Spaltist

Sukker på innstramningsmedisinen

Velgerne vil ha innvandringsmedisin, men om de kan, vil de sukre pillen. Kanskje er Jan Bøhler sukkeret, skriver Espen Goffeng.

Bilde: Arbeiderpartiet

Populister tilbyr en besk medisin på innvandringsfeltet. Velgerne vil ha medisin, men om ansvarlige partier sukrer pillen, er det lettere for dem å svelge.

A spoon full of sugar helps the medicine go down, sang Mary Poppins.

Og hun er ikke den eneste som vil sukre pillen. Det kan i  hvert fall se ut som om det er det som er tankegangen bak en ny trend som ser ut til å dukke opp rundt omkring i Europa: Det synes som om det er mange velgere som mener vi har noen symptomer, og at vi trenger en medisin. Men usukret forekommer medisinen å smake  unødig beskt.

Medisinen i dette tilfellet er innstramninger i innvandrings- og integreringspolitikken. Symptomene den er ment å behandle, er de mange utfordringene knyttet til integrering. Men i ren form er medisinen ofte besk: Negativ, lite raus og uten svar på flyktningkatastrofer og rasisme. Det er den medisinen populistiske partier har villet selge: Ta en hestekur, det er godt for deg. Tran skal ikke smake godt!

Problemet til mange velgere er at de eneste legene som så langt har administrert medisinen, er ytterliggående partier med tidvis ganske lite svelgbar retorikk. De smaker sjeldent av sukker.  Men i det siste har velgerne funnet ut at man ikke drikke medisinen bar. Partiene som tradisjonelt har forstått seg som de fornuftige og ansvarlige har nemlig endelig forstått at det er mulig å sukre pillen.

Det sukkeret kan komme på to måter: I form av et mer helhetlig engasjement som også adresserer velgernes øvrige bekymringer – for eksempel for rasisme eller ufølsomhet overfor mennesker på flukt. Eller i form av innpakningen – både i ordvalg, og kanskje også i betydningen av hvem som er avsender av budskapet. Det siste må kanskje regnes som kunstig søtningsmiddel, men det få likevel medisinen til å smake bedre.

FrP sliter

Og kanskje kan vi se det faktum at FrP sliter så veldig om dagen i lys lignelsen om sukkeret og pillen: Partiet responderer på svake målinger med å stramme til retorikken. Hestekuren skal smake enda beskere. Men det ser ikke ut til at skarp retorikk fungerer som tidligere.

Partiet ser ut til å ha gått i den samme fellen som deres kritikere har gått i tidligere: de antar tydeligvis at folk som har bekymringer knyttet til innvandring, er litt tette i pappen. For om de ikke levde under denne misforståelsen, hvorfor sender de stadig frem sine mest kontroversielle og minst retorisk elegante representanter for å snakke om det? De har jo taleføre folk de også – men de brukes på andre ting.

Denne dynamikken har kanskje tjent partiet tidligere. Men nå taper de på den. For de er ikke lenger alene om temaet, og de ser ut til å slite med å takle det når mer fornuftige stemmer blander seg inn.

Sukker-Bøhler

I det siste har Arbeiderpartiets Jan Bøhler snakket mye om FrP. De har det bare i kjeften sier han. For å bruke østkantspråk. Han peker blant annet på en lang rekke justisministre fra det partiet som stadig takker ham for hans engasjementet når det gjelder oppblomstringen av en ny og mer brutal gjengkriminalitet. Men det er også alt de gjør. All faktisk handling uteblir. I tillegg har de stemt ned innstramninger på integreringsproblematikk som barneekteskap og tilsyn med koranskoler.

Slik mister FrP unektelig kredibilitet på temaet. Det hjelper dem heller ikke at Ap har kommet ut med en mengde foreslåtte tiltak fra sitt migrasjonsutvalg, og at Senterpartiet ser ut til å suge til seg litt nasjonalfølelse.

Her i Norge sitter Høyre litt i klemma. Partiet synes ikke helt å ha bestemt seg for om de vil dele ut medisin selv, eller om de bare vil forsøke å sukre den pillen ass. legene i Fremskrittspartiet deler ut. Greit nok. Men jeg er usikker på hvor lurt det er av dem å overlate administreringen av akkurat denne medisinen til den mest høylytte og vimsete av de legene på legekontoret. Hvis Høyre virkelig begynte å dele ut egen, sukret medisin, ville FrP raskt være redusert til grunnfjellet.

Vi ser lignende tendenser, med litt andre resultater, i våre naboland: Etter flere år med sterk vekst har Sverigedemokratene sett en svakt nedadgående tendens etter valget i fjor. Samtidig har Moderaterna og Sosserna fortsatt å synke. De som har opplevd en veldig sterk vekst nå, er Kristdemokraterna. Så sent som juni i fjor hadde partiet målinger på 2-tallet. Nå ligger de på 12 prosent. Så langt har de rett nok spist mest av velgere som i påvente av sukker har avstått fra å ta medisin. Men også her er det altså en utvikling hvor velgere beveger seg i retning av et parti de som ser på som mer spiselig, når de får sjansen til det.

I  Danmark er det Dansk Folkparti som har regjert i medisinaldepotet. Der har kampen om nøklene til medisinskapet rett nok vært hardere. Deler av befolkningen synes kanskje å ha blitt avhengige av jevne doser – som representet ved oppslutningen til det mer ekstreme partiet Stram Kurs. Men så bestemte Mette Fredriksen i Socialdemokratiet seg for å bryte seg inn. Hun har fått tak i medisin, selv om det er uklart  om hun har noe særlig sukker igjen. . Resultatet er uansett at Dansk Folkeparti nå er i krisestemning, og sterk vekst for Fredriksen.

Velgere stemmer med en klype for nesa

Det overordnede bildet er likevel dette: Populister ser ut til å tjene på innvandring bare så lenge andre partier holder seg unna temaet. Når andre partier og andre hendelser blander seg inn i ligningen, klarer de ikke å holde på næringen temaet gir. Det kan tyde på at det er en del velgere som stemmer på dem mot egen vilje. Eller med en klype for nesa. Det bør andre partier kunne benytte seg av planmessig og strategisk klokt.

En annen konklusjon å trekke av dette – om vi skal godta premisset jeg har malt ut – er at det slettes ikke bare er velgerne på ytterste høyre fløy som føler på uro når det gjelder dette temaet. Det er ikke bare de som mener at vi trenger medisin. Som Tim Dixon i More in Common – en organisasjon som vil motvirke politisk polarisering – sier, finnes det veldig mange blandede følelser på midten. Det er veldig mange der som vil hjelpe folk som trenger det – men som også har store bekymringer knyttet til hva dagens måte å hjelpe på  fører til, og til hva stor migrasjon gjør med lokalsamfunn og nasjonalstater. De må ikke ignoreres til fordel for et unødvendig høyt fokus på ytterkantene. De må få medisin med sukker.

I denne situasjonen er det heller ikke skrevet i sten at medisinen smake vondt. Om man overlater administrasjonen av den til ansvarlige partier som er spiselige for større deler av velgermassen bør den egentlig smake ganske godt – ja, kanskje som vanlig politisk mat. Symptomene er ikke imaginære – på  samme måte som skjørbuk ikke er imaginært hvis vi mangler C-vitamin. Kanskje må man da ta en sukret pille. Men kanskje kan en god del av medisinen også tas forebyggende, i form av en fornuftig balansert politikk, som gir flyktninger hjelp på andre måter, og er tydeligere de verdimessig kjørereglene i våre egne samfunn.  

Det er neppe tvil om at FrP taper blant annet på Bøhlers skarpe påpekninger. Hans tekster er medisin. Han selv er kanskje sukkeret? Og om premisset stemmer, så er det en del velgere der ute som kan følge sukkerskjea.

Denne teksten inneholder hele bøker av antagelser og upresise beskrivelser. Det er som det må være når tematikken er så bred. Ha meg unnskyldt, og ta den som en grovkornet fundering på noe som for forfatteren fremstår som ganske klart.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden