive antisekularister, det vil si andre som henviser til den kristne arven, slike som den kristne journalisten Omdal og den kristne biskopen Sommerfeldt. Så det var altså ikke i og for seg galt at Listhaug gikk rundt med kors, men det var galt fordi hun brukte det som symbol på gale kristne verdier. Ekte kristne verdier går inn for innvandringspolitikken til Omdal og Sommerfeldt, mens Listhaugs innvandringspolitikk er i strid med ekte kristne verdier.

Vel, dette viser hvor håpløst det er å bruke «kristen arv» og «kristne verdier» som grunnlag for en felles Grunnlov. En hus kan ikke bygges på sand. Men en grunnlov kan heller ikke bygges på uklarheter og kontradiksjoner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden