Kommentar

Styre best

Hverken Støre eller Solberg er de store ideologene. De konkurrerer i skulle styre best, skriver Jan Arild Snoen.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Høyre og Arbeiderpartiet kjemper først og fremst om hvem som kan styre best – altså hvem som er mest kompetente til å finne praktiske, teknokratiske løsninger.

Det hele gis gjerne et ferniss av ideologi – verdivalg**, men det er som regel et ganske tynt strøk, og de fleste av de ledende politikerne i de to partiene er ukomfortable med slikt.

Erna Solberg er en slik politiker. Jens Stoltenberg var det. Han var først og fremst sosialøkonom, ikke sosialdemokrat. Men hans forankring i AUF og det faktum at han var født inn i partiet, gjorde at han ble sett som en av dem likevel. Når det kom til konfrontasjon, måtte han riktignok gi etter for LO. Jonas Gahr Støre forsøker å kompensere for sin manglede forankring i bevegelsen, og det at han både ser ut som og høres ut som en Høyre-mann, samt at han er temmelig velstående, med å legge politikk og retorikk til venstre. Men også for Støre er det naturlig å søke mot de temmelig ideologiløse, ”praktiske” løsningene.

Som jeg har skrevet om tidligere i denne valgkampen, er det riktignok et tydeligere retningsvalg rundt skatt denne gangen. Stoltenberg la seg på Bondevik-regjeringens skattenivå, mens Støre vil øke det. Men siden han bare vil reversere deler av Solberg-regjeringens skattelettelser, går han til valg på lavere skatt enn Stoltenberg, så vi skal ikke overdrive denne endringen.

Teknokratiske reformer

Mange av de reformene som Solberg-regjeringen har gjennomført kunne man lett se for seg at en Arbeiderparti-regjering også hadde kjørt igjennom. Det dreier seg gjerne om å finne en praktisk og kostnadseffektiv måte å levere offentlige tjenester på. Kimen til kommunereform og politireform ble lagt under den forrige regjeringen. Den siste har da også AP støttet. Høyskolereformen er en annen typisk teknokratisk reform, det samme gjelder den femårige lærerutdanningen. Dannelsen av et eget veiselskap for å få mer flyt i veibyggingen, med tilhørende besparelser, er heller intet ideologisk spørsmål.

Når jeg mener at AP kunne ha gjennomført slike reformer, innebærer det ikke å fraskrive Solberg-regjeringen æren (eller skylden, når det gjelder lærerutdanningen, som aldri skulle vært gjennomført) for at de faktisk er satt i gang. Det handler om gjennomføringskraft. Eller som Viktor Norman sa det like etter at Solberg-regjeringen tok over: «Høyre/Frp-regjeringen ønsker bare små endringer i den politiske kursen, men vil vise at de kan styre bedre enn de rødgrønne.»

Allierte bremseklosser

Når teknokratiske reformer likevel tar tid, eller legges til side, er det gjerne fordi interessegrupper med sterke bindinger til, og makt over, partier står i veien. Eller det kan være koalisjonspartnere som bremser. La oss ta det siste først: Stoltenbergs første og kortlivede regjering var en teknokratisk reformregjering. Det kunne den være fordi den ikke ble tynget ned av koalisjonspartnere, slik hans andre regjering ble. Da bremset dette reformtempoet.

Stoltenbergs første regjering ble kastet av velgerne. Noen tolker dette som at han gikk for langt i reformene. Han utfordret blant annet fagbevegelsen, selv om han som regel måtte gi seg, som da han forsøkte å reformere sykelønnsordningen. Men Arbeiderpartiets nederlag i 2001 hadde mer med den opprivende personstriden mellom Stoltenberg og Jagland å gjøre.

En teknokratisk inspirert regjering som er avhengig av interessegrupper kan bremses av disse, men det kan også hende at nettopp disse koblingene gjør reform mulig. En regjering med Høyre, og enda mer med Fremskrittspartiet, vil uansett bli motarbeidet av fagbevegelsen, særlig LO, i alle forsøk på reformer av arbeidslivet og endringer av trygdeordninger. Derfor tør de da også bare legge frem mindre justeringer. I en gitt situasjon, og det må være knyttet til en eller annen kriseforståelse, kan det tenkes at AP kan få med seg LO på mer i denne retningen, så lenge det kan pekes på gode pragmatiske grunner.

Det er særlig i posisjon at pragmatismen overtar disse partiene. I opposisjon handler det både om å markere avstand, og det er større rom for ideologisnakk.  Norge preges ikke i dag av en bred forståelse for behov for reformer, og Arbeiderpartiet tar sikte på å styre med Senterpartiet i neste stortingsperiode. Da er det ikke så rart at reverseringslinjen nå dominerer partiets budskap.

Reformer med ideologisk farge

Mange reformer er som nevnt først og fremst teknokratiske – ”styre bedre”. Andre har sterkere preg av ideologi – politiske veivalg. Høyrepartier vil for eksempel legge mer vekt på at private kan være med på å konkurrere, som i jernbanereformen eller noe utvidet brukervalg i helsevesenet. (Men ikke i skolen, der flertallet i Høyre er sterkt imot ”skoleprofitører”, av grunner jeg aldri har fått helt tak i). Arbeiderpartiet har vært mer tilbakeholdne i bruk av private, men er sjelden prinsipielt imot. Deres samarbeidspartner til venstre presser dem imidlertid i mindre pragmatisk retning, særlig når det kommer til velferdstjenester.

Mange av Arbeiderpartiets reformer har historisk sett dreid seg om utvidelse av velferdsordninger, utvidelser som Høyre gjerne har vært skeptiske til. Det har mest vært av statsfinansielle hensyn – bruk av oljepenger, behovet for høyere skatter. Men en sjelden gang har det også dreid seg om hva som er privat og offentlig ansvar, som når SV og andre presser på for offentlig bespisning av skolelever.

Velferdsstaten fryses

Når det gjelder velferdsstatens omfang synes vi nå å ha kommet til et slags politisk endepunkt, mer eller mindre. Arbeiderpartiet, på gode dager, innser at det ikke er penger til flere dyre ordninger. Dessuten har vi kommet langt i utbyggingen av velferdsstaten. Kandidater for utvidelse er gratis barnehage og tannhelse, men det er fremdeles mange nok samfunnsøkonomer igjen i AP til at løftene er vage.

Høyre har aldri hatt guts til å reversere en offentlig velferdsordning av betydning. Petroleumspopulismen, inkludert samarbeid med et Frp som har byttet ut begrensning av velferdsstaten med utvidelse av den, har fjernet det som var av mot på dette området. Derfor er det den blå regjeringen som har foretatt den dårligst begrunnede velferdsekspansjonen på lenge, nemlig mer penger til pensjonistpar, mot Arbeiderpartiets stemmer.

Det ligger derfor an til en slags frys på velferdsområdet mellom de to partiene. Det reduserer forskjellen mellom dem ytterligere, og desto viktigere blir det å spille ”styre best”-kortet.

Stø kurs eller «change»

I dette og kommende valg kommer det til å være forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet, men forskjellene er små. Sittende regjering vil alltid appellere til ”stø kurs”, og enten at de har fått landet gjennom vanskelige tider (Solberg 2017), eller at siden tidene nå er vanskelige, er det bare de som kan gjøre de nødvendige grep (Stoltenberg 2009).

Det partiet som er i opposisjon, vil alltid forsøke å skape inntrykk av at de ville ha håndtert problemene bedre. Det er store likheter i hvordan de to partiene møter kriser – gjennom motkonjunkturpolitikk og nå sist geografisk rettede tiltak. Men det er også en viss forskjell i balansen mellom bruk av økte offentlige utgifter og skattelettelser som stimulans, som bibeholder et snev av høyre-venstre-akse. Men min vurdering er at du skal være ganske partilojal for å tro at Norge hadde kommet vesentlig annerledes ut av finanskrisen med en Solberg-regjering, eller ut av oljekrisen med en Støre eller Stoltenberg-regjering.

Det ser ut til at det er et visst velgersegment (og kanskje en del nye velgere, enten fra sofaen eller ungdom) som alltid tenderer til å ville satse på noe nytt, slik at regjeringen normalt sett skiftes ut ved hvert valg. Men dette er ingen «lov» og det er to forhold som kan forstyrre.

Det ene er det spørsmålet som mediene er evig opptatt av – hvem skal samarbeide med hvem? Jeg mener bestemt at det velbegrunnede inntrykket av ”borgerlig kaos” som ble skapt i 2009, var hovedgrunnen til det ene unntaket i nyere tid, gjenvalget av Stoltenberg med svært knapp margin.

Det andre er økonomiske konjunkturer. Og da er det ikke nivået på BNP-vekst eller arbeidsledighet som er viktigst, men retningen. Hadde valget kommer for et år siden, ville Solberg-regjeringen hatt små sjanser. Nå er de vesentlig bedre. Sittende regjering kan få æren for piler som peker oppover, skylden for dem som peker nedover, nesten uavhengig av om de egentlig har påvirket utfallet noe særlig.

Drømmen om Høyrbeiderparti-regjeringen

I tiår etter tiår har det levd en drøm, særlig blant hovedstadens teknokratiske eliter, om en ”styre bedre”-regjering av Høyre og Arbeiderpartiet. Hvorfor skal ikke de to, som ikke er avhengig av mindre interessegrupper, har et langsiktig perspektiv, og utgir seg for å føre en ansvarlig økonomisk politikk, slå seg sammen, feie særinteresser til side og gjennomføre teknokratiske reformer til beste for land og folk? At stadig færre velgere identifiserer seg med gamle klassemotsetninger, burde gjøre jobben enklere.

Det forblir en drøm. Hovedproblemet er ikke det som har overlevd av ideologiske motsetninger. Nei, det er at begge partiene, som selv i dag bare såvidt har et flertall sammen, umiddelbart ville lekke i hver sin retning dersom dette ble noe av. AP ville tape velgere til sin venstreside, Høyre ville tape til Frp, distriktsinteressene ville motsette seg de teknokratiske ideene og samle seg om Senterpartiet, og miljøinteressene ville mobilisere mot en næringsvennlig Høyrbeiderpartiregjering og spise særlig av Arbeiderpartiet.

For å ha noen sjanse, måtte en slik regjering handle raskt, slik at reformene hadde tydelige positive effekter før neste stortingsvalg. Det er ikke mulig, bortsett fra i en akutt krisesituasjon. Vi får håpe vi aldri havner der.

** I går offentliggjorde Vårt Land en måling som IPSOS har foretatt, og som viser at halvparten av velgerne svarer at de legger mer vekt på ideologi enn enkeltsaker og personer. Jeg tar det med en klype salt. En ting er hva folk synes det er ”korrekt” å svare i slike undersøkelser. Noe annet er hva som faktisk påvirker stemmegivningen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden